Ny hverdag med mer løpeglede for Ida Meli Narbuvoll

Ida Meli Narbuvoll 

Alder: 29 år    
Bosted: Union City, Pennsylvania 
Idrett: Langdistanseløping 
Klubb: Ren-Eng 
Trener: Seg selv 
Yrke: Bruforvaltningsingeniør 
Sivilstatus: Gift 
Perser: 15.37 på 5000 m, 33.08 på 10000 m og 6.23.18 på 50 Miles 
Meritter: Norgesmester på 10000 m i 2021, Nasjonal mester i NCAA D2 på 5000 m og 10000 m i 2021, Mesterskapsrekord på 5000 m i NCAA D2 Nationals (2021)
(Foto: Samuel Hafsahl)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1-2025

– Jeg har jo alltid likt å springe langt, begynner Ida Meli Narbuvoll når Kondis tar kontakt over Atlanteren og er svært så nysgjerrig på hva slags regime som ligger bak Strava-tallene hennes for 2024. De avslørte at norgesmesteren på 10 000 meter fra NM i Kristiansand i 2021 løp i overkant av 6300 miles (10 000 km) og 875 timer uten at vi har sett henne i en eneste konkurranse.

Å løpe vel to timer og 27 km daglig hører vanligvis toppidrettsutøvere til, men Ida Meli Narbuvoll er i så måte «kjerringa mot strømmen». I motsetning til de fleste toppidrettsutøvere som trapper betydelig ned på treninga etter målgang i siste konkurranse, har 29-åringen fra Os i Østerdalen aldri løpt så mye som de tre siste årene. Samtidig har hun også gått over fra studenttilværelse til fulltidsjobb.

– Jeg fasineres av det å løpe lenge og langt, reflekterer hun.

– Og så er det nok en motvekt mot det store prestasjonsfokuset jeg opplevde som aktiv. Mestringsfølelsen ble veldig svart-hvitt. Jeg var mett av det, spesielt fokuset på å unngå skader som ble altoverskyggende, forklarer hun.

Det eneste vi har hørt om løpsprestasjoner fra Ren-Eng-løperen «over there» de siste tre årene, var i forbindelse med et ultraløp i Sør-Dakota (Lean Horse Ultra Marathon) i 2022 og Nord-Dakota (Maah Daah Hey Trail) i 2023. Med seier og løyperekord både i de 50 og 56 miles lange ultraløpene ante vi «blod på tann» og «sirkushesten som kjente lukten av sagmugg» da vi kom over statusen hennes på den sosiale treningsappen.

Klok av skade

Ida forklarer hva hun legger i løpingen nå:

– Jeg trigges av det ekstreme, men jeg tar nok ikke sjansen på en karriere som ultraløper. Jeg vet jo hva som må til, og enten legger jeg 100 prosent i det eller så blir det 0. Jeg løper jo ekstremt rolig i forhold til tidligere, og om jeg skal tøye strikken ved å sette meg mål om prestasjoner, kan det fort ende opp med nye skader.

Her snakker hun klok av skade, bokstavelig talt, siden hun fikk to sesonger ødelagt på grunn av Haglunds hæl. Joggesko ble byttet ut med krykker, og det gikk ni måneder før hun som 22-åring kunne løpe igjen.

– Faktum er at jeg ikke har vært skadet de tre siste årene, selv om jeg aldri har løpt så mye. Det er en god indikasjon på at beina tåler treningen jeg driver nå. Riktignok kan det murre i gamle vondter i hamstrings og akilles etter en litt lengre eller hardere økt enn vanlig, men det lar seg alltid lege med tilpasninger i den daglige løpeturen.

Ida begynte å løpe hjemme i Os i Østerdalen som 12-13-åring og var først aktiv med ski og orientering. Det var som 15-åring hun ble med i Friidrettsklubben Ren-Eng ti mil lenger sør i Østerdalen, og gleden ved å løpe ble omsatt til gode prestasjoner på friidrettsbanen. Etter videregående gikk veien til USA der hun har løpt og studert ved to universiteter med en rekke seire og rekorder på 5000 m og 10 000 m og i terrengløp i National divisjon 2.

Selv om fokuset er helt forskjellig fra den styrte studentidretten, har hun fortsatt en struktur i hverdagen som for utenforstående kan virke stram.

Morgenøkter alene

– Jeg løper alltid turen min før jobben. Når jeg har vært ute, er jeg klar for en travel hverdag. Hun kan fortelle om endeløse muligheter på fine grusveier på hjemstedet Union City i landlige omgivelser i Crawford County nord-vest i Pennsylvania opp mot Lake Erie, en av de fire store sjøene på grensen mellom USA og Canada. Ektemannen Jamison Dietrichs jobb som friidrettstrener førte paret dit etter at Ida hadde fullført en bachelor som byggingeniør og en master i prosjektledelse ved universitetet i Bismarck i North Dakota høsten 2021.

Nå jobber Ida som bruforvaltningsingeniør stort sett fra hjemmekontoret, og som morgenfugl kan det sies at hun løper til – men ikke fra – jobben hver dag. I helgene blir den daglige turen litt lenger, og det hender at hun slår følge med utøverne som Jamison trener.

– Men da blir det gjerne litt ekstra før eller etter fellesturen, legger hun til med et smil.

Får tida tilbake

– Har du noen gang tenkt over hvorfor du driver med dette, blir vi nødt til å spørre:

– Det spørsmålet har jeg aldri stilt etter at jeg sluttet å konkurrere, svarer hun kjapt og opplyser oss også om at det kan være skikkelig vinterføre med snø og slaps i Pennsylvania. Det er likevel ikke en vinter som skremmer en som er oppvokst og har vært ute en vinterdag i Røros-distriktet før.

– Jeg løper jo helt frivillig, og i motsetning til da jeg var aktiv konkurranseløper, så slipper jeg å ha fokus på andre. Jeg har bare tankene på meg selv der og da. Det koster bare den tida jeg legger i det, men den tida får jeg tilbake i form av en mer effektiv hverdag. Løpingen klarner hodet, og løpeturen kan løse mange av dagens utfordringer, forklarer hun med stor overbevisning i stemmen.

Med Karoline Bjerkeli Grøvdal sin konvertering til maraton kommende sesong, hinter vi om at toget ikke har gått for en som ennå ikke har fylt 30. Som nevnt har det blitt noen sporadiske ultraløp for Ida etter at hun la opp, men 2024 ble i sterk kontrast til treningsmengden det første året helt uten noen form for konkurranser siden hun begynte som aktiv løper.

At ultraløp og ultramiljøet fasinerer, legger hun likevel ikke skjul på.

– Ultraløp oppleves ikke som en konkurranse mot andre, man løper med de andre deltakerne.

Som en som trigges av det ekstreme, gjenstår det å se om Ida greier å la være å tøye grensene for hva hun kan få til – med eller uten startnummer.