Ultraerfaring hjalp Marianne gjennom kreften
Gjennom lange løp har Marianne Følling lært seg å holde ut. Hun vet hun kommer seg igjennom selv om det gjør vondt underveis. Det ble en god erfaring da hun ble rammet av kreft og den ene cellegiftkuren avløste den andre.
Det var i oktober 2014 at Marianne fikk påvist en kul i det ene brystet ved en rutinemessig mammografi.
– Jeg ble overrasket over at de fant kul. Jeg tenkte som så at slikt ikke skjedde meg, men nå hadde det altså skjedd meg også, forteller hun, og legger til at hun overhode ikke hadde følt seg syk på forhånd.
LES OGSÅ: Kreft, kosthold og trening
Marianne er utdannet sykepleier og vet at de fleste overlever brystkreft om det blir oppdaget i tide.
– Jeg ble derfