Sondre Nordstad Moen - vinterfugl i sommerland

Dette intervjuet stod på trykk i Kondis nr. 2 - 2021

Det er tilnærmet seks måneder til OL i Tokyo 2021. Sondre Nordstad Moen trosser alle reiseråd, men følger samtidig alle toppidrettslige anbefalinger, siden han befinner seg i en liten fjellby på landsbygda i regionen Elgeyo-Marakwet i Kenya. På folkemunne omtales Iten som «The Home of Champions». Byen har oppfostret en rekke verdensrekordholdere, olympiske mestere og verdensmestere. Sondre overvintrer her hovedsakelig av tre årsaker.

– Primært har jeg dratt hit gang på gang for høyden og for å løpe i fint vær, men det er også mulig å få god matching på trening. Det er «safe» å trene i Iten da jeg har vært her så mange ganger tidligere.

Praten som legger grunnlaget for denne teksten gjøres over frokostbordet. Vi er tilbake fra en sammenhengende tempoøkt på totalt 26 kilometer – derav 20 kilometer med blodslit. Sondre ligger henslengt over bordet som en vissen palme. Han ber pent om en appelsinbrus med sugerør. Det er et nokså brutalt skue av en voksen, muskuløs mann i sin beste alder, som plutselig ligner mer på Ringenes Herre-karakteren Gollum enn seg selv. Han er blek og dehydrert. Det er harde tak.

– Livet er herlig, sier Sondre med en skjevt smil om munnen. Man kan verken ta han på innsatsen eller humøret.

Løpefasiliteter mestere verdig

Kenya har et rikt dyreliv og en fantastisk natur. Strender og nasjonalparker utgjør viktige turistmål. Fjellbyen Iten oppsøkes derimot primært for løpefasilitetene. Det er milevis med karakteristiske, røde grusveier som er svært kuperte og lite trafikkerte. De åler seg gjennom et idyllisk og frodig afrikansk landskap, med et rikt plante- og dyreliv. Omgivelsene er som tatt ut av et postkort.

Den friske fjellufta anses optimal for at kroppen skal produsere flere røde blodceller. Treningscampen Kerio View ligger ca. 2350 meter over havet. Underveis i ens daglige trening er man gjerne innom pluss/minus 100 høydemeter fra utgangspunktet. Høydeeffekten anslås noe mindre på lavere høyde, mens hakket høyere lettere kan fremprovosere kvalme og/eller utmattelse. Sondre har spekulert i å teste større høyde, men det innebærer altså en risiko som er vektet for stor foreløpig.

Et annet vesentlig aspekt Sondres likemenn vekter høyt, er temperaturen. Det er småkjølig om morgenen og kvelden, men klassisk norsk sommertemperatur mot slutten av førsteøkta og ved oppstart av andreøkta. Midt på dagen ser du sjelden folk løpe – det anses rett og slett som for varmt.

Fordelene er altså nokså åpenbare, men fallgruvene ved å trene her er vel så mange og svært skjebnesvangre. For folk som ikke er tilstrekkelig akklimatisert går kroppen i en slags sjokktilstand. Alt føles tyngre, og man er vesentlig mer sårbar for intensitetsstyring. På elitenivå kan ørsmå feil være karrieretruende.

Mesternes hjemsted:Iten har fostret en rekke verdensmestre og olympiske mestre. Sondre og mange andre europeiske løpere drar til Kenya for å trene med de beste. (Foto: Andreas Grøgaard)

Mer galskap for høyden

Kjersti Holmen er sitert på at det er «for lite høyde for galskap» i Norge. Sondre mener det er for lite «galskap» for høyde i norsk idrett.

– Jeg har tro på at høydetrening kan gi noe tidlig i en treningskarriere – det at man påfører kroppen et stress som kan være gunstig på sikt, senere i karrieren. Det gir ikke nødvendigvis så mange prosenter umiddelbart, men over tid kan det gi et større fundament. Når man når et visst nivå, kan man hente noen ekstra prosent på å gjennomføre lengre sykluser i høyden – i hvert fall for de som løper 5000 m og lengre distanser, sier Sondre.

Skal du nå toppen internasjonalt, må du tidvis også ha høyde for galskap. Sondre spekulerer i høydetrening allerede midt i tenårene.

– Gjerne som 17-18-åring, eller enda tidligere om mulig. Om man starter med to-tre uker og gjennomfører fire-fem opphold i løpet av et år, så kan man strekke det til én måned etter hvert. Jeg undrer meg over hvorfor ikke flere setter av noen måneder gjennom vinteren allerede i tenårene, for å se om det gir dem noe.

Det kan heves over tvil at én kilometer på de kuperte grusveiene i syltynn fjelluft ikke tilsvarer belastningen av én kilometer hjemme. Det betyr derimot ikke at man absolutt må reise ned hit for å bli god til å løpe. Sondre eksemplifiserer.

– Det er bare å se på Team Ingebrigtsen. De har ikke satt én fot på kenyansk jord og presterer likevel i verdenstoppen. Det er klart de har hatt stort utbytte av å være tre brødre som pusher hverandre.

Frittalende Sondre er heller ikke redd for å komme med et stikk i deres retning.

– Samtidig er det klart at konkurransen er større på toppnivå på maraton og gateløp enn den er på 1500 m. De siste ti årene har mange av dem som kunne gjort det godt på 1500 m og 5000 m, gått rett over på halvmaraton for å tjene penger.

Arbeidskollegaer og rivaler

Under dette oppholdet trener Sondre med Julien Wanders sin gruppe. Han er sveitsisk, men er sammen med en lokal jente. Derfor har han bosatt seg i Iten og etablert en meget sterk treningsgruppe. Flere av løperne har prestert tider på pluss/minus 60 minutter på halvmaraton.

Sondre får matching av løpere som har bedre tider enn han på samtlige distanser utenom maraton. Selv er han på skuddhold til å kjempe om medaljene på maraton under sommerens OL i Tokyo. Under noen økter parkerer han gruppa med sin enorme stayerevne. Andre ganger risikerer han å bli fraløpt av ti-tolv mann. Det medfører gjerne at han må være ekstremt disiplinert med egen intensitetsstyring, og av og til svelge noen kameler.

– Et viktig element er hvor godt du takler å bli løpt ifra på trening. Jeg synes ikke det er så kult om Renato har skrevet en plan for baneøkter, og så gjør gruppa noe annet enn det de har fått beskjed om. Da jeg ikke får effekten av å ligge i rygg på en intensitet som er anstrengende, kunne jeg like godt gjennomført treningen på egen hånd.

I skrivende stund blir tre av ledestjernene i gruppa coachet av Renato Canonva: Eric Kiptanui (58.42 halvmaraton / 2.06.17 maraton), Julien Wanders (27.13 10 km gateløp / 59.13 halvmaraton – begge europeiske rekorder) og Sondre Nordstad Moen (27.24,78 10 000 m / 59.48 halvmaraton / 2.05.48 maraton). Resten av gruppa følger opplegget på enkeltøktene så godt de kan. De jobber sammen for individuell fremgang og suksess. Det medfører en hårfin balansegang mellom kameratskap og rivalisering.

– De blir som arbeidskollegaer, vil jeg si. Jeg unner dem suksess, men når alt kommer til alt, vil jeg slå dem. Jeg har ikke ansett Eric som en direkte konkurrent, for han har vært på et litt høyere nivå enn meg hele tiden. Julien fokuserer på baneløp også i år, mens jeg satser på maraton. Kanskje blir jeg litt mer som en rival når han skifter fokus mot maraton.

Trening i gruppe:I Kenya kan Sondre Nordstad Moen få selskap av løpere på sitt eget nivå om han ønsker det. (Foto: Finn Kollstad)

Samarbeidet med Renato Canova

Sondre vektlegger forskjellen mellom å trene og å bli trent. Han praktiserer bevisst en aktiv tilnærming til treningsgjennomføringen. God planlegging og fine treningsprogram er vel og bra, men nøkkelen er hvordan man utfører treningen i praksis.

– Jeg kommer på fellestrening for å trene selv. Renato legger føringene for hva jeg skal gjøre, så jeg kan jo løpe fortere eller saktere enn det gruppa gjør.

Sondre setter pris på samarbeidet med Renato Canova. Han har hatt enorm fremgang siden de innledet et samarbeid i kjølevannet av OL i Rio, høsten 2016. Canova er en levende legende i gamet, og CV-en hans indikerer at Sondre er i de beste hender. Korona-situasjonen har dog satt sine begrensninger for hvordan samarbeidet har blitt praktisert det seneste året.

– Slik situasjon er nå, blir kommunikasjonen kun over telefon. Han har ikke sett meg på trening siden starten av oktober. Det er ikke ideelt, men det fungerer fint under en grunntreningsperiode.

Sondre innrømmer at han blir ekstra skjerpet når Renato er ringside. Det blir mer disiplin i samtlige detaljer.

– Du vil unngå at han oppsøker deg og får se en dårlig treningsøkt. Men jeg kjenner han godt nå, og vi har et annet forhold enn da vi innledet samarbeidet. I starten var det litt sånn at «shit, det er Renato Canova liksom». Det var så vidt jeg turte å sende han e-post. Jeg var nok litt starstruck. Samarbeidet er godt integrert og veldig profesjonelt nå.

Samarbeidet har båret frukter. Sondre antar det vil kunne blomstre ytterligere i årene som kommer, og gjerne resultere i nye europeiske rekorder.

– Renato mente det var mulig å løpe 2.03 ganske kort tid etter jeg løp 2.05.48 i 2017. Jeg hadde problemer med både treningsmengde og intensitet før det løpet. Jeg var nok ikke helt på plussiden da vi startet opp treningen igjen.

2.05.48 lyder fremdeles som musikk i ørene for de fleste idrettsinteresserte. De seneste årenes utvikling har likevel endret litt på Sondres oppfatning av prestasjonen.

– Der og da var det europarekord, og det skal man ikke kimse av. Likevel synes jeg for mange har løpt 2.05 etterpå. Per dags dato anser jeg 2.02 som bra, og europarekorden burde være 2.02-2.03. Dagens europarekord er satt av en kenyaner, som fortsatt bor og trener der han alltid har gjort det. Det er kontroversielt, men jeg mener jo ikke han er en europeer av den grunn.

Idylliske omgivelser, brutal hverdag

Selv om campen Kerio View sitt motto er «a place to relax», er det langt fra noe rekreasjonshjem slik Sondre lever. Han har et evig, iboende jag etter å utsette kroppen for nye stimuli og mer stress. Slik tilrettelegges det for å ta nye steg i karrieren. Sondre er nådeløs med seg selv, innenfor strenge rammer. Opplegget kan defineres som «kontrollert galskap».

– Det er en risiko om du skulle bli skadet. Da er fasilitetene her litt dårligere. Samtidig, nå har jeg blitt 30 år og burde kunne kjenne etter når kroppen sier at nok er nok. Så lenge man gjør tilstrekkelig med stretching, styrketrening og prep før fartsøkter, samt får jevnlig med massasje, tror jeg man berger seg. Det er liten hensikt å komme hit om man ikke er helt sharp. Er du ikke på plussiden, er det bedre å vente noen uker.

Sondre var på plussiden da han dro ned, men balanserer hele tiden på grensen av hva som kan sies å være forsvarlig. For en vanlig dødelig supermosjonist er forskjellen i hastighet på 2200 meters høyde muligens 20-30 sekunder per kilometer. For Sondre, som åpenbart er topptrent og nokså akklimatisert, er avviket anslagsvis 6-7 sekunder. Kvalitetsøktene er tøffe i seg selv, men det er også viktig å ta med i regnestykket at Sondre alltid går inn i slike økter med en voldsom belastning dagene i forveien. 30 kilometer er standarden også på «rolige» dager. Alle dager krydres med tempoforandringer, bakkesprinter, progressiv løping, styrketrening osv.

Klar for middag:Uten mat og drikke duger en løpshelt som Sondre ikke. (Foto: Finn Kollstad)

Hårfin balansegang

Blant eliteutøverne i campen er det brutal, men samtidig befriende åpenhet om vekt som prestasjonsparameter. Samtlige erkjenner den hårfine balansen mellom å være undervektig og overvektig. I Kenya veier de beste mennene gjerne 50-58 kilo. De er relativt lave (170-178 cm) og syltynne. Kvinnene er noe lavere og veier 40-48 kilo. Det finnes flere eksempler blant de beste også godt under 40 kilo.

Sondre har brukt tid for å navigere frem sin idealvekt. Det har vært noen skjær i sjøen på veien.

– I 2011-2012 tynte jeg vekta ekstremt. Da testet jeg lavkarbo og ville skrape kroppen for overflødig fett. Det gikk «åt skogen». I ettertid innså jeg at all kraft bare forsvant. Det var helt latterlig! Selv fire kilo lettere, løp jeg saktere enn tidligere.

I Norge er det høyst uvanlig at en mann på over 180 cm skal veie +/- 60 kilo. Disse kiloene skal i tillegg gjerne bestå av solid muskulatur: kvalitet i hver kilo. Sondre konkurrerer med løpere som er 5-10 kilo lettere, men har innsett at det er unaturlig å strekke seg etter deres matchvekt. Det er viktig å være bevisst på egen matchvekt.

– Det er viktig å finne sitt «set point», der kraften forsvinner og beinmassen får mer og mer juling. Det er ekstremt kjipt å ikke komme til start! Da skulle man ønsket man heller var en halvkilo tyngre slik at kroppen holdt.

Rundt fellesbordet på camp veier en kvinnelig utøver (i den ypperste verdenseliten) samtlige ingredienser med en kjøkkenvekt. Hun perfeksjonerer kostholdet til grammet i samarbeid med sin personlige kostholdsveileder. Det skaper både faglig diskusjon og ironisk distanse.

– Jeg har tidligere også veid maten, men innser at det ikke er noe vits i å veie den når den er ferdig tilberedt. Da kjenner du ikke innholdet helt nøyaktig. Det vil være pluss/minus 10 prosent i kalorier alt etter hvordan maten er tilberedt. Man kan gjøre det ganske enkelt: Går du etter knyttneven, utgjør et stykke kylling ca. 30 gram protein. Det er 150-200 kalorier. Har du målt ris, pasta eller potet flere ganger, tar du det på øyemålet.

Sondre erkjenner at temaet er svært problematisk for enkelte, og at man dermed burde vise hensyn.

– Skal man på død og liv måle maten på grammet, synes jeg man burde gjøre det på bakrommet, og ikke åpenlyst i en forsamling. Samtidig skal man respektere at dersom vedkommende ikke hadde gjort det, kunne hun vært 6-8 kilo for tung. Muligens evner hun ikke å kjenne etter sitt behov. Hun har hatt suksess med dette regimet, så det har åpenbart noe for seg for henne.

For enkelte blir mat underveis i en elitekarriere på mange måter «degradert» fra nytelsesmiddel til drivstoff. Selv er Sondre en matglad og altetende type, men han viser tydelig måtehold og vil ikke gå på akkord med sine skyhøye ambisjoner. Mottoet er enkelt.

– Suksess smaker bedre enn sjokolade.

Leder an: Nok ei solid kvalitetsøkt gjennomføres, og Sondre Nordstad Moen flyr fint på steget. (Foto: Finn Kollstad)

Suksessen har smakt såpass godt at Sondre har integrert den kenyanske livsstilen. Mens man i militæret gjerne sier at «presist er for seint», virker litt for seint presist nok i Kenya. Derfor føler han et behov for omstilling hver gang han drar hjem igjen. På spørsmål om hva kamelkjøtt smaker, svarte Sondre med den største selvfølgelighet.

– Det minner om struts.

Motivasjon og ambisjoner

Enkelte vil beskrive Sondres livsløp som en askettilværelse. Selv opplever han ikke noe offer. Det er ingenting ved et «vanlig liv» han savner.

– Jeg husker ikke noe annet enn dette – det er glemt. Jeg har ikke noe forhold til noe annet, så det blir heller ikke noe savn. Det er vel først den dagen man legger opp man innser alt man savner.

Sondre lever fint i nået. Han har gjort sin store lidenskap til levevei og er stort sett veldig motivert hver dag. Samtidig er edelt metall stadig mer realistisk og en drivkraft i det daglige arbeidet.

– Nå motiveres jeg av en internasjonal medalje. Det kan fort hende jeg prioriterer det fremfor å jage 2.02. Det blir nok ikke mange sjanser – og jeg er avhengig av en optimal oppkjøring. Man skal igjennom en del på trening som kan slå begge veier, så man må være litt heldig også. Sjansen er naturligvis størst i et EM, deretter VM og så OL.

Til tross for at det er realistiske ambisjoner, blir det fjerne tanker for et hode som har mer enn nok med å forberede seg til og gjennomføre neste økt.

– Skal jeg være ærlig er treningen under dette oppholdet såpass hard at det blir å ta det litt dag for dag.

Korona-årets norske langdistanseløper

Det er vanskelig å fatte hva som skal til for å prestere på dette nivået uten å oppleve det selv. Seks uker tett på Sondre har gitt god innsikt i arbeidskrav og totalbelastning. Sondres seire, topplasseringer og eventyrlige tider som 27.24,78, 59.48 og 2.05.48 fremstår som utilstrekkelige indikatorer på kvaliteten i det underliggende treningsarbeidet. Prestasjonene kan dokumenteres kvantitativt – svart på hvitt – og kan således ikke betviles. Dette impliserer likevel ikke at suksessen er godt forstått av fagfolk, konkurrenter, de nest beste i Norge, publikum, sponsorer og samarbeidspartene. George Canning uttalte en gang at «jeg kan bevise alt ved statistikk, bortsett fra sannheten».

– Jeg tror ikke de som sitter i godstolen og ser sport på TV, evner å sette seg inn i utholdenhetsutøveres liv – det være seg langrenn, triatlon, sykling eller løping. Det er ikke så rart. Det blir helt fjernt.

Det som derimot er helt håndfast, er at Sondre ble kåret til «årets norske langdistanseløper» nok en gang. Han setter pris på utmerkelsen, spesielt når konkurransen er såpass tøff som nå.

– 2020 var ikke en normal sesong, så mye handlet egentlig om å få muligheten til å løpe. Det resultatet mitt som skåret høyest var timesløpet i Kristiansand, som ble underkjent av World Athletics. Det var en god prestasjon å løpe alene i 42 minutter av den timen. Jeg anser det som en bedre prestasjon enn Jakobs 13.28 på 5 kilometer gateløp, som var det eneste løpet som ble tellende for hans del. 25 000 meter på Bislett kunne vært enda bedre, men vi gapte nok over litt mye – forholdene tatt i betraktning. Samtidig var det jo en rekord og ikke mer enn 20 sekunder bak Moses Mosops verdensrekord.

Sondre er et tenkende vesen. Perfeksjonisten i han har naturligvis gjort seg opp noen tanker om hvor han skal kneppe inn sekunder. Detaljene ønsker han derimot ikke å røpe.

– Det er enkelte ting som er ganske gitt. Fokuset de seneste månedene har egentlig bare vært på å gjennomføre og få kontinuitet i treningen. Kontinuitet reduserer sannsynligheten for skader, men det bidrar heller ikke nødvendigvis til de ypperste topprestasjonene. Er grunnlaget på plass, trenger jeg tre måneder for å komme i skikkelig toppform. Den perioden er dog vesentlig mer risikofylt da man skrur til intensiteten og løper i høyere hastighet. I tillegg vil man tyne vekten.

Den som lever om et halvt år, får se om Sondre evner å prikke inn toppformen til de olympiske lekene i Tokyo. Frem mot det vil han være svært kynisk med hvilke løp han stiller i.

Det er bedre med én olympisk medalje rundt halsen, enn ti hederlige pokaler i skapet. Vinterfuglen flyr fra sommerland med ambisjoner om edelt metall.

Sondre Nordstad Moen

Alder: 30 år
Øvelse: Langdistanseløping
Klubb: ROS IL
Sivilstatus: Singel
Studier: Livets harde skole i Kenya
Perser: 27.24,78 på 10 000 m, 57.55,00 på 20 000 m, 59.48 på halvmaraton, 1.12.46,5 på 25 000 m og 2.05.48 på maraton (samtlige er norske rekorder)

7 kjappe

1.Beskriv deg selv med tre ord?

3 om Sondre Nordstad Moen

Julien Wanders, treningskamerat og europeisk rekordholder på både 10 km gateløp med 27.13 og halvmaraton med 59.13

– Sondre er en veldig hardtarbeidende fyr. Han er svært disiplinert og vet hva han ønsker. Min erfaring er at han muligens jobber for hardt til tider og burde lytte mer til sin egen kropp. Samtidig viser resultatene hans at det gjøres mye riktig. Hvis han fortsetter med dette treningsregimet og holder seg skadefri, er jeg sikker på at han vil være blant de beste europeiske løperne – kanskje også blant de aller beste i verden – i flere år fremover.

Lonah Chemtai Salpeter, venn med 30.05 på 10 km gateløp, 1.06.06 på halvmaraton og 2.17.45 på maraton

– Sondre er en veldig fin fyr. Jeg setter pris på å dele alle måltider med han på samling. Han motiverer meg, vi diskuterer trening og han deler gode tips. Han har også et smittende humør og skaper god stemning for de rundt seg. Videre beundrer jeg hans disiplin som utøver. Han er seriøs og hardtarbeidende i alt han foretar seg.

Kristian Ulriksen, venn og del av teamet rundt Sondre

– Som privatperson er Sondre pålitelig, selvstendig og omtenksom. Som utøver gjennomsyres han av en nådeløs vinnermentalitet. Den holder han målbevisst og disiplinert.