Annerledesløperen: En ny og litt mer normal høst

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7-2021

Før sommeren slet jeg med skulderbetennelse og trente mest hurtiggange og korte løpeturer. Jeg ble derfor lettet da arrangørene av Oslo Maraton avlyste maratondistansen. Jeg valgte å gå over til 10 km og følte at en byrde ble løftet fra skuldrene mine.

Samtidig var jeg spent: Ville de andre løpene med massestart som jeg var påmeldt til, la seg gjennomføre? Heldigvis ble landet gjenåpnet i slutten av september, så svaret ble et klart ja.

Sentrumsløpet, 10 km

Sentrumsløpet gikk av stabelen en sen augustdag. Det var så lenge siden vi meldte oss på at jeg måtte søke gjennom e-postarkivet for å se hvor mange av oss som var påmeldt. Datteren ble lettet da vi oppdaget at det var kun oss to voksne og storebror som skulle løpe. Det ble noe styr med å finne ut av koronasertifikat og hvordan det skulle løses for gutten, men arrangørene var flinke til å besvare mine henvendelser om dette, så det gikk smertefritt.

Det var mye praktisk jeg ikke husket godt – hvor mye skulle jeg ha på meg? Skulle jeg bruke løpevesten jeg hadde brukt det siste året, eller gå tilbake til sekk? Jeg hadde ikke brukt sportsdrikke på lenge. Ville det holde med vann?

Med tanke på hvor lenge siden det var at jeg hadde anstrengt meg skikkelig i løpingen, sørget jeg for at jeg kom i siste pulje. Eldstemann ble plassert i en tidligere pulje. Mannen min valgte å bli med meg, men vi løp fra hverandre ganske fort. Jeg syntes det var deilig med god plass i puljene i motsetning til tidligere år, og jeg fikk raskt opp farten.

Som ventet måtte jeg gå ca. halvveis. Jeg vekslet mellom løping og rask gange og klarte å holde en grei fart. Jeg smilte litt da jeg ble minnet om hvordan det er å løpe i en flokk. Noen jeg hadde løpt fra tidligere, løp fra meg i gangepausene mine, andre byttet jeg stadig plass med. På slutten klarte jeg å slå hovedkonkurrenten min, og vi utvekslet noen smil etter målgang.

Jeg var flink og drakk regelmessig fra vannblæren min. Det hadde vært ganske varmt tidligere på dagen, men vi som løp sist, slapp solsteiken. Problemet var at jeg ble overentusiastisk da jeg nærmet meg drikkestasjonen. Jeg hadde ikke tenkt å stoppe, men da noen ropte «sportsdrikke», tenkte jeg: «Hvorfor ikke?» Svaret kom fort. Jeg begynte å føle meg uvel. Ikke direkte kvalm, men noe stemte ikke, og løpingen gikk dårligere enn tidligere.

Da jeg endelig kom i mål, var det deilig å motta medalje og se at jeg hadde løpt bedre enn forventet. Dessverre ble det ikke mye tid til lykkerus da det viste seg at sportsdrikken hadde gjort mye større skade enn jeg trodde, og jeg måtte skynde meg hjem. Da utslettet kom i tillegg til symptomene mange løpere kjenner, skjønte jeg at jeg hadde tatt et uvanlig dårlig avgjørelse i øyeblikkets glede. Det fikk jeg svi for i flere dager. Det er ikke noe jeg kan klandre noen andre for, altså, men bildet av dagens lykkelige retur til konkurranser falmet noe.

Oslo Maraton

Tre uker senere var det tid for enda et 10 km-løp. Denne gangen var det krav om koronasertifikat til alle. Heldigvis ble det arrangert gratis testing, men dette i sin tur krevde litt ekstra planlegging for å få det til å gå opp med vaksinering samme dag på skolen. Denne gangen var vi fire fra familien som skulle løpe, i tillegg til en god venn. Vi møtte også en bekjent fra parkrun-miljøet mens vi sto i venteområdet, noe som ga enda større følelse av normalitet enn sist. Denne gangen var vi ikke engang i siste pulje!

