Annerledesløperen: Vinterrefleksjoner

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1-2021

Fjoråret startet lovende: Jeg var påmeldt fire løp og hadde flere i sikte. Plantar fascitten var et tilbakelagt kapittel, og jeg var klar for årets utfordringer. Jeg fikk deltatt på det ene løpet mitt før alt endret seg, og den ene utsettelsen etter andre den andre kom. Heldigvis er jeg fleksibel, og jeg så det som en fordel å kunne roe ned tempoet. Dermed opplevde jeg det ikke altfor tungt å ikke kunne delta i noen store arrangementer.

Som jeg har skrevet om før, ble det noen virtuelle løp på meg etter hvert. Høsten ble rimelig travel da jeg valgte å satse på alle distansene i Kondisløpet, og jeg rakk til og med å løpe maraton to ganger i løpet av perioden.

Maratonopplevelsene ble vidt forskjellige, selv om løypa var den samme. Jeg satte pers på første maraton og hadde stort håp om ny pers på neste, for treningen hadde gått bra. Men været satte en stopper på det. Jeg fullførte, men det ble en kald og våt seanse der jeg kledde på meg stadig mer, til jeg endte opp kledd som en vanlig turgåer, og jeg gikk da også de siste kilometerne. Da jeg ble forbiløpt av andre, hadde jeg lyst til å rope: «Jeg vet det ikke ser slik ut, men jeg holder på med en maraton». Det ble en fryktelig lang dag, men viljen trumfet været.

Drømmer om et hvitt 2021

Det ble ingen skigåing i 2020. Været på Østlandet satte en stopper på det. Jeg fikk en påminnelse på det forleden dag. Da hadde det snødd, og jeg skulle sjekke føremeldingen for nærområdet. Da fant jeg flere løyper som var merket «preppet sist februar 2019».

Heldigvis har det nye året startet med nok snø til at flere løyper kan preppes, og i dag var jeg på første skitur på to år. Jeg merket godt at det var gått en stund. Dere som er født med ski på bena, skjønner det nok ikke, men det tar litt tid for oss andre å huske grunnleggende teknikker. Da jeg skulle ned en heller liten, men smal bakke, husket jeg ikke helt hva man gjør med bena, og plogingen så ikke bare patetisk ut, men det kunne faktisk ha ført til et uhell.

Det var derfor en lettelse senere på turen da jeg husket den riktige teknikken og endelig kunne dra frem smilebåndet igjen. Det gjorde også litt godt å se grimasene til noen av de andre skigåerne i sporet. Jeg håper inderlig at vi kan oppleve et godt 2021 med ski på bena.

Fartsmålet for det nye tiåret

Jeg ser at jeg var smart i fjor siden jeg satte meg mål for hele tiåret og ikke selve året 2020. Jeg skrev at jeg ønsket å løpe 5 km på under 30 minutter. Jeg er ikke der ennå, men jeg har jobbet mot målet og har forbedret tiden. Selv om parkrun har gått i dvale, har jeg, mannen og minstemann løpt 5 km hver lørdag morgen siden mars. Det er faktisk oftere enn jeg ville ha gjort ellers siden jeg oftere er frivillig på parkrun enn jeg er løper. Det har gjort det mulig for meg å bli godt kjent med en rimelig flat strekning som er perfekt til intervalltrening. Jeg har hatt god fremdrift med farten, men har ikke klart å presse meg nok til å nå målet. Jeg har imidlertid hatt de beste resultatene på et par år, så det er bare å fortsette å jobbe med prosjektet

Barna og løpingen i 2020

Et annet mål for tiåret var at barna skulle finne løpegleden. Med korona, perioder med hjemmeskole, rødt nivå og aktiviteter av og på har det vært viktig for meg at barna er fysisk aktive til tross for dette. Eldstemann er typisk tenåring som tror at han er mer aktiv enn det som er tilfelle. Det er en del arbeid igjen for å få ham til å finne løpemotivasjon. Det er mulig at det har løsnet litt nå, så jeg håper at jeg har noe bedre å melde i fremtiden. Datteren sluttet i friidrettsklubben sin mot at hun løper to-tre ganger på egen hånd i uken, og det funker greit. Man kan ikke påstå at hun har den store gleden av løpingen, men hun ser poenget med det.

Størst fremgang har jeg opplevd hos minstemann. Han hadde så vidt kommet i gang med parkrun før alt ble stengt ned, men det er han som har sørget for at vi har kommet oss ut tidlig på lørdager for å løpe sammen. Noen ganger løper han med pappa, noen ganger med mamma og iblant med alle sammen. Han er den som viser glede med løpingen. Løper han med meg, hender det at jeg spiller musikk på telefonen, og vi smådanser og synger mens vi løper. Han sier selv at han koser seg med løpingen, og han har begynt å snakke om å løpe lengre distanser. Han ristet uforstående på hodet nylig da jeg fortalte at han er for ung til å delta på de store gateløpene her i Oslo. Dette gir meg håp om at løping er noe han vil fortsette med senere i livet.

Et nytt år gryr

Når man ser bort fra pandemien og alle følgene av den og istedet fokuserer på løpingen, hadde jeg et bra løpsår i fjor. Det var året jeg holdt meg frisk hele året. Jeg løp flere kilometer enn tidligere år, og desember var den beste enkeltmåneden noensinne. Jeg løp mye med familien, og familien hadde tid til å støtte meg på maratonene mine.

Jeg har fått bygd en såpass solid base at det ikke er et spørsmål om jeg skal løpe maraton igjen, men hvilket treningsprogram jeg skal bruke, og når jeg skal satse. Skal jeg følge telefonappens anbefaling om å bruke 5 måneder på det? Det føles lenge til, samtidig som det frister å bruke god tid på det. Jeg tenker uansett at jeg ikke melder meg på noe nytt maratonløp før pandemien er over. Oslo Maraton neste høst hadde vært noe, men vi får se. Dukker det opp et spennende virtuelt løp til våren, får jeg tenke på det. Noen distanser i Kondisløpet tenker jeg er på sin plass.

Konkrete mål? Det blir fortsatt jakten på en lavere tid på 5 km, som ledd i det generelle ønsket om bedre sluttider. Jeg gjenoppdaget intervaller i høst, så det skal jeg fortsette med.

Ellers har 2020 vist oss at det kan være lurt i en usikker verden å ikke sette seg så mange mål. Det kan være like mye glede i jevn og trutt jobbing med prosessen og det å nyte de små detaljene i hver økt. Også må man ikke glemme å nyte de små seirene man opplever her og der.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de siste fem årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)