Randi trodde en sterk vilje var nok da hun skulle trene seg opp etter brystkreft
Randi har drevet med idrett hele livet og har trent seg opp mange ganger etter ulike former for skader. Hun ble derfor overrasket da hun ble klar over at hun aldri kunne klare å trene seg helt frisk igjen etter brystkreften. Til det var kroppen for redusert etter bivirkningene av behandlingene og medisinene hun nå må ta i 10 år framover.
Randi er nå kreftfri, men lever i en sorgprosess etter alt hun føler at hun har tapt på veien.
– Jeg er forferdelig lei meg for at jeg ble syk, og for hva det har gjort med livet mitt og familien. Det deler jeg ikke med andre. Jeg kan ikke gi den sorgen næring fordi da tar den for stor plass. Jeg har lagt kreften i utviklingskista mi. Jeg forteller om den som nå, for plutselig er det dessverre noen kreftsyke eller pårørende som har behov for å vite mer om hva det innebærer å ha kreft og det det å gå gjennom den behandlingen vi gjennomgår. Jeg har egentlig tro på at det å dele gir styrke, sier hun.
Sliten: Selv om Randi er mye sliten, vil hun ikke gi avkall på fjellturene. Hun går fortsatt mye i fjellet og samler nye minner.
Randi synes det er vanskelig å akseptere sitt nye «jeg».
– Jeg føler meg mislykket på mange områder. Jeg har sluttet å konkurrere fordi jeg overhode ikke klarer å prestere på samme nivå som tidligere. Jeg skjemmes faktisk over hvor dårlig jeg er. Jeg føler heller ikke at jeg strekker til i heimen som jeg gjerne skulle. Jeg er konstant sliten og blir lett utmattet. I tillegg har jeg problemmer med konsentrasjonen og hukommelsen. Noe som gjør det vanskelig for meg på jobb, sier sier Randi som både er gårdbruker på et gårdsbruk i Overhalla i Namdalen og lærer på en ungdomsskole. På gården driver hun og mannen med melkeproduksjon, korn og skog, mens hun som lærer blant annet har elevene i engelsk.
Annonse
– Det tok lang tid etter avsluttet behandling før jeg klarte å lese. Jeg klarte overhode ikke å konsentrere meg. Jeg fikk også problemer da jeg kom tilbake til jobb. Jeg glemte ord, hadde problemer med forståelse, og klarte ikke å formulere setninger i engelsk, forteller hun.
Randi har imidlertid blitt tatt godt imot, og omgivelsene har alltid vært flinke til å hjelpe.
– Elevene hjalp meg da jeg stod fast, og om jeg ikke husket noe jeg burde huske, så googlet jeg det, ler hun.
– Jeg opplevde det som en profesjonell nedtur å få kreft. Det vistes ikke utenpå meg at jeg slet i jobben, men jeg følte meg mislykket. Jeg ble derfor svært glad da jeg ble plukket ut til å være MOT-coach på skolen. Vi arbeider for at folk skal ha mot til å si ifra, mot til å bry seg og mot til å leve, forteller hun.
MOT-coach: Randi sammen med MOT-grunnleggerne Johan Olav Koss (t.v) og Atle Vårvik.
Stort pågangsmot
Randi har alltid vært flink til å presse seg selv. Hun elsket å ta seg så hardt ut på trening at hun nesten følte hun stupte, og om hun møtte litt kroppslig motgang, så presset hun seg bare gjennom det. Det samme gjorde hun da hun var ferdig behandlet for kreft og kjente seg utslitt.
– Jeg dro på skitur, og tenkte som så at om ikke jeg hadde lyst til å gå på ski så kunne iallfall kroppen ha lyst. Kroppen kjentes imidlertid både tung og sliten ut, men jeg presset meg gjennom det, og etter hvert ble det bedre, sier hun, og legger til at når hun nå ser tilbake på den tida, så er det mye som tyder på at hun egentlig var deprimert.
– På denne tida mistet jeg også pusten da jeg løp på en tredemølle en dag. Da jeg skulle til å ringe legen, slo det meg at det sikkert var et angstanfall, forteller Randi.
Operert i to omganger
Første gangen Randi fikk påvist kreft var i 2013. Da ble hun operert, brystet fjernet og gjenoppbygget. Operasjonen var på St. Olav i Trondheim under St. Olavsloppets andre dag.
– Målet mitt var å klare å gå fra sykehuset til torvet for å ta imot Namdal løpeklubb, som er laget mitt, da de kom inn til mål. Det klarte jeg med dren i veska og bedøvelse i brystet, smiler Randi, som ikke hadde noen ytterligere behandling og etter operasjonen ble hun friskmeldt.
I 2015 fikk hun på nytt påvist kreft. Denne gangen i lymfen. Også nå var idretten viktig, og hun klarte å få utsatt operasjonen til etter Holmenkollstafetten.
– Det var viktig for meg å kunne være med på Holmenkollstafetten. Jeg tenkte at det kanskje kom til å bli siste gangen, forteller Randi.
Denne gangen ble det både operasjon, cellegift og stråling.
– Cellegiftbehandlingen og strålingen var utrolig tøff for kroppen, sier Randi, som var gjennom seks runder med cellegift og 25 runder med stråling.
– Jeg har senskader som går på forandringer i kroppen etter cellegift, stråling og nå medisiner. Jeg tåler ikke samme arbeidsmengde, har problemer med konsentrasjonen og forståelsen. Jeg klarer ikke treninga; formen går nedover. Tablettene gir blant annet svekket muskelmasse, tørker inn sener, muskler og ledd, og gir leddsmerter. Jeg er mer sliten enn etter et ultraløp, sier hun.
Randi synes det er vanskelig å forklare hvordan hun har det.
– Jeg hadde ikke skjønt at det gikk an hvis jeg ikke hadde følt det selv. Jeg tror jeg klarer det samme som før, men det gjør jeg ikke. I fjor svimet jeg for eksempel av i et møte fordi jeg var overarbeidet. Da ble jeg sendt til sykehuset og mistet førerkortet for en periode, sier hun.
Ankerkvinne: I 2017 løp Randi Mo Lilleberre ankeretappen for Namdal Løpeklubb i St. Olavsloppet. Det er hennes siste konkurranse.
Etter at Randi opererte bort noen lymfeknuter, fikk hun også lymfeødem.
– Den ene armen min hovnet opp. Det så først ut som et vepsestikk på hånden, men etter hvert hovnet hele hånden opp. Den ble til slutt som en tømmerstokk. Jeg trodde ikke det var så ille, og dro på fjelltur. Vi gikk de syv søstre på en dag. Jeg var utrolig sliten og jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å gjennomføre, sier hun.
Den kvinnelige legen som behandlet henne, sendte Randi raskt til fysikalsk behandling av lymfeødemet. Dit gikk hun to dager i uka til å begynne med. Deretter én gang i uka, og nå er hun kun til behandling én gang i måneden.
– Det er bare 15-20 prosent som får lungeødem. Jeg føler jeg hadde maks flaks som ble en av disse, sier Randi litt ironisk, og legger til at nå leverer hun inn tippekupongen hver uke for å dra nytte av mer flaks.
– Jeg var flink til å bruke støttestrømpe og hanske. Dette har gjort at hånden har blitt veldig bra igjen, sier hun, men innrømmer at hun opplevde det som et nytt nederlag å få lymfeødem.
– Jeg må ta hensyn til ødemet resten av livet. Til å begynne med likte jeg svært dårlig tanken på å måtte gå med brune støttestrømper på armen til enhver tid, men så kom jeg over et nettsted som solgte kule strømper. Da ble jeg mer optimistisk, ler hun.
Kul støttestrømpe: Alle støttestrømper trenger ikke være brune. På nettet kan en finne strømper av mange varianter.
Kreften ga nye muligheter
Randi sliter fortsatt med sorgen over alt hun føler hun har mistet gjennom kreftbehandlingen, men samtidig ser hun at det også dukker opp nye muligheter.
– Jeg har sluttet å konkurrere, men jeg har begynt å jakte elg, smiler hun.
Nå har Randi kjøpt seg rosa rifle og går på elgjakt så mye hun har tid til i jaktperioden.
– Dette er min egen Rosa-sløyfe-aksjon, sier hun.
Randi sitter helst ikke på post, men går heller og driver elgen mot postene.
– Dette er det mye god trening i. I tillegg går jeg en del i fjellet, og løper eller går på ski tre dager i uka, forteller hun.
Jegeren: Randi har byttet ut konkurranseløpingen med elgjakt. Her er en som ble felt av hennes rosa rifle. Foto: Randi Mo Lilleberre
Marit Bjerknes, som vi skrev om i går, opplevde også at hun fikk mindre overskudd etter kreftbehandlingen, og det tok litt tid for henne å klare å senke ambisjonsnivået i forhold til det hun hadde tidligere.
– Jeg forstår godt sorgen mange kreftpasienter føler over tapet av det en hadde av overskudd og arbeidskapasitet før kreften. Alternativet til å leve med dette er imidliertid så mye verre, sier Marit, som nå er opptatt av å ta vare på lyspunktene som faktisk finnes i hverdagen.
Trente under behandlingen
Også da hun var under behandling, trente Randi så mye hun klarte.
– Da jeg skulle begynne på cellegiftskuren, trente jeg hardt i forkant fordi jeg regnet med at det kom til å bli en roligere periode etterpå. Det samme gjorde jeg mot hver kur helt til jeg ikke klarte mer. Også da jeg var inne til stråling, var jeg opptatt av å trene og forsøke å holde meg i form. Jeg fikk da god støtte i Namdal løpeklubb. Maria Wågan tok kontakt med meg da jeg var på sykehus og tok meg med på løpetur langs Nidelva. Det var utrolig motiverende. Jeg var også med løpeklubben på treningssamling. Det satte jeg stor pris på, forteller Randi.
Hun legger til at hun ble litt bekymret for treningen da hun var nyoperert.
– Det tok lang tid etter operasjonen før jeg kunne løfte armene over hodet. Da ble jeg redd for hvordan jeg skulle klare å få på meg t-skjorte og komme meg ut på trening. Løsningen ble å kjøpe en sykkeltrøye. De har glidelås foran så jeg slapp å strekke armene over hodet, ler Randi.
Det var også to damer som dukket opp og tok henne med på fjelltur seks dager etter at hun var ferdig med den siste behandlingen.
– Vi gikk opp på Heilhornet i Bindalen. De var utrolig sympatiske og tålmodige. Jeg var jo i svært dårlig form, og ble fort veldig sliten, men de hadde god tid, la inn mange pauser og til slutt klarte vi turen både opp og ned. Jeg var helt utslitt etterpå, men det var en utrolig flott tur, smiler Randi.
