Da Marit fikk brystkreft måtte hun senke ambisjonsnivået
Marit Bjerknes følte seg egentlig pigg etter behandlingen, men merket raskt at hun ikke var det. Etter å ha slengt seg med på ei styrkeøkt, holdt hun på å besvime halveis i økta. Her forteller hun om veien tilbake som ultraløper etter kreftbehandlingen.
– Jeg klarte ikke å bare ta i litt. Jeg følte jeg måtte yte maks, sier hun og innrømmer at det har tatt henne tid å komme fram til den erkjennelsen at hun har måttet senke ambisjonsnivået.
– Dette gjelder både på jobb, trening og i hverdagen generelt. Jeg har alltid hatt stor arbeidskapasitet. Det har jeg ikke lenger, og det skjer at jeg må gi beskjed til arbeidsgiver at det er noe jeg ikke klarer. Det blir heldigvis akseptert. Nå har jeg vel egentlig kommet ned på normalt arbeidsnivå, ler Marit.
Ble syk i 2017
Marit fikk påvist brystkreft i april 2017. Da hadde hun vært på rutinemessig mammografi noen måneder tidligere uten at de fant noe.
Hun følte seg imidlertid ikke helt bra.
Annonse
– Jeg kjente at det var noe som ikke stemte med kroppen. Jeg var sliten og følte meg ikke frisk. Jeg stilte til start i TEC 100 miles, men måtte bryte. Jeg hadde da løpt 100 kilometer, forteller hun.
Før start: Marit er optimistisk før start i TEC 100. Her sammen med Helle Manvig (t.h).
Hun hadde kjent en kul i brystet som hun syntes var mistenkelige. Like etter TEC ble Marit undersøkt og det viste seg at denne var den minst farlige, for etter flere ulike undersøkelser fant helsepersonalet andre partier med mer aggressive kreftceller. Det endte med brystbevarende operasjon i begge brystene med påfølgende stråling.
LES OGSÅ: Gunnar brukte trening som terapi da han fikk påvist prostatakreft
– Jeg var heldig og slapp cellegift. Det er jeg glad for. Legen på AHUS var opptatt av å unngå overbehandling. Hun betrygget meg at de skulle klare å ta knekken på kreften med operasjon og stråling. Både stråling og cellegift er svært belastende for kroppen, sier Marit som til slutt hadde gjennomført 15 strålebehandlinger.
Gradvis opptrening
Under behandlingen, og etterpå, var legene veldig tydelig, og gjenntok en rekke ganger, at hun måtte være forsiktig og ikke overbelaste kroppen. Hun måtte passe seg for å unngå fatigue – som er en følelse av utmattelse og tretthet som mange kreftpasienter sliter med.
– Da jeg var ferdig med strålebehandlingene, dro jeg på løpetur og gikk rett i gulvet. Behandlingene hadde tatt på mye mer enn jeg var klar over, og jeg måtte vente litt før jeg igjen forsøkte meg på noe som lignet på trening, forteller hun.
Marit tenkte også på advarslene fra legene, og var redd for langvarig utmattelse.
Hun startet med å gå mye. Etter hvert la hun inn litt løping.
– Jeg var stolt den dagen jeg klarte å løpe tre kilometer, sier kvinnen som noen måneder tidligere hadde løpt 100.
– Det er viktig å starte gradvis med opptreningen etter kreftbehandlingen. Det bør en gjøre selv om en føler seg i god form. Kroppen er uansett mer utslitt enn en tror, forteller hun.
Den 3. november, to år og tre måneder etter avsluttet behandling, planlegger Marit å løpe sin første to-milstur. Da skal hun lede treningen for Romerike Ultraløperklubb. Sammen med Bedriftsidrettslaget på Forsvarets forskningsinstitutt og Trento Kjeller treningssenter skal de arrangere langtur.
Marit har planene klare og i april 2020 stiller hun til start i det 53 miles lange ultraløpet Hoka Highlands Fling i Skottland.
Fram til da så trener hun så ofte hun har lyst. I august var det hver dag, men ofte kan det bli 3-4 dager i uka.
– Jeg løper da fra tre kvarter til en time. Langturen i helgen kan bli opp mot to timer. Jeg har nå kommet dit at jeg klarer å løpe hele tida. Det er godt, sier hun.
Selv om det har gått framover hele tida etter at hun var ferdig med behandlingen, forventer hun likevel ikke å komme opp på det nivået hun var.
– Det har tatt meg lang tid å innse at overskuddet og formen aldri blir som før, men jeg er likevel glad for at jeg er der jeg er. Alternativet ville vært så utrolig mye verre, sier hun, og legger til:
– Heldigvis er det ultraløping jeg liker aller best. I ultraløp er det en prestasjon å gjennomføre. Om jeg bruker litt lengre tid enn tidligere, spiller liten rolle.
Forstår sorgen over det tapte
Marit forstår godt sorgen mange kreftpasienter føler over at de ikke lenger har det overskuddet de hadde tidligere og ikke klarer å prestere slik de har ambisjoner om.
– Det er trist å aldri helt komme tilbake til det livet en hadde, men det å ikke overleve er verre. Jeg prøver å kose meg og finne lyspunkter og ting å glede meg over i hverdagen. Det er hverdagene det er flest av. De må vi ta vare på, oppfordrer Marit.
LES OGSÅ: Randi trodde at en sterk vilje var nok da hun skulle trene seg opp etter brystkreft
På tur: Marit syntes det var godt å komme seg ut igjen etter operasjonen. Her er hun på tur i Fosen én måned etter at hun hadde operert begge brystene (foto: privat)