Igjen sendte vi av gårde eldstemann i egen pulje. Der gjorde han en god innsats og forbedret tiden sin fra Sentrumsløpet. Den litt ambisiøse moren i meg sukket dog: Tenk hva han kunne få til om han valgte å løpe mer enn én gang i uka! Stolt var jeg uansett.

Stemningen var god. Vi i pulje 5 var nok noe halvhjertede i oppvarmingen, men det var mange smil å se. Jeg skulle løpe sammen med datteren min, mens mannen min løp sammen med kameraten vår. Jeg hadde ingen klar strategi annet enn å løpe så lenge jeg kunne. Jeg syntes det var litt trangere om plassen i starten enn i Sentrumsløpet, men det var ikke et stort problem. Datteren var en fin løpepartner. Hun skravlet i vei og distraherte meg. Jeg lo inni meg mens jeg reflekterte over at jeg ikke ville ha vært like tålmodig og villig til å høre om noen av temaene hun tok opp i en annen setting, men det var perfekt der og da.

Vi syntes at det var rart at det var en drikkestasjon etter skarve 2 km. Jeg hadde ikke tenkt å stoppe uansett, men jeg hadde hatt i tankene at jeg kanskje skulle tillate meg en liten gåpause når datteren tok seg litt drikke. Det gjorde vi selvfølgelig ikke så tidlig i gamet. Det var gøy med de musikalske innslagene underveis og gjensyn med de morsomme plakatene på Skøyen. Det var deilig å bli heiet på. Jeg blir alltid varm i hjertet når jeg ser Ingrid Kristiansen. Datteren min skravlet i vei, og alt gikk veldig bra.

Da vi endelig kom til drikkestasjonen ved Akershus festning, valgte jeg å ikke stoppe, og var storfornøyd med avgjørelsen. Ved ca. 8,5 km ble presset litt for stor, og jeg måtte gå litt. Heldigvis klarte jeg å gå raskt, så jeg ble ikke straffet stort for det. Jeg fikk hentet meg selv inn nok til å løpe de siste 500 m inn til mål. Selv om 10 for Grete avgjort er en lettere løype enn Sentrumsløpet, var jeg fornøyd med en forbedring på 5 minutter sammenlignet med 3 uker tidligere, og personlig beste på denne distansen i Oslo Maraton. Det var tydeligvis smart å ha en god løpepartner underveis, så stakkars datteren min som ikke vet hva som venter henne i fremtiden.

Velkommen tilbake?

I mars 2020 løp jeg en tur ned til et nedstengt Oslo sentrum og tok bilder av tomme gater. I april 2021 var jeg igjen i sentrum og tok bilder av en tom Karl Johans-gate i det som burde ha vært en travel førpåsketid. Minnene fra disse turene er sterke. Da har det vært enda gledeligere å kunne delta i to såpass ikoniske Oslo-løp i høst, og se hvordan byen har våknet til live igjen.

Mange har slitt økonomisk på grunn av korona, ikke minst løpsarrangørene. Men det har også mange av oss andre. Dette er noe jeg håper arrangørene kan holde i tankene. Som jeg pleier, meldte jeg oss på neste års Oslo Maraton så snart det var mulig, i et forsøk på å holde ned kostnadene. Det var en dyr fornøyelse. Oslo Maraton har sagt opp samarbeidet med Kondis, og prisene har økt mye mer enn tidligere. Jeg skjønner godt at det finnes noe som heter prisstigning, men ca. 18 prosent sammenlignet med 2019? Nesten 3000 kr i startkontingent, T-skjorter og lisenser for fire løpende i en familie er altfor mye. Hva skal jeg gjøre når minstemann er gammel nok til å delta? Jeg har savnet Oslo Maraton, men jeg tror jeg blir tvunget til å tenke nytt for 2023.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)