Ella Gjømle Berg – motgangens mester

Ella Gjømle Berg

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1–2025

14. oktober 2024, Diakonhjemmet i Oslo.

Sykehuslegen ser bekymret på skjermen foran seg. Igjen og igjen sklir ultralydapparatet fra foten og oppover beinet hennes. Legen har vanskelig å tro det han ser, så han tilkaller flere kollegaer for å få en bekreftelse.

«Ser vi det vi ser?» spør han usikker.

Kollegaene hans nøler, studerer bildene i noen øyeblikk før de nikker vantro. Åren fra ankelen og opp til navlen er tett med flere blodpropper. Endelig begynner legene å forstå situasjonens alvor. Smertene i venstre beinet og foten hennes, som har hovnet opp til det dobbelte av det normale, må være intense.

«Jeg har jo prøvd å si fra om at det gjør fryktelig vondt», insisterer hun.

I et sekund blir det stille på rommet. Legene innser at de allerede for en uke siden, da de oppdaget fem blodpropper i hver lunge, burde innledet tiltak. Så blir det hektisk. Tiden er knapp. Hun må hasteinnlegges og opereres så fort som overhodet mulig. Kun en trombeaspirasjon, et inngrep der en blodpropp først suges ut av venen gjennom et kateter, og der det deretter legges inn en stent i blodåren, kan forhindre varige skader i venstrebeinet hennes.

Inngrepsmetoden er ny og lite utprøvd; sylindret som skal settes inn i blodåren fra magen og ned til lysken hennes skal være hele ti centimeter langt. Operasjonen vil bli krevende og en påkjenning for pasienten. Bare at den ikke vil være den siste heller. To uker senere vil hun måtte opereres på nytt og få enda en stent, som er adskillig lengre, satt inn i kroppen. Men dette vet ikke Ella Gjømle Berg foreløpig noe om. Alt hun håper på her og nå, er at de uutholdelige smertene snart vil ta slutt.

***

Dramatisk beskjed

– Blodproppene dannes som regel i lysken eller så oppstår de i leggen. Jeg kan kjenne når det tetter seg. Beinet blir så stint, og smerten er veldig intens. Det er som om jeg får et betongbein. Hadde ikke legene fjernet blodproppene så raskt, så kunne jeg ha risikert at veneklaffene i venstrebeinet hadde blitt ødelagt og foten på samme side hadde blitt varig dobbelt så stor, sier Ella Gjømle Berg.

Grå tåkeskyer har lagt seg over Oslo denne søndagen i starten av desember. Når Kondis treffer den tidligere langrennsløperen og supermosjonisten til intervju hjemme i hennes hus på Voksenlia, er det på dagen én måned siden at 45-åringen nok en gang ble hastet inn på sykehuset for behandling av flere blodpropper i kroppen, den tiende gangen i livet hennes. Mens hun brygger seg en kopp te og setter frem frukt på spisebordet, forteller Ella om sykdomsmarerittet. Første gangen hun fikk blodpropp, var hun bare 19 år og i ferd med å ta fatt på den profesjonelle langrennskarrieren sin.

– Den gangen ble blodproppen utløst av at jeg hadde begynt på et nytt p-pillemerke. Jeg husker at jeg skulle løpe Holmenkollstafetten, men jeg våknet opp med en dobbelt så stor fot og skjønte at jeg ikke ville kunne løpe. Jeg sa derfor fra meg plassen, men dro til Toppidrettssenteret for å trene styrke på overkroppen istedenfor. Samme kvelden var jeg heldigvis på en fest med noen skiløpere, der en venn av meg som akkurat hadde studert ferdig fysioterapi, mente at jeg muligens hadde fått blodpropp, og at jeg måtte komme meg til legevakta. Da hadde det gått fire dager siden jeg hadde begynt å ta p-pillene, sier hun.

19-åringen følger rådet, reiser til akuttmottaket og sendes rett videre til Ullevål sykehus, der hun får bekreftet vennens diagnose: blodpropp forårsaket av en genetisk lidelse, såkalt homozygot leiden-mutasjon. En medfødt sykdom, som gjør at blodet er tykkere enn det pleier å være hos friske folk og derfor har lettere for å klumpe seg sammen.

Idrettsglede

Ella, mørkhåret, slank og fremdeles gjennomtrent, beretter nøkternt og saklig om den dramatiske beskjeden som forandret livet hennes grunnleggende. Hun hadde nettopp flyttet til Oslo for å skaffe seg bedre treningsvilkår på ski, gitt at hennes hjemsted Stathelle i Bamble kommune er blant de snøfattigste plassene i Norge. Idet hennes blikk fester seg på et usynlig punkt i tåkehavet på Voksenkollen, forteller hun om oppveksten og hennes ønske om å bli profesjonell langrennsløper, selv om rammebetingelsene var alt annet enn gunstige.

– Begge mine foreldre er akademikere og jobbet i skolen. Ingen av dem har vært utøvere selv eller hadde erfaring med idrett. Så det var ingen treningsveiledning å få hjemmefra. At jeg likevel begynte å gå på ski, skyldes heller min gode venninne Ida, eller rettere sagt hennes far, Kai Borge Olsen. Han var veldig ivrig på langrenn og tok oss med ut med en gang det var kuldegrader og litt frost på bakken. Selv om vi ikke hadde snø, så kunne vi gå på skøyter. Vi tok med oss staver og stakte på noen vann inne i Bamble-skogen. Kai kunne også finne på å kjøre halvannen time til Svarstad i Vestfold for å gå på ski en ettermiddag. Ellers dro vi som familie på hytta til Rauland, der det om vinteren pleide å være skirenn på både lørdager og søndager. Jeg vil også trekke frem ildsjelen Terje Bakke i Grenland Ski, som skal ha mye av æren for at jeg begynte å satse på ski. Han klarte å skape et miljø, der de unge hadde lyst til å dra på trening, minnes Ella.

Akkurat som for mange andre barn og unge i hennes generasjon er det imidlertid ikke bare ski som gjelder på trening. 45-åringen trekker frem genuin idrettsglede og allsidighet i treningen som motiverte henne til å satse på en profesjonell skikarriere til slutt.

– Trening for meg har alltid vært glede. Da jeg var liten, så var det viktigste for meg å ha det gøy på treningen. Møte kompiser. Jeg syntes for eksempel at det var kjempegøy med lagidrett og spilte derfor fotball og håndball til jeg var 17. Så satset jeg også på friidrett til jeg var 22 år, fordi jeg likte å løpe. Jeg syntes det var veldig vanskelig å velge mellom de ulike idrettene, men kjente at jeg hadde noe mer driv for den treningen som jeg selv hadde ansvar for når det gjaldt resultater. Ikke minst var skimiljøet utrolig bra, så jeg bestemte meg for å bli god på langrenn, forteller hun.

Jusstudier

Den unge jenta er som en svamp som suger til seg all kunnskap hun kan få om ski. Hun drar på sommerskiskoler på Dalseter i Gausdal og kommer der i kontakt med en profil som Bente Skari som er gruppetrener på samlingene. På felles bilturer til og fra treninger, der den nysgjerrige jenta kan sitte på hos sitt store forbilde, stiller Ella hundrevis av spørsmål om livet som profesjonell langrennsutøver. Alt er inspirasjon, ingenting uinteressant.

Selv om ski betyr mye for den unge jenta, betyr det dog ikke alt. Like viktig er en akademisk utdanning. Etter fullført videregående opplæring velger mange av Ellas venninner å flytte til et av Norges fremste langrennsmiljøer, Lillehammer, men Ella flytter til Oslo for å starte jusstudiene ved universitet.

– Jeg hadde alltid lyst til å utvikle meg, ikke bare på ski, men også på andre arenaer. Jeg var glad i å lese og syntes det var spennende å sette meg inn i ulike tema og dommer. Det var heller ikke noen obligatorisk oppmøteplikt på jussen, så jeg kunne lese når jeg fikk tid. Ellers hadde jeg en veldig bra kollokviegruppe med gode venner som oppdaterte meg når jeg var hjemom, forteller Ella.

Parallelt med studiene trener og konkurrerer hun for skiklubben Lyn. Gjennom hard trening og dedikasjon jobber hun seg frem og får en ettertraktet plass i Team Økokraft, Norges Skiforbund sitt rekrutteringslandslag. Men idet langrennstalentet er i ferd med å høste fruktene fra sin iherdige innsats over flere år, idet hun skal oppfylle den etterlengtede drømmen sin om å bli landslagsutøver, kommer sjokkbeskjeden.

– Samme uke som jeg skulle bli tatt ut på landslaget, fikk jeg blodpropp og fikk vite at jeg hadde homozygot leiden-mutasjonen. Mens de andre dro på landslagssamling, ble jeg trillet ut av Ullevål sykehus i rullestol. Verst av alt var, at jeg ble fortalt at jeg kunne glemme å bli toppidrettsutøver, gjengir Ella det knusende budskapet.

Motbeviser dom

Legene oppfordrer jenta til å holde seg i ro til blodproppen har løst seg opp. Redd for sin helse og hvordan den vil kunne påvirke fremtiden hennes, ligger hun i senga og kverner mørke tanker. Det skal gå flere uker før jenta i det hele tatt klarer å hente seg inn igjen fra sjokket. Hun må jobbe hardt med psyken for ikke å miste motet.

– Jeg ble bekymret og tenkte mye. Men så kjente jeg «nei, jeg skal motbevise legenes dom». Jeg ble etter hvert ganske bestemt på at jeg måtte finne frem til noen i helsevesenet som kunne fortelle meg at det var mulig å være toppidrettsutøver likevel. At det var mulig å satse på langrenn, selv med sykdom i kroppen og at jeg kunne gjøre det trygt. Jeg fant til slutt frem til en dyktig lege på Ullevål sykehus, Per Morten Sandset, som hjalp meg mye. Han lagde trygge rammer for meg og ga meg troen på at jeg kunne mestre utfordringen, bli toppidrettsutøver og leve det livet jeg hadde lyst på. Så prøvde jeg å se sykdommen som en fordel og sa til meg selv at høye hemoglobin-verdier, slik jeg har, bare var positivt. Å øke antall røde blodlegemer og på denne måten blir mer utholdende, er tross alt noe alle kondisjonsutøvere higer etter når de eksempelvis drar på høydesamling, sier Ella i dag.

Jenta blir satt på blodfortynnende medikamenter og får et måleapparat som fremover skal overvåke blodsirkulasjonen. Sakte, men sikkert tar hun opp treningen igjen og kriger seg tilbake til konkurranser. Her får hun det tøft. Hun sliter med å hevde seg mot de beste, men viser kampvilje og disiplin.

– Mine første renn i verdenscupen var røffe. Det var veldig høyt nivå, men jeg ble ikke skremt, fordi da jeg gikk Skandinavisk Cup eller Norges Cup, så var jeg oppe i teten. Jeg var innstilt på at jeg måtte bruke noen år på å komme meg i toppen blant eliten. Så visste jeg jo at de fleste foran meg var mye eldre, forteller 45-åringen.

Stafettspesialist

Ella tar nivået steg for steg og bygger seg gradvis opp til å bli en meget habil sprinter og stafettspesialist. Under NM i Steinkjer vinteren 2001, etter å ha vært ute med blodpropp hele sommeren, går ungjenta inn til en femteplass på fem kilometer klassisk, et resultat som imponerer både trenere og lagkamerater. Sammen med sine venninner Marit Bjørgen og Vibeke Skofterud virvler hun rundt i sprint- og stafettøvelser og vinner både NM og verdenscuprenn. Også individuelt lykkes Ella. De dyreste minnene fra skikarrieren har hun imidlertid fra renn der hun kunne dele seiersgleden med gode venninner.

– Jeg husker spesielt godt når Marit (Bjørgen red. anm.) og jeg vant sprintstafetten i Düsseldorf (2006, red. anm.). Vi ble fortalt at det var 40 000 tilskuere som stod og så på premieutdelingen. Det å se det folkehavet i byen og bare tenke at de var der for å applaudere oss, fikk meg til å få gåsehud. Det var helt rått, minnes hun.

Endelig har Ella kommet dit hun føler hun hører hjemme. I toppen. Ytterligere bekreftelse på at hun er blant Norges beste skiløpere, får hun av det faktum at hun i 2003 blir tatt ut til «Team Torino», Norges Skiforbund sin satsning mot OL i Torino i 2006.

– Jeg var én av de som ble plukket ut og satset på av Olympiatoppen. Noe som var veldig motiverende med opplegget, var de felles samlingene på tvers av idrettene. Vi fikk innsikt og lærte mye av skiskyttere, skøyteløpere, skihoppere og alpinister blant annet. En årsak hvorfor Norge lykkes i vinteridrett både den gangen og i dag, er nok det at vi er flinke til å dele på kompetansen og tilrettelegger for en erfaringsutveksling. Men så skal jeg heller ikke stikke under stol at vi hadde et knalltøft treningsregime. Vi fulgte en oppskrift fra vår trener Svein Tore Samdal, som inneholdt to intervalløkter om dagen over en fjorten dagers periode. Dette for å løfte O2-opptaket. Veldig mange av oss fikk et bra løft, mens andre ble kjørt litt i senk av det. Marit (Bjørgen, red. anm.) hadde framgang i flere år, men så gikk jo hun også på en smell. Deretter endret hun treningsopplegget helt og fikk kjempesuksess, sier den tidligere landslagsutøveren.

Selv responderer Ella godt på intervallbolkleggingen, men velger ikke å følge opplegget til punkt og prikke. Gjentatte ganger sliter hun med luftveisinfeksjoner og nye blodpropper. Slik spoleres ikke bare enkelte verdenscuprenn, men ofte blir hun borte fra trening og konkurranser i flere uker.

– Jeg lurer stadig på hvor god jeg kunne ha blitt hvis jeg ikke hadde vært så mye syk. Når jeg ser på de beste utøverne som jeg har vært på lag med og ser de som lykkes etthundre prosent, så handler det om kontinuitet i treningen. De har sjelden sykdomsavbrekk, mens jeg hadde jo mange pauser hele tiden, understreker hun.

Frarøvet medalje

45-åringen retter seg opp i stolen, spiser noen klementinbåter, tar flere slurker fra teen. Å drikke mye, unngå å bli dehydrert, hører til hovedforholdsreglene for mennesker med homozygot leiden-mutasjon, forklarer hun.

En annen problemstilling som Ella allerede under sin aktive karriere tenkte mye på og jevnlig kommer tilbake til i dag, er spørsmålet om rettferdighet i idretten og hvilke betingelser som legges til grunn for konkurranser. På midten av 2000-tallet, det er Ella sikker på i dag, ble det ikke bare i storstilt grad jukset i idretter som sykling, men også i langrenn. Urettferdigheten fikk den norske sprinteren kjenne på kroppen da det gjaldt som mest.

– Da jeg gikk sprint i OL i 2006, så ble jeg slått ut med minst mulig margin og gikk glipp av en medalje. Hun som slo meg (Aljona Sidko, red. anm.) ble senere tatt for EPO. Men da det ble kjent, var det for sent til å få noen konsekvenser for OL-resultatet. På den tiden var det generelt en del utøvere med tvilsomme prestasjoner. De var borte store deler av sesongen, men når de kom til OL, så var de bare i en helt hinsides form. Det er så viktig at vi tar de som jukser, appellerer hun.

Antidoping

Det er erfaringer som denne som påvirker Ellas senere karrierevalg. Etter at hun legger opp i 2011, etter at hun får to barn og fullfører jusstudiene sine, ønsker Ella å engasjere seg aktivt i kampen mot doping. Siden mars 2023 har hun jobbet som fagrådgiver innen forebygging og folkehelse i stiftelsen Antidoping Norge.

Det er store ansvarsområder der det er presserende behov for informasjon som kan formidles på en troverdig og autentisk måte. Ella virker å være rett kvinne på rett plass siden hun brenner for en ren idrett. Hun tar opp arbeidet, går i dialog med utøvere og antidopingansvarlige i særforbundene og får etter hvert bedre innblikk i kompetansen og kunnskapsnivået om doping. Hennes opprinnelige optimisme snur dog til bekymring når hun oppdager hvor mye uvitenhet som finnes om emnet i 2025.

– Det er skremmende å se svarene fra våre undersøkelser blant de beste idrettsutøverne, spesielt i lagidretter. På spørsmålet om hvilke preparater én kan ta, svarer mange unge at alt som fås fra trener eller fysioterapeut kan anvendes. Da kjenner jeg at vi fortsatt har en viktig jobb å gjøre for å bevisstgjøre, «nei, det er du som utøver som har det fulle og hele ansvaret for å sjekke hvilke midler som er lov å ta.» I dag blir de unge i stor grad påvirket gjennom sosiale medier som eksempelvis TikTok. Det er en rekke treningsprofiler og influensere som bruker og anbefaler kosttilskudd, men som har en deklarasjon som ikke alltid er til å stole på. Men tar du et produkt som er forurenset og som inneholder stoffer som står på dopinglisten, så er det ene og alene ditt ansvar, påpeker hun og utdyper:

– I forbindelse med årets ski-VM har vi initiert en kampanje som heter «Ærlig talt», der blant annet Therese (Johaug, red. anm.) forteller om det hun har vært gjennom og der hun gir uttrykk for at ingen skal havne i samme situasjon som henne. Også Max Hauke, som ble tatt i doping under VM i Seefeld i 2019, er med i kampanjen og beretter om sin historie.

Svindlerne avsløres

Denne vinteren, når det avholdes ski-VM i Trondheim, vil Ella sammen med hennes kollegaer være på plass i Granåsen og følge mesterskapet fra nært hold. Da Trondheim sist arrangerte VM på ski, i 1997, ble det avslørt doping hos russiske Ljubov Jegorova, noe som kastet skygger over mesterskapet. Hvor mange atleter som var dopet, men ikke ble tatt, er uvisst den dag i dag. Snaue 30 år senere har premissene i skisporten dog endret seg, er Ella overbevist om. Risikoen for å bli avslørt er adskillig større for svindlerne.

– Jeg har troen på at utøverne som er med, ikke jukser, og uten russerne på start, tror jeg at vi får et renere mesterskap enn på veldig lenge. Ikke minst finnes nå muligheten for retesting, noe jeg mener har en god avskrekkende effekt. Utøverne vet at alle dopingprøver som blir tatt, blir lagret og kan hentes frem igjen. Mantraet har alltid vært at juksemakerne ligger foran, med dopingjegerne halsende bak. Men nå er dette i ferd med å snu, nettopp fordi svindlerne ikke kan være trygge på at de ikke blir avslørt senere, poengterer hun.

Antidopingarbeid, det er Ella tydelig på, er dog alltid også et ressursspørsmål, gitt at det ikke finnes ubegrensede midler til testing av utøverne. Økonomien til Antidoping Norge, påpeker hun, strekker heller ikke til for å kontrollere alle atleter til enhver tid, men en tilpasning i utvalgsmetodikken for testingen har gitt gode resultater.

– Vi i Antidoping Norge har endret teststrategien vår. Mye av testingen vi gjør nå, baserer seg på tips. Vi har ansatt tre tidligere politietterforskere, som i stor grad jobber tipsbasert, noe som har ført til at vi har økt antall dopingsaker betraktelig de siste årene. Vi foretar ca. 3000 kontroller i året, og selv om jeg skulle ønske vi kunne teste mer, så føler jeg at vi ligger godt an med antidopingarbeidet i Norge. Samtidig skal jeg ikke være så naiv og si at ingen slipper unna, innrømmer Ella.

Dette fordi beveggrunnene for å dope seg er mange, samtidig som det finnes aktører som aktivt jobber for å bryte ned både etiske og moralske forbehold om doping. I sterk kontrast til eksempelvis ski-VM, planlegges det for idrettsarrangementer, der prestasjonsfremmende midler ønskes velkommen. Alt som teller, er å sprenge rekorder. Raskere, høyere, sterkere.

– Jeg er veldig bekymret over at det i 2025 skal arrangeres et mesterskap som heter «Enhanced Games», der doping vil være tillatt. Utøverne som blir med, skal konkurrere i ulike disipliner som blant annet friidrett og styrkeløft. De loves store pengepremier for å starte og for å sette rekorder, men det føles veldig ille. Jeg håper at mesterskapet ikke blir gjennomført, fordi det bryter med idrettens grunnleggende verdier, sier 45-åringen.

Høyt aktivitetsnivå

Idrettens grunnleggende verdier; som ærlighet, respekt og likeverd. Som inkludering, som helse, velvære og glede. For Ella er dette ikke bare abstrakte begreper, men et fundament som hun har bygget hele sin profesjonelle langrennskarriere på, og som hun fortsatt har med seg som mosjonist i dag. Om det er med sine to barn Thorodd og Nora og ektemann Øyvind på skitreninger i Holmenkollen eller med sine venninner Marit Bjørgen og Therese Johaug på felles løpeturer i Nordmarka, for Ella gjelder det å spre og dele idrettsglede, oppleve vakker natur og kjenne seg fri.

– Jeg er fortsatt veldig glad i å være i fysisk aktivitet og prøver å trene stort sett hver dag, men nå er det barnas treninger som har første prioritet. Jeg er mye sammen med dem på deres aktiviteter, og er også trener for 13-åringene i skiklubben TRY. Nå begynner barna å komme såpass opp i alder, at det blir trening for meg også, enten vi løper eller går på ski sammen. Hvor fort det snur, viser løpet Oslos Bratteste i fjor høst. Da klarte jeg så vidt å komme meg i mål foran Thorodd. Så fra nå av er målet mitt å holde barna mine bak meg lengst mulig, ler Ella.

Selv om hun med årene gradvis har jekket ned ambisjonsnivået for egne prestasjoner, synes den tidligere langrennsløperen at det fremdeles er gøy å konkurrere. Hun er til stadighet å finne på startstreken i turklassen, enten det er på løp som Hytteplanmila eller på skirenn som Holmenkollmarsjen, Skarverennet eller Helterennet, som hun faktisk vant og satte løyerekord i, i 2022. Samme år løp Ella også New York Marathon og klokket inn på den imponerende tiden 3 timer og 18 minutter.

– Jeg tror at mosjonistformen fortsatt er bra, men jeg jager ikke resultater lenger. Det går mer på å kjenne meg i form. For meg er det viktig å kunne dra ut på den faste tre timers venninneturen som Therese (Johaug, red. anm.) har på søndager, hvor vi kan skravle litt, og føle at det blir en rolig langtur for meg, selv om de andre er i ganske god form de også, humrer Ella.

Ingen garantier

Med full jobb og et fartsfylt familieliv vet 45-åringen om tidsklemma som de fleste voksne opplever i forhold til egentrening. Hun kan relatere seg til utfordringene det medfører å finne tidsluker til fysisk aktivitet i hverdagen, men oppfordrer til å tenke kreativt.

– Vi er et samfunn der flere og flere er i ferd med å bli passive og inaktive. Alt skjer inne i disse skjermene, og alt skal bli servert. Færre og færre er ute og kjenner på kroppen eller følelsen av å bli ordentlig sliten. Det å være sliten, er snarere noe som oppleves som ubehagelig, og et ubehagelig liv det orker vi ikke lenger. Nei, det å være ute i marka, ta seg ut, kjenne på at kroppen fungerer, det er en verdi som jeg har hatt mye glede av opp gjennom årene. Bruk transporten til og fra jobb som trening. Jeg pleier ofte å løpe, sykle eller – slik som nå på vinteren – gå på ski når jeg skal på jobb, forteller hun.

Om noen forstår betydningen av trening og dens helsefremmende effekt, så er det Ella. For henne eksisterer sammenhengen ikke bare i teorien, men hun har ved flere anledninger fått kjenne på de helt konkrete konsekvenser av å ikke få trent. Mens hun drikker opp teen, forteller Ella at bevegelse og fysisk aktivitet for henne fungerer som en livsforsikring.

– Jeg fikk en liten forkjølelse i fjor høst, som gjorde at jeg ikke kunne trene i fire-fem dager. Legen mente at oppholdet i treningen faktisk var medvirkende til at jeg fikk de voldsomme blodproppene rett etterpå. Av den grunn prioriterer jeg å være veldig mye i aktivitet og være bevisst på å være i bra form, men det er også stor usikkerhet rundt sykdommen min. Legene har vært ærlige på at de ikke vet hvilke råd de skal gi meg med tanke på treningen. Det er veldig få personer i Norge som har homozygot leiden-mutasjon, og som er så fysisk aktive som meg. Så jeg må prøve meg litt frem på egenhånd. På en annen side velger jeg å tro at det har gått bra alle de gangene jeg har fått blodpropp, fordi jeg er i god grunnform. Jeg håper selvfølgelig at alt fortsetter å gå bra i mange år til, men jeg vet ikke. Alt jeg vet, er at det ikke finnes garantier. Etter mange runder med blodpropp føler jeg bare at jeg har fått livet i gave ved flere anledninger. Da er det naturlig å tenke over hva som er viktigst i livet. Hva har jeg ekstra lyst til å gjøre, og hva betyr mest for meg? Svaret for meg er å være i aktivitet, gå på ski og være i skimiljøet, avslutter hun.

For Ella Gjømle Berg var diagnosen om leiden-mutasjonen et dyptgripende vendepunkt i hennes liv. Men diagnosen var ingen dom. Ella har lært seg å leve med en alvorlig sykdom og akseptert den som en del av sin historie. Sykdommen har ikke hindret henne i å leve det livet hun ønsker. Hun har vist, og viser fortsatt, at motgang kan overvinnes med vilje og dedikasjon.

Nettopp denne innstillingen gjør Ella Gjømle Berg til en sterk og troverdig stemme i kampen mot doping og til et forbilde, ikke bare for fremtidige idrettsutøvere, men for folk flest også.

3 om Ella

Marte Thuve Flock – barndomsvenninne og familievenn

– Ella og jeg ble kjent med hverandre gjennom idretten, da vi var åtte og ti år gamle. Vi møttes på skirenn hver eneste lørdag og søndag om vinteren, og på friidrettsbanen om sommeren. Vi løp også terrengløp mot hverandre. Senere studerte vi juss sammen. Ella har stor rettferdighetssans, noe som har vært iboende hos henne helt fra da hun var liten. Hun er opptatt av å forholde seg til regler, og det å treffe riktige og rettferdige beslutninger. Med de egenskaper passer hun godt til jobben i Antidoping Norge. Så er hun strukturert og ordentlig. Hun har brettekanter i treningsbaggen, kan jeg love. Ella er også omsorgsfull. Selv på den tiden da hun drev med toppidrett, som jo krever at du i større grad må være egosentrisk for å nå målene dine, så hadde hun en unik evne til å vise omsorg og være til stede for andre. Ella er en snill, generøs og hjelpsom venn, som alltid er der for deg.
(Foto: privat)

Øyvind Berg – ektemann

– Jeg fikk øynene opp for Ella på et skirenn i 2000. Vår første date var en skitur så klart. Vi har mange felles interesser som det å trene. Nøkkelen i vårt forhold er nok at vi tilbringer mye tid sammen, ikke bare som par, men som familie også. Vi er glade i å løpe, gå på ski og generelt være i aktivitet. Hennes sykdom prøver vi å ta på alvor, uten å bekymre oss i hjel heller. Det er viktig å leve hverdagslivet. Selvfølgelig må vi ta forholdsregler, men alt skal gå bra. Det er viktig å utstråle positivitet og optimisme, ikke minst ovenfor våre barn. Sykdomsavbrekk er vanskelig å takle for Ella fordi hun er så glad i å trene. Jeg har full forståelse for det, men hun kan bli flinkere til ikke å gå «all in» med en gang hun kommer seg ut igjen. Ella er ellers veldig sosial og inkluderende. Det jeg ser frem til etter hvert som livet roer seg, er å bruke enda mer tid i naturen og på aktivitet sammen med Ella.

Marit Bjørgen – tidligere lagkamerat og venninne

– At Ella og jeg gikk mange sprintstafetter sammen opp gjennom karrieren, skyldes jo det faktum at vi begge var gode nok til å gå på samme lag. Ella var én av Norges beste sprintere og derfor et naturlig valg å gå på lag med. Hennes største styrke var kanskje 5 km klassisk, fordi hun var så rask. Så var hun veldig dedikert og gjorde jobben som krevdes for å bli en god skiløper. Det var alltid stort å vinne med henne som god lagvenninne. I toppidrett er det langt imellom oppturene og det er mange tunge tider, men til tross for hennes sykdom og motgangen den medførte, har Ella fått mye ut av karrieren. Hun ble sterkere og utviklet seg nettopp på grunn av sykdommen. Ella har et stort engasjement innen idrett, enten det er i hennes rolle som trener, teknisk direktør eller i Antidoping Norge. Hun brenner for en ren idrett. Ella og jeg er fortsatt veldig glade i å være aktive og trener en god del sammen.
Foto: Marcus Liebold