Marianne R. Årdalen løper 80 kilometer i uka med diabetes

Mens friske folk planlegger trening og næringsinntak, må Marianne ha et ekstra blikk på blodsukkeret, insulinnivået, og hvor mye karbohydrater hun får i seg i tillegg.

– Jeg legger inn hvor mange gram karbohydrater det er i måltidene jeg spiser i pumpa. Den beregner da hvor mye insulin jeg trenger. I tillegg må jeg velge hvilken modus jeg ønsker pumpa innstilt på. Dersom jeg skal trene, stiller jeg den inn på treningsmodus. Da tilfører den mindre insulin, sier hun.

Marianne opplever at kroppen utnytter insulinet bedre under fysisk aktivitet, og at hun da ikke trenger like mye tilført insulin. Likevel må hun følge med slik at ikke blodsukkeret verken blir for høyt eller lavt.

– Jeg hørte en gang at dersom blodsukkeret er over 15, skal en ikke drive fysisk aktivitet, men det nytter ikke å vente en halvtime etter at starten har gått. Da må man bare løpe og følge med på blodsukkeret underveis, holde hodet kaldt, og justere enten med insulin eller mat underveis.

– Hva skjer om blodsukkeret blir for høyt?

– Da stivner muskulaturen, sier Marianne som har opplevd å måtte stoppe for å sette insulin under løp.

– Da jeg løp Oslotrippelen første gangen, ble blodsukkeret ekstra høyt før start på grunn av adrenalinet jeg skilte ut. Da jeg sjekket blodsukkeret, viste det seg å være på 22, og jeg måtte gå til siden og sette litt insulin. Da det ble tid for halvmaraton, måtte jeg gå i bakkene. Det ble litt trått. Noe jeg ikke hadde sett for meg i forkant. På tikilometeren ble jeg lav. Nå når jeg har fått pumpa, er det enklere å ha kontroll på blodsukkeret, sier hun. Hun kan fortsatt oppleve ujevnt blodsukker, men hun får sjelden for lavt blodsukker og føling.

Nøye forberedelser

Det er vanlig at vi i Kondis får spørsmål om hva vi anbefaler å spise og drikke før løp. Dette er noe mange er opptatt av. For Marianne er det ekstra viktig.

– Jeg spiser det alle andre kan spise, men må følge med slik at blodsukkeret ikke blir for høyt. To timer før løp pleier jeg å spise tre Wasa fullkornknekkebrød med kaviar og hvitost eller brunost og syltetøy. Brunost og syltetøy inneholder mye sukker, men jeg pleier likevel ikke å legge inn pålegget i insulinpumpa. Kun hvor mye karbohydrater knekkebrødene inneholder. Deretter setter jeg pumpa på treningsmodus slik at den skal gi meg mindre mengder insulin framover, sier hun. Dette er halvparten av hva hun vanligvis trenger av insulin.

Insulinpumpa er en liten skjerm, mindre enn en smarttelefon, som hun har i lomma i løpetightsen eller i en lomme i løpevesten. Den er tilknyttet en tynn slange som frakter insulinet fra pumpa og via en infusjons-nål som er «skutt» inn under huden på magen. Denne må skiftes hver 3. dag. Da må også pumpa fylles med insulin i et nytt reservoar.

– Jeg har en registreringsenhet på overarmen som registrerer blodsukkernivået, og sender denne informasjon til insulinpumpa slik at jeg kan følge med på dette kontinuerlig. Blir blodsukkeret for høyt, kan jeg gi litt ekstra insulin. Av og til opplever jeg at det ikke fungerer. Da blir jeg litt stressa. Det er sjelden at blodsukker er høyt under lengre fysisk aktivitet. Ofte kan det være vanskelig å holde blodsukkeret høyt nok. Om jeg ikke gir noe ekstra, får jeg kun den mengden som er programmert i treningsmodus, sier hun.

Registreringsenhet: Denne enheten registrerer hvor høyt blodsukker Marianne har til enhver tid og sender beskjed om dette til insulinpumpa. (Foto: Marianne Røhme)

Det holder som regel å ha pumpa innstilt på treningsmodus. Hun får uansett en basaldose med insulin jevnt utover hele døgnet. I tillegg gir pumpa forslag på korreksjonsdoser dersom blodsukkeret stiger.

Drikker både sportsdrikk og Cola

Under løpet drikker hun det hun får servert på drikkestasjonene enten det er sportsdrikk, Cola eller saft. I tillegg har hun alltid med seg noe selv i løpevesten.

– Jeg har ofte med klemmeposer med smoothie. Disse synes jeg fungerer bra. I tillegg spiser jeg bananer på matstasjonene. Jeg er spesielt glad i salt potetgull og vannmelon, sier hun.

Marianne er svært glad for den utviklingen som har vært i hjelpemidler for diabetikere.

– Før måtte jeg stikke meg i fingeren hver gang jeg skulle kontrollere blodsukkeret. Det kunne være opptil fem til seks ganger om dagen. Jeg ble etter hvert rimelig sår i fingertuppene. Det trenger jeg ikke tenke på lenger. Det registreres med sensoren jeg har på overarmen, sier hun.

Sensoren må byttes hver tiende dag.

Det aller siste i den tekniske utviklingen for Marianne er insulinpumpa. Fram til i fjor høst brukte hun insulinpenn og satte injeksjonen manuelt selv. Da hendte det ofte at hun satt for mye og fikk lavt blodsukker under trening.

– Jeg burde begynt med pumpe mye tidligere, men jeg utsatte det. Jeg forstår ikke hvorfor, ler hun.

I fjor løp hun Oslotrippelen kun tre uker etter at hun fikk insulinpumpe. Det gikk overraskende bra. Hun stolte i stor grad på pumpa som varsler både når blodsukkeret både blir for høyt og for lavt, og i tillegg stopper den tilførselen av insulin når den registrerer at blodsukkeret begynner å bli lavt.

Pumpa: Insulinpumpa er ikke større enn en liten mobiltelefon og kan lett bæres med i lomma på løpetur. (Foto: Marianne Røhme)

Sosial løper

Marianne liker godt å løpe sammen med andre.

Hun har ingen rigid treningsplan hun følger, men prøver å få løpt rundt 80 kilometer i uka. Disse fordeler seg over fire til fem løpeøkter i uka hvor én av dem er en intervalløkt. I tillegg har hun en tempo-økt på rundt ti til tolv kilometer, og en langtur på mellom 20 og 30 kilometer.

De resterende turene blir rolige i ulik lengde. Farta avhenger av lengde og underlag. Hun varierer mellom asfalt og lettløpt terreng.

– Jeg løper gjerne sammen med andre og løper da i den farten de ønsker, sier hun.

– Jeg er glad i å delta i løp. De ukene jeg er med i løp, kan det bli både færre kilometer og løpeøkter, sier hun.

Det å være med på løp, gir Marianne motivasjon til å holde løpebena i gang.

– Hadde det ikke vært for medaljene man får, hadde jeg mistet oversikten. Jeg har gått til innkjøp av en gardinstang til å henge medaljene på. I tillegg burde jeg tatt vare på alle startnumrene helt fra mitt første løp: Et lokalt løp Nyttårstrimmen mellom Porsgrunn og Skien tilbake til 2013/2014. Men det tenkte jeg ikke på den gangen. Har begynt med det nå de siste årene, smiler hun.

Lite skadet

Bortsett fra litt problemer med den ene hamstringen i en periode, har hun aldri vært plaget med skader.

– Jeg tar meg aldri helt ut. Jeg lytter til kroppen. Og kontinuitet og variasjon er fornuftig. Og selvfølgelig restitusjon. Jeg opplever sjelden at dørstokken er høy. Den er heller altfor lav. Det å holde seg skadefri gjør at jeg kan fortsette med løpingen forhåpentligvis i mange år framover, smiler hun.

Litt mer om Marianne Årdalen

Alder: 50

Sivilstatus: Gift og har to gutter på 16 og 18 år

Yrke: Lærer

Perser:

• 5-km: 21.48
• 10-km: 44.24
• Halvmaraton: 1.39
• Maraton: 3.28.11 fra København.
• 6-timers: 65.7km

Noen meritter:

• Sandefjord Backyard 2022: 3. plass 7.34.
• Larvik Kyststien Ultra Trail 2024: delt 2. plass: 5.26
• Én førsteplass (2018), to andreplasser (2019 og 2020) og én tredjeplass (2024) på Ringerike 6-timers.
• 1. plass Bislett Indoor Marathon 2024 Trippel.

Ekstra energi: Marianne har ofte med en klemmesmoothie på løpeturer. (Foto: Marianne Røhme)