God oppførsel i løpskonkurranser

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 10 - 2012

«Så må dere oppføre dere pent da,» pleide mor å si før vi i oppveksten skulle noen plass og møte folk. God oppførsel var en dyd på landsbygda i Trøndelag, og god oppførsel har også mye å si for trivsel og smidighet når tre- eller trettitusen skal løpe maraton i lag.

Men hva er god oppførsel i løp? Ett er hva som er lov eller ikke lov, men finnes det også uskrevne regler som en bør forsøke å følge?

Antakelig kommer en langt med å ha Bibelens gylne regel – «det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du også gjøre mot dem» – i bakhodet når en løper. Vær høflig, vis hensyn, ta ting i beste mening, gled deg med de glade …

Det er likevel forskjell på en idrettskonkurranse og en familiemiddag hos tante Anna. Nettopp det at det er konkurranse – med et tilhørende lettantennelig vinnerinstinkt – gjør det vanskeligere å ta hensyn. For en vil jo så fort som mulig til mål og aller helst slå naboen og perse med minst to minutter.

Derfor er det fint med noen kjøreregler, som både kan øke trivselen og gi en mer rettferdig konkurranse.

8 RETTESNORER

Ingen av disse reglene finnes i Norges lover. Noen av dem finnes i Norges Friidrettsforbunds regelverk for løpskonkurranser. Enkeltarrangement kan ha sine egne regler som en uansett bør sette seg inn i før en stiller til start (for eksempel har mange motbakkeløp krav om sekk med eller uten spesifisert innhold). Se på de følgende åtte punkta mer som generelle rettesnorer enn lovfesta regler.

1. Ikke løp med startnummeret til noen andre uten å få navnet omregistrert

Dette kan høres ut som en unødvendig regel, for hvis jeg har et startnummer – sjøl om det ikke står under mitt navn – er det vel bare å løpe?

Nei, det er ikke det. I noen løp, som for eksempel New York City Marathon, risikerer du å bli uønsket for all framtid hvis du gir bort eller tar imot startnummer.

På resultatlister og statistikker skaper det kluss når noen løper under en annens navn. Er du av de relativt spreke, kan du havne på premieplass i klassen til den startnummeret står på og slik skyve de som skulle vært høyt oppe på lista, lenger ned. Særlig kan dette skje hvis relativt raske, unge menn låner startnummer fra for eksempel eldre løpere eller kvinner. Plutselig står en løper som ikke deltok, oppført med en tredjeplass i kvinneklassen – eller har satt ny norsk aldersrekord i klasse 70-74 år.

2. Ha ca. like mange foran deg på startstreken som du tror du vil ha foran deg i mål

Noen store løp har seeding med startpuljeinndeling etter nivå. Da bør en gå inn i den puljen en er seeda til.

I løp der det ikke er seeding med tilhørende puljer, bør en ikke stille seg lenger fram enn det prestasjonsnivået skulle tilsi. Regner en med å ha ca. 300 av de 600 løperne foran seg i mål, er det en god regel å stille seg ca. midt i feltet ved start. Det blir best flyt når de raskeste løperne får starte først.

3. Det er lov å henge, men også å dra

I motsetning til en del triatlonkonkurranser er det ikke noe forbud mot å ligge i rygg på andre deltakere. Fordelen av å gjøre det er også langt mindre i løping enn i både sykling og langrenn. I noen løp er det egne fartsholdere, og der er det i alle fall hundre prosent stuerent å ligge bak helt til det er 200 m igjen for så å spurte ifra.

Ingen har noen som helst rett til å skyve eventuelle gratispassasjerer i grøfta ellers heller. Noen liker å dra, andre liker å ligge bak, og uansett er det valgfritt om en vil dra eller ikke. Synes du at du må dra hele tiden med «snyltere» bak, er det bare å stoppe opp og slippe fram de andre. Ingen tvinger deg til å ligge først.

Men på en dag med for eksempel åpne strekninger og mye vind, er det lov for alle å ta sin tørn, også i motvind. Klarer en få til en lagtempoinnstilling i den gruppa en er en del av, vil det gå fortere for alle. Men slikt er vanskelig og nokså uvanlig å organisere i løping. Hver løper kan fritt velge sin taktikk.

4. Ikke motta drahjelp eller mat/drikke fra folk som ikke er med i løpet

En løpskonkurranse er for de som løper, og tilskuernes rolle er å se på og heie. I noen få løp (som f.eks. siste del av Western States 100 miles) er det lov med støtteapparat som forer og/eller løper foran og er fartsholder.

Men i de aller fleste løp er det ikke lov for tilskuere eller støtteapparat å sykle eller å løpe i løypa for å hjelpe en bestemt person. Da må i tilfelle støtteapparatpersonen sjøl melde seg på og løpe med startnummer.

Grunnregelen er også at det ikke er lov å motta mat og drikke utenfor matstasjonene. I Oslo Marton for noen år siden var det innlagt NM i maraton, og det ble mye oppstyr med løpere som ble fulgt av syklister som pusha på og serverte drikke utenfor drikkestasjonene. Det burde ikke skjedd, for Friidrettsforbundets NM-reglement forbyr slik hjelp.

I motsetning til hva vi ser i turrenn som f.eks. Vasaloppet, så er løping en konkurranse mellom enkeltpersoner, og ikke en dyst for å se hvem som har det beste støtteapparatet.

Trenger en mat og drikke mellom matstasjonene, er det lov å løpe med drikkebelte eller sekk.

5. Vær smidig og samtidig forutsigbar

I gateløp er det verken ønskelig eller nødvendig å rope løype. Feltet vil nokså fort løse seg opp slik at det er mulig å komme forbi. Og før det har løst seg opp, har det uansett ikke noe for seg å forsøke å rope tusenvis av løpere ut av løypa. Gli i stedet med strømmen og stress minst mulig i starten.

Men på strekninger det er trangt, er det god kutyme å ikke løpe så mange i bredden at en sperrer hele traseen slik at løpere som kommer i større fart bakfra ikke slipper fram.

Det er også lurt å være forutsigbar i bevegelsesmønsteret. Ikke skjen over i banen til de som ligger skrått bak deg da det øker risikoen for at du sjøl blir hekta og tar andre med deg i fallet. Det er heller ikke god oppførsel å skvise vekk andre for å sikre seg sjøl indresving enten løypa svinger til høyre eller venstre.

Inn mot drikkestasjoner kan det være en ekstra utfordring å unngå trengsel med tilhørende fare for massevelt. Signaliser i god tid hvor du har tenkt deg, og køsniking er omtrent like lite beundringsverdig oppførsel her som ellers i samfunnet.

I terrengløp med trange traseer, er det noe mer akseptabelt å be pent om å få slippe forbi dersom en tar igjen løpere som det går smått med. Men bedre er det hvis de som blir tatt igjen sjøl er obs på å holde til en av sidene slik at raskere løpere kan ta seg forbi.

6. Unngå å berøre beina til de foran

Det er lov å ligge i ryggen til andre løpere, men det er ikke lov å ligge så tett at en kommer borti beina til de en har foran seg. Ofte er det ikke store berøringen som skal til før den foran kan miste balansen, hekte det ene beinet i det andre og falle. Men sjøl om berøringen ikke fører til fall, så vil en likevel miste både rytme og fart ved slik uønsket kontakt. Om en ikke nødvendigvis teller 1001, 1002, 1003, så er det den som løper bak, som har ansvar for å holde god nok avstand.

7. Unngå snarveier

Snarveiene i løypa kan være like mange – og fristende – som i livet ellers. Doping heter én, å kutte hjørner en annen. Skal en kunne svare ja når en kommer heim og mor spør om en oppførte seg fint, er det best å ha løpt langt nok og oppnådd den gode tida på ærlig vis.

8. Send en takk og et smil til de mange som fortjener det

Det er ikke alltid lett å smile når en løper fort. Sjøl skjærer jeg grimaser – og jeg kan i stadig mindre grad skylde på farten.

Men har en mulighet, er det helt på sin plass med et smil og en takk til de som serverer drikke, til de som viser veg, som heier, ja også til de som gav deg konkurranse og kanskje har bydd på drahjelp.

Selvsagt er det lov å være både skuffa og sur, men det er i alle fall en god regel å ikke la skuffelsen gå utover de som heller skulle hatt en takk.