Historien om trenerlegenden Arne Nytrø (1919-2013)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3 – 2022

Arne Nytrø hadde god utdannelse og pedagogisk bakgrunn innen kroppsøving og idrett, og ingen friidrettstrener i Norge har noen gang hatt et så omfattende engasjement både i Norge og internasjonalt som Nytrø.

Han ble født i Selbu i Trøndelag i 1919 og kom fra en arbeiderklassebakgrunn. Han hadde selv en karriere som friidrettsutøver for Trondheims-klubben Falken like før og etter krigen. Hans beste resultater var 1,765 m i høyde, 6,12 m i lengde, 39,39 m i diskos og 12,02 m i kule.

Under krigen var han med i illegalt arbeid i den kjente Thingstadgruppen, men måtte flykte til Sverige i 1943. Der ble han nummer to i det norske krigsmesterskapet i Sverige samme år. Han gikk også på idrettskurs og ble etterpå kursinstruktør og leder for instruktørene ved Rikspolitiets leir i Johannesberg.

Nytrøs trenerkarriere

Nytrø var forbundstrener i Norges Friidrettsforbund i 32 år, fra 1946-78. Samtidig var han klubbtrener i Falken Trondheim (1945-46), Oslo-Ørn (1949-51) og Tjalve (1952-80).

Noen av de mest kjente utøverne han trente, enten som forbundstrener og/eller klubbtrener var:

Sprintløp
Carl Fredrik Bunæs
Bjørn Berglund
Ivar Saunes
Helge Svaar

Mellomdistanseløp
Audun Boysen
Ulf Bertil Lundh
Arne Kvalheim
Knut Kvalheim
Helge Pharo
Ragnar Schie

Hopp
Erling Kaas
Bjørn Paulsen
Leif Roar Falkum
Roar Berthelsen
Martin Jensen
Terje Haugland

Kast
Iver Hole
Harald Lorentzen
Willy Rasmussen
Stein Johnson

Alle disse utøverne var av internasjonal klasse. De har satt verdensrekorder, europeiske og nordiske rekorder. De har deltatt og tatt medaljer i olympiske leker og europamesterskap, og deltatt på Nordens og Europas lag. Antall norske mesterskap og norske rekorder hans utøvere har hatt, er det knapt noen som kan telle.

Arne Nytrø var også medlem av Norges Friidrettsforbunds treningsutvalg fra 1946-78 og utdanningsutvalget fra 1960-83. Internasjonalt var han med og stiftet Det Europeiske Friidrettstrener-forbundet og var styremedlem der i perioden 1958-78. Likeså var han med på å stifte Den Internasjonale Trenerforeningen (International Track and Field Coaches Association), der han også var styremedlem fra 1960-83.

Han deltok på trenerkurs i friidrett i 25 forskjellige land, deriblant Sverige, Finnland, DDR, Vest-Tyskland, Sovjet, USA, Mexico, England, Frankrike og India. På flere trenerkonferanser deltok han også som foreleser.

Han abonnerte på utallige utenlandske friidrettstidskrifter – tyske, engelske, amerikanske og til og med russiske. Sistnevnte fikk han oversatt av aktive som gikk på Gardens russisk-kurs.

Han var med på å produsere en rekke instruksjonsfilmer, artikler, hefter og bøker om friidrettstrening. Blant annet har han laget instruksjonsfilmer i løp, hekk, stav, høyde og slegge. Han er også forfatter av instruksjonsfoldere i stavhopp og sleggekast utgitt av Norges Friidrettsforbunds treningsnemd. Han forfattet også heftene «Treningsveiledning for 100 - 800 m» og «Treningsveiledning for sprint, mellomdistanse- og hekkeløp». Videre er han medforfatter av bøkene «Treningslære i friidrett – løp» og «Friidrettsteknikk» (kastdelen).

I løpet av sin pensjonisttilværelse jobbet Arne med å skrive Friidrettens historie fra Antikken til nyere tid. Her tok han for seg alle øvelsenes utvikling både når det gjelder treningsmetoder, utstyr, resultater, reglement og særpreg ved utøvere som var ledende i ulike tidsperioder. Arne fanget møysommelig opp historikk i utvikling av de ulike friidrettsøvelsene fram til 1960-årene i 10 lesverdige hefter. For den interesserte leser er planen å plassere disse historiske heftene på Tjalves kontor slik at de er tilgjengelige for gjennomsyn.

I disse heftene beskrev han blant annet banens utforming og beskaffenhet. En ting er det metriske (etter hvert imperiale system). Etter hvert ble grus, koks/vinyl utviklet til det banedekke vi har i dag (tartan/mondo). Bygningsteknisk utforming tillot i begynnelsen en helning på 1 m per 100 m i 1910, til 10 cm per 100 m i 1934. Dagens regel er 1 cm helning per 100 m.

Seiersjubel:Arne Nytrø fylte 50 år i 1969 og ble behørig feiret av utøverne i Tjalve etter seieren i Holmenkollstafetten det året. (Foto: fra Jan Hemsviks private samling)

Utmerkelser

Gjennom årene mottok Arne Nytrø en rekke utmerkelser som f.eks. Norges Friidrettsforbunds fortjenestemedalje, æresmedlem i Falken, ridder i Tjalve, æresmedlem i Friidrettens Trenerforening i Norge og ærespresident i International Track and Field Coaches Association.

Nytrø hadde som nevnt god utdannelse, og i tillegg til alle trenerkursene gikk han på Statens Gymnastikkskole i 1946-48 og Oslo offentlige lærerskole (1948-50). Han var også ansatt på den samme lærerskolen som kroppsøvingslærer (parallelt). Senere ble han lærer på Statens Gymnastikkskole i friidrett. Da Norges idrettshøgskole startet opp i 1968, ble han ansatt som lærer der med ansvar for friidretten. Han ble der til 1989 da han gikk av som 1. amanuensis og ble pensjonist.

Etter at han ble pensjonist, fikk han et lite kontor på Norges idrettshøgskole til disposisjon. Her satt han og forsket og skrev sitt livsverk, en Norges- og verdenshistorie i friidrett, fra de eldste tider og fram til i dag. I alle årene som pensjonist var han fremdeles levende opptatt av friidretten, både her hjemme i Norge og internasjonalt. Han døde i 2013, nærmere 94 år gammel.

Arne Nytrøs treningsfilosofi

Hans arbeiderklassebakgrunn og oppvekst i Selbu preget nok Arne sin treningsfilosofi i treningsvirksomheten. På den måten ble treningen hans preget av grundighet og realisme. Han hadde en høy status hos alle utøverne han trente. Det er ikke for ingenting utøverne syntes treningene var så inspirerende at de så godt som aldri sluntret unna. En av årsakene til dette var nok at Arne hadde høy faglig kompetanse og integritet, usedvanlig god formidlingsevne og innlevelsesevne i sine utøveres treningshverdag. I det følgende får vi innblikk i Nytrøs tanker om sin egen treningsfilosofi:

«Trenere kan koke mange supper på intervalltrening og langkjøring og oppnå samme resultat. Den aktive er egentlig bare en prøveklut for treningsprogrammene fordi en trener aldri kan forutsi hvordan utøveren reagerer psykisk og fysisk på oppsettet. Derfor er det viktig at den aktive forstår trening og hvordan kroppen reagerer på den. Uten en slik forståelse er det vanskelig å nå målet.

Det fokuseres for mye på antall intervaller og kilometer når en snakker om trening. Det er viktig å ha et velkomponert treningsprogram, men tingene rundt utøveren er minst like viktig. En som trener på toppnivå, må ha støtte både i medgang og motgang. I Tjalve hadde vi på 50- og 60-tallet 20-30 utøvere på hver fellestrening. Blant disse var det 10-15 norske mestere. Bare godt humør var godkjent. To ganger i uken møttes hoppere, kastere og løpere til 2 1/2 times fellestrening med blant annet hard styrketrening. Når utøverne kom på banen om våren, var hele kroppen gjennomtrent. De hadde spenst, hurtighet og styrke, var «all-roundere».

Vi brukte piggsko hele året. Dette for å holde kontakt med riktig løpsteknikk, samt med konkurransefarten. Vi bygde videre på det som var automatisert i løpet av sommeren. Teknikk var alfa og omega. Vi brukte hele forvinteren til teknisk trening. Da har en tid, samtidig som konkurransepresset er borte.

Gjennom flere studiereiser var jeg blitt internasjonalt orientert. Jeg var opptatt av vest-tysk intervalltrening og fikk mange impulser fra USA der de også med stor interesse studerte Lydiards treningsprinsipper. Ingen metoder kunne overføres direkte til oss her hjemme. Vi hadde andre utøvere, andre sosiale forhold og et annet klima.

Jeg tilpasset kunnskapene til norske forhold og til den løperen jeg satte opp program for. Resultatet ble en passende blanding med intervall, langkjøring, fartslek, tempoløp og sprint.

Alle modellene er kjente i dag. Kunsten ligger imidlertid i å finne den passende blandingen til den enkelte løper. Det hendte jeg gjorde tabber ved å pøse på med for mye tempotrening, men dette greide jeg å korrigere etter hvert. Ved siden av miljø- og treningsforståelse kan det ofte være små detaljer som avgjør om en lykkes eller ikke. Jeg skjønte tidlig betydningen av væsketilførsel og riktig kosthold.

Hvilens betydning for et godt resultat hadde jeg også tidlig erfart. Laktatprøver hadde vi aldri hørt om. Vi måtte lytte til kroppens signaler og ta konsekvensene av disse. Enkelte toppaktive har i ettertid fortalt at noe av det viktigste jeg lærte dem, var å ta pauser når kroppen krevde det. Uten overskudd blir treningen et ork, og resultatene uteblir. Programoppsettet må være variert. Fantasien må få fritt spillerom, både når det gjelder metodevalg, treningssteder og underlag. Jeg skjønner ikke de siste års redsel for skigåing. Skiløping gir allsidig styrke og utholdenhet. Variasjon og avstressing blir mer og mer viktig etter hvert som konkurransesesongen nærmer seg. Send utøverne ut i naturen. La dem gå lange skiturer, og la dem komme hjem sugne på løping og konkurranser. Årsoppsettet bør gi rom for mange slike sikkerhetsventiler.

Oppe i virvaret av treningsmodeller og skjemaer har jeg alltid prøvd å ta hensyn til at utøveren er et vanlig menneske med menneskelige behov. En må heller aldri glemme at en aktiv skal ha et liv etter idrettskarrieren. Det er derfor trenerens simple plikt å motivere utøveren til også å forberede denne delen av livet. Treningen må gi plass til utdanning og sosialt liv utenom idrettsmiljøet. Idrettsprestasjonen kan gi kortvarig lykke, men for de fleste vil det være andre verdier som gir livet et varig innhold. Målet er først nådd når du sammen med de andre i miljøet har skapt en selvstendig topputøver og et harmonisk menneske. Da kan du trekke deg tilbake. Det er ikke sikkert at noen takker deg for hjelpen, men det å ha lykkes i arbeidet er en glede i seg selv.»

Delt glede:Eirik Berge blir gratulert av Arne Nytrø etter Tjalves seier i Holmenkollstafetten i 1980. (Foto: fra Jan Hemsviks private samling)

Arne Kvalheim om Nytrø

Arne Kvalheim var distanseløper av verdensklasse på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Han var sannsynligvis den løperen i Tjalve som sto Nytrø nærmest. Her er hans syn på trenerens metoder og treningsfilosofi:

«I motsetning til dagens friidrett, hvor det er trenere for hver enkelt øvelse og ofte personlig for den enkelte aktive, hadde Nytrø ansvaret for alle klubbens utøvere i alle øvelser – kast, sprint og mellom- og langdistanseløping. Han brakte moderne treningsprinsipper inn i norsk friidrett. Han så behovet for å trene de enkelte utøvere ulikt avhengig av idrettslig bakgrunn, lynne og fysiske forutsetninger. Arne Nytrø så tidlig behovet for at man måtte trene året rundt, og således var han med på å gjøre friidrett til en helårsidrett. Frognerparken, Oslo Handelsgymnas gymsal, Bislett og Frogner Stadion ble arenaene for Tjalves aktivitet under Nytrø. Han var også med på å skape et miljø som førte til at de fleste aktive trivdes så godt at man sjelden sløyfet treningen. Man hadde det gøy på treningen på tross av hard innsats. For mange aktive ble han mer enn en idrettstrener. Han ble også en rådgiver og støttespiller og medmenneske.

Hans trenerfilosofi kan vel best beskrives som at det er bedre å forebygge enn å reparere. Dette betød at enkelte unge utøvere kanskje utviklet seg saktere enn hva mange syntes om. Filosofien bak dette var å forebygge skader og skape grunnlag for at den aktive fortsatte med idrett oppover i årene.

Nytrø benyttet seg av moderne treningsprinsipper med intervalltrening, langturer og fartslek den ene dagen, og intervall med raske 200 metere på bane den neste. Dette var resepten vår og sommer. Om vinteren ble den generelle utholdenheten bygd opp med langturer på opptil 3-4 timer med gange og løp i Nordmarka, samt intervaller på opptil 600 m i Frognerparken. Snøpulsing og god gammel sirkeltrening foregikk på Oslo Handelsgymnas. Spesifikk utholdenhet ble utviklet gjennom fartslek og banetrening. Treningen var en balansert trening med noe av alt i en kombinasjon av fartslek, langkjøring, intervalltrening og styrketrening i form av sirkeltrening. Det var også disse prinsippene Audun Boysen benyttet da han trente under Arne Nytrø. Han var på den tiden en av verdens beste på 800 m (1.45,9 i 1955).

Den organiserte treningen i Tjalve foregikk to ganger i uka, på Oslo Handelsgym og i Frognerparken om vinteren. Om sommeren var Frogner Stadion, Frognerparken og Bygdøyskogen stedene. Resten av uka trente man hjemmefra eller fra Blindern hvor mange studerte.

Vintertreningene på Handelsgym var viktige og spesielle. Først var det intervalltrening i Frognerparken. Oppvarmingen bestod av å jogge de snaue 2 kilometerne fra Handelsgym til Parken med en piggsko i hver hånd, og nedjoggingen gikk motsatt veg tilbake.

Alle tok denne turen, også sprinterne. Intervalltrening ble gjort med vinterpiggsko på grusveiene eller på hardtrampet snø med variasjon av mellomlange drag (600-1500 m) og korte drag (200-300 m). Styrketreningen innendørs var gammel, god sirkeltrening med spesiell vekt på bein, rygg og mage for hoppere, sprintere og distanseløpere. Bare treningen i Frognerparken var forskjellig fra øvelse til øvelse. For de yngste var det stort å trene sammen med et idol som Bassen Bunæs. Det hendte også at Audun Boysen stakk innom, selv om han hadde lagt opp mange år tidligere.

En kombinasjon av vårt personlige ambisjonsnivå og miljøet i klubben gjorde mandagene og fredagene til ukas høydepunkter som vi sjelden mistet. Resten av uka løp vi stort sett langkjøring hjemme på Grorud eller gikk en del mil på ski i Østmarka og Lillomarka.

Om våren ble treningen flyttet til Frogner stadion med hardere intervalltrening to dager i uka, fremdeles med veksling mellom langintervall- og kortintervalløkter. Farten på intervall-dragene ble større og større etter hvert som sesongen skred fram. Konkurranse var det minst en gang i uka, først med stafetter og terrengløp og seinere på bane vanligvis 30-40 konkurranser i året. Treningen om sommeren fulgte stort sett samme rutine som om vinteren. Langkjøring, mengde og fart var avhengig av den enkeltes ambisjonsnivå. Og Tjalve hadde etter hvert mange løpere. På slutten av 1960-tallet hadde klubben sju-åtte løpere som hadde perser fra 3.38,5 til 3.50 på 1500 m og fire-fem løpere med tider godt under 1.50 på 800 m. (Husk at tidene ble oppnådd på grus). Det var ingen lett jobb å komme på elitelaget i Holmenkollstafetten.»

I 1980 ga Arne Kvalheim og Leif Torgersen ut boka «Løping – Trim, trening og konkurranser». Kvalheim sendte Nytrø et eksemplar og skrev en personlig hilsen til han i boka. Der sto det blant annet: «Du burde vel egentlig ha hatt en egen fotnote i boka. Bortsett fra det jeg har erfart gjennom egen erfaring, har jeg lært det meste jeg kan om emnet løping fra deg.»

Arne & Arne:Arne Kvalheim (til venstre) var en av veldig mange som ble trent fram til svært gode resultater av trenerlegenden Arne Nytrø. (Foto: fra Jan Hemsviks private samling)

Eystein Enoksen om Nytrø

Eystein Enoksen var nok den på Norges idrettshøgskole som sto Arne Nytrø nærmest. Han var også lærer i friidrett og tidligere elev av Nytrø. Enoksen ble også den som overtok da han gikk av i 1989. Eystein har dessuten vært aktiv i Tjalve som hekk- og mellomdistanseløper og trente under Arne Nytrø. Han har selv i en periode vært forbundstrener i hekk i Norges Friidrettsforbund og ungdoms- og kvinnetrener i Tjalve.

Enoksen gir her sin oppfatning av Nytrø som lærer og medkollega på Idrettshøgskolen og trener i Tjalve og om hans treningsmetoder og filosofi:

«Arne hadde et ubeskrivelig talent både som lærer, trener og kollega. For oss studenter på Norges idrettshøgskole greide han å gjøre læringsprosessen fantastisk levende og trivelig. Arne hadde stor faglig innsikt og et utrolig godt pedagogisk håndlag med sine studenter. Han fikk oss til å beherske alle friidrettens øvelser gjennom intens trening og inspirerende veiledning. Med sin fine personlighet, vennlighet og sjarme, ga han oss alltid masse positiv støtte og varme.

Arne var kunnskapsrik og grundig, og det ikke bare i trenerarbeidet. I friidrettshistorisk og menneskelig sammenheng var det knapt noen side som unnslapp hans oppmerksomhet og interesse. Tar man seg tid til å lese Arnes historiske skrifter, skjønner man hvor engasjert han var i mennesker, kultur og alle nyanser og nivåer i ulike deler av friidrettens historie på denne jord. Han stilte spørsmål, pratet, diskuterte, prøvde ut og samlet erfaring uten at det gikk status eller prestisje i arbeidet.

Som trener i Tjalve var Arne høyt respektert og verdsatt. Han var trener for et mangfold av internasjonale og nasjonale utøvere, og han skapte et fantastisk stimulerende og offensivt treningsmiljø og treningskultur i idrettsklubben Tjalve i den tiden han var hovedtrener. Han var veldig flink til å tilpasse treningen til hver enkelt utøvers forutsetning, målsetting og behov. Han hadde en treningsfilosofi som tok utgangspunkt i spesifisitetsprinsippet, og han var flink til å tilpasse forholdet mellom treningsmengde og treningsintensitet i de ulike deler av årssyklusen. Man måtte først få grunntreningen på plass for så å trene gradvis mer og mer spesifikt på det man ville bli god på.

Eystein Enoksens takketale

Arne hadde et ekte glimt i sitt øye
– noe som mange ganger skapte mye latter og løye.
I tanke og handling var han rettferdig som få
og med sin store sakkyndighet var han helt rå.
I den gode samtalen var han alltid til stede,
og i sosiale lag var hans fortellerevne til stor glede.

Vi er utrolig takknemlige for å ha hatt Arne som lærer og trener
og medmenneske – for i alt han har utrettet innen pedagogikk og friidrett var han en ener. Som kollega ga han masse inspirasjon på si’
og han var en ekte hedersmannen som alltid hadde tid å gi.

Takk for det gode idrettslivet i IK Tjalve med deg som trener, for all den friidrettsvisdom vi fikk på Norges idrettshøgskole med deg som lærer og for et langvarig og berikende kollegialt samarbeid.»

I Arnes ånd:Eystein Enoksen er kanskje den som i sterkest grad har ført arven etter Arne Nytrø videre, både som trener, fagmann og formidler. Her ser vi han sammen med unge utøvere i Tyrving. (Foto: Samuel Hafsahl)