Et løp gjennom amerikansk historie

21. april 1836 stod det siste slaget i slaget om et fritt Texas. Mange har kanskje hørt om slaget ved Alamo hvor blant annet Davy Crockett var en kjent figur. De texanske settlerne følte seg undertrykket av det mexicanske styret. Stemningen var relativt dårlig. Og revolusjonen sies å starte den 2. oktober 1835 i byen Gonzales, 320 km (200 miles) vest for Houston. De amerikanske settlerne hadde lånt en kanon av mexicanerne som nå skulle leveres tilbake. Nedenfor muren stod mexicanerne klar til å hente den ut, mens kolonistenes ønske om frihet boblet i deres overmot. "Come and get it", var svaret fra settlerne. Og denne setningen har til dags dato vært slagordet for Texas' uavhengighet.

Remember the Alamo
Historien forteller om slag mellom frivillige soldater fra de amerikanske settlerne og den store mexicanske hæren, som blant annet inneholder slaget ved Alamo, 6. mars 1836. Her sloss et knippe settlere mot en mexicansk hær som var 10 ganger så mange i antall. Og alle de amerikanske settlerne ble drept, inkludert Davy Crockett. Kvinner og barn som ble spart av mexicanerne ble beordret til å spre ordet om at settlerne måtte komme seg ut av Texas - dette skulle være mexicansk territorium.

Og så vendte mexicanerne nesen østover og ville innta mer land. Ved nordenden av Galveston Bay, det som i dag er byen Houston, ventet general Sam Houston på mexicanerne og deres general, Antonia Lopez de Santa Anna. Under kampropet "Remember the Alamo" overrasket Sam Houston den mexicanske hæren og så å si uten kamp vant de ved det som ble kalt "the Battle of San Jacinto". Texas var fritt. Og fram til 1845 var det et eget land, før det ble innlemmet i det som i dag er The United States of America.

En reise i Texas' historie og natur
Så, for sju år siden, på siste helgen i mars, tok dagens texanere opp "kampen" om frigjøring igjen. Et løp for å fri kroppen fra et døgn på sofaen, og isteden legge den igjen langs veien mellom Gonzales, hvor revolusjonen startet, og San Jacinto monumentet i Houston, hvor det siste slaget stod.

Nordmannen Lars Larsson, som er en av mange tusen nordmenn som jobber i Houston, spurte meg om jeg ville være med på en fantastisk reise. En reise i Texas' historie og natur. Gjennom enorme områder bestående av rancher, små cowboybyer, langs endeløse rette strekninger, via Houston forsteder, gjennom downtown Houston og ut til det historiske monumentet. Eneste krav han hadde til laget var at man måtte kunne løpe en (norsk) mil under 55 minutter.

Som prest måtte jeg selvsagt ordne meg helgefri, og så var jeg klar. 200 miles, 40 etapper (fire på hver), 10 løpere og en målsetting om å komme i mål på 25 timer og 58 minutt. Under navnet "The Internationals", med 10 mennesker fra hele verden (Norge, Danmark, Tyskland, Italia, Spania, Venezuela, Mexico og USA), var vi klare for Texas Independence Relay.

Prologen løp laget samlet i en 2 km lang runde i byen Gonzales, før vi sendte første mann ut på etappe 1. Vi var i gang. Vi andre fortet oss i bilen for å møte første løper til veksling nr. 1. Stemningen var god og vi var topp motiverte.

Evertyhing is bigger in Texas
Laget hadde to biler til disposisjon med fem løpere i hver bil. Den til enhver aktive bil fulgte løperne i sin bil og hadde med drikke til løperne underveis. Den andre bilen hvilte, enten ved å spise eller rett og slett slappe av. Utover kvelden og natta betydde det å prøve å få sove mest mulig. Hver bil hadde en turnus på ca. 3-4 timer.
Min første etappe var først ved den 4. vekslingen. 5,38 miles (8,6 km) langs en støvete vei blant oljepumper og lastebiler og med rundt 26 grader i luften. Men like fullt en etappe med nydelig utsikt til landskap man bare ser i cowboyfilmer - store hus man bare ser i sørstatsfilmer, krøtterflokker i et antall som en maurtue og pick-up biler med et minimumsvolum i motoren på 4.0 l. Everything is bigger in Texas!

Det var varmt og etter å ha bodd i flate Houston i snart to år, hadde jeg plutselig glemt hvordan det var å løpe i motbakker. For de finnes også i Texas. Vondt var det. Men løper man stafett er det laget som betyr noe. Man vil ikke skuffe lagkameratene som venter. Og ingenting er bedre enn å komme overraskende raskt til veksling.

Etter første omgang for vår bil var det tid for noen timers pause. Maten fikk vi enkelt og greit fra Subway, og for egen del satset jeg på en liten lur i baksetet på bilen før det igjen bar ut på tur.

Og denne gangen var det begynt å bli mørkt. Det var flere og flere lag som på dette tidspunktet tok oss igjen. Vi snakker om løpere som sikkert løper mila på under 35 min. Ved veksling 15, etter å ha passert byen Columbus, fant vi ut at vi plutselig var helt sist av 152 startende lag. Vi visste at vi kom til å ta igjen mange av de såkalt sakte lagene, men det var likevel et lite stikk. Tenk om de frivillige funksjonærene ved vekslingene begynte å dra hjem før vi ankom? Klokken var tross alt snart midnatt.

Men etter noen få etapper til skjønte vi at så lenge det var løpere i løypen og ikke snakk om alvorlige avstander mellom lagene, holdt de utholdende funksjonærene stand. Det satt vi utrolig pris på. Og sakte, men sikkert begynte vi å ta igjen andre lag. Vi var tross alt ikke halvveis.

Som det sovemenneske jeg er, begynte selvsagt hodet å si at nå var det på tide å legge seg. Selv om jeg var forberedt på en lang natt i en trang bil, ble det bare 1,5 times søvn i neste pause. For plutselig var det vår bil sin tur igjen. Det er rart hvor fort adrenalin kan vekke et menneske. Både for å løpe selv, men også for å ta ansvar for å heie på lagkamerater og gi dem drikke underveis.

Målgang i Houston
Tidlig søndagsmorgen, og da mener jeg tidlig søndagsmorgen, nærmet vi oss byen. Forstedene på vestsiden av Houston lyste mot oss. Her har jeg vært før, for her bor det hundrevis av norske familier som er her på expatskontrakt med norske firma i olje/gass, offshore og finansindustrien. Her er Sjømannskirken til stede og møter nordmenn på ukentlig basis. Det var nesten som å komme hjem. Og vissheten om at vi nærmet oss målet gjorde godt.

Vi byttet med bil nr. 2 nok en gang og forberedte oss på en kronglete vei gjennom Houston downtown. Her er det mange biler, kryss og vanskelig å navigere hvis man ikke har studert kartet godt nok. Selvsagt førte det til at danske Søren løp seg litt bort. Men ikke verre enn at han ubevisst tok en snarvei på 800 meter og satt og ventet på oss da laget ankom neste vekslingspunkt.

San Jacinto-monumentet og målet for løpet ligger sør-øst for selve Houston downtown. Området består i dag av raffinerier og havnelager. Området er en av verdens travleste havner med utskiping av alle kjemikalier som finnes i den periodiske tabell pluss diverse større varianter av stykkgods og bulk. Som sjømannsprest går tankene til alle sjøfolkene vi møter om bord på deres arbeidsplasser, nettopp i dette området.

Men selve San Jacinto-monumentet kan man se på lang avstand. Det strekker seg 570 fot (173 meter) til værs. Faktisk 15 fot (4 meter) høyere enn monumentet i Washington - Everything is bigger in Texas!

Så etter å ha sett monumentet blant raffineringspiper og andre utslippsstyggedommer, var det tid for å løpe sammen som lag de siste 500 meterne til mål. Og over målstreken, rett under monumentet. 27 timer og 29 minutter etter start i Gonzales. Garantert raskere enn den mexicanske hæren, og igjen; seieren var vår.

Akkurat som alle lag. Og friheten kunne man føle, eller i hvert fall historien om et fritt Texas, som enhver texaner er meget stolt av - selv om ikke alle kan datoen 21.april 1836 - dagen for slaget da Texas ble fritt. Tanken om frihet eller at frihet betyr den sterkestes rett, eller meg selv først så lenge jeg har fortjent det - står sterkt. Men da begynner vi på amerikansk politikk, og den historien er enda lenger.

Skrevet av Kristian Kyllingstad, Sjømannsprest i Houston

Sjømannskirken i Houston

Texas Independence Relay