Andreas Sung Unstad om viktigheten av balanse i livet og treningen

Om artikkelforfatteren

Andreas Sung Unstad (f.1988) er født i Seoul i Sør-Korea og oppvokst i Bogen i Evenes kommune i Nordland. Han trives i kupert fjellterreng, på flat asfalt, med løpesko, ski eller fjellsko, med tung og lett ryggsekk, med og uten klokke og teknologi, alene og i godt turselskap. Han jobber til daglig på Voldsløkka skole i Oslo for en gjeng inspirerende ungdommer som er hans forbilder hva utholdenhet og stå-på-vilje angår. Hans treningsmål for 2025 er både målbare og abstrakte som alt annet i livet. (Foto: privat) 

Som Murakami kjenner vi alle til følelsen av å være i ubalanse. Heldigvis kan løpingen være et fristed til å sentrere seg selv igjen. Men hva skjer når for mye løping – og tanker om løping – blir selve kilden til ubalanse?

Jeg kjenner meg igjen i Murakamis tanker uten et forsøk på en sammenligning av oss for øvrig. Jessheim Vintermaraton er langt fra New York, og mitt liv som hobby-lyriker er et stigningsløp mot Murakamis ultraløp som forfatter.

Likevel gir Murakami meg et språk for å reflektere over mitt eget forhold til trening og prestasjon. Hvordan gir løpingen meg både positive og negative tanker om meg selv? Gir løpingen meg kun mer energi til å løpe, eller bidrar den til mestring, også i de timene jeg ikke løper? Hvis Murakami skriver om hva han snakker om når han snakker om løping, hva kommer så frem hvis jeg får muligheten til å skrive om hva jeg tenker på når jeg ikke løper?

Frihet versus prestasjon

Jeg tenker på tid, resultater og mål. Jeg setter meg tidsmål for sesongen. Hvor mye? Hvor langt? Hvor ofte? Hvilken fart, puls og progresjon må til? Hva må jeg spise og drikke før nøkkeløkten – den som skal avgjøre alt!? Hvor raskt sprang hun? Er ikke jeg raskere enn han? Hvor finner jeg et løp som kan gi meg minst svinger, flest rygger å gjemme meg bak, og færrest høydemeter? Mine mål i år. 36, 80, og 180. 36. 80. 180. Minuttene går. Hvert sekund teller. Hvem er jeg hvis jeg ikke når dem? I min lille boble gjør jeg dette til det viktigste. Hvor er mest mulig lagt til rette? Lagt til rette for hva?

En venninne av meg forteller at hun skal løpe en kupert halvmaraton i Italia med solstek og mange svinger. I et svakt øyeblikk spør jeg meg selv: Hvorfor velge et kupert løp? Det gir ingen mening? Absolutt ikke ideelt for å optimalisere løpet, vel? Sol, lokale cafeer, strender, pasta, pizza, uforglemmelige utsikter, solnedganger, gelato, historie, kunst og espresso. Greit nok, men hva med løypeprofilen?

Selvfølgelig, Andreas. Selvfølgelig gir en småkupert halvmaraton i Italia mening. Jeg inviterer tankene mine inn i et mer murakamisk spor. Hvordan kan trening få meg til å oppleve nye lukter, fjell, stier, mennesker og lokale tradisjoner? Hvor skal løpingen egentlig ta meg? For mine beste øyeblikk med løping er ikke raske runder på nylagt tartan. Ei heller i raskt driv rundt en østlandsk gravplass med riktig laktat.

Mine beste øyeblikk med løping er fri fra prestasjon. Jeg tenker tilbake på øyeblikk som fjell-løping i de ville Canadian Rockies etter å ha sett livets første grizzlybjørn, løping langs elven Han i min retur til min fødeby Seoul etter 34 år, en romantisk halvmaraton i Paris med min samboer Leila, på en kjent sti i marka der jeg allikevel løper meg fullstendig vill, og pyramideintervaller i et nabolag i Giza. Minneverdige øyeblikk hvor hvert minutt og sekund betyr noe, men på en helt riktig måte for meg.

Løping og språk

Løping har sitt eget språk. Kanskje er det riktigere å si at løping er et eget språk? Som alle andre språk knytter det mennesker sammen, men skaper også en barriere for å delta. Jeg startet å løpe da jeg var 30 og brukte tid på å lære språket. Jeg har opplevd å stå språkforvirret på utsiden, og jeg har opplevd å føle meg varm og inkludert av å forstå og bli forstått.

I sentrum for alt står løpingen som en treningsform og fellesskap. Jeg tenker på mine nære vennskap hvor vi deler lidenskapen til løping, jeg tenker på løpegruppen på jobb, treningsgruppen SK Vidar Lang og mennesker jeg deler øyeblikk med på løp. Vi nerder på løpespråket vårt. Vi diskuterer ståpauser eller flytpauser. Vi diskuterer draglengde, stigningsløp, raske muskelfibre, gels, løpesekker, hviledag, formtopping, bakkeintervall og karbonsko.

Men hva snakker vi egentlig om når vi ikke snakker om løping? Hva ønsker jeg at mine relasjoner skal være? De viktigste spørsmålene jeg kan stille er kanskje ikke om puls og hjerteslag, men for hvem og hva hjertet ditt slår for? Hva eller hvem løper du for? Hva tenker du på når du ikke snakker løping med meg? Jeg løper for lange fjellturer med tung og lett sekk, overnattingsturer under åpen himmel, padleturer i fjorder og innsjøer, skiturer hvor jeg drømmer meg vekk, og toppturer med ski hvor alt er hvitt. Og viktigst av alt, jeg ruster meg til å ikke løpe vekk fra mennesker, men mot mennesker med åpne armer.

Takknemlighet

Mitt beste løpeminne fra 2024 var en AirPod-løs 42 km løpetur i marka, hvor fart ikke var viktig – bare opplevelsen. Der og da innså jeg at takknemlighet er kjernen i mitt forhold til løpingen. Takknemlighet for en frisk kropp og mulighet til å løpe. Jeg er heldig som har en kropp som vil og kan bære meg – akkurat hvor jeg vil. Jeg er heldig som kan løpe mot mål, og ikke fra noe som er uforanderlig. Når jeg løper med takknemlighet, endres opplevelsen – jeg løper med et smil. Kanskje er takknemlighet den beste oppkjøringen til hardøkt eller løp? Jeg skriver et dikt mens jeg løper.

Min verden er en fot foran den andre

Yin og Yang

Det er ingen tilfeldighet at balansen mellom prestasjon og lystbetonthet vies mest plass i min spalte. Å være i balanse er både mitt kortsiktige og langsiktige mål. Prestasjon og frihet er min yin og yang hvor begge trenger anerkjennelse og oppmerksomhet. Jeg anerkjenner at jeg motiveres av konkrete mål og tider. Jeg eier mine mål, de er viktige for meg, og jeg legger hele mitt hjerte i det. Jeg elsker å være dedikert og detaljorientert i mitt treningsarbeid. Når året er omme har jeg satt nye personlige rekorder: Under 36 på mila, 1.20 på halvmaraton og 3 timer på maraton. Det gjør den ukjente fremtiden noe mer målbar, og det gir meg retning og trygghet. Hvis jeg klarer det skyldes det inspirerte øyeblikk med løping, men også meningsfulle øyeblikk uten løping. Og klarer jeg det ikke, er det også helt greit. Som min venninne Elisabeth alltid sier: «Om 40 år løper vi fortsatt.» Og det er det virkelig målet.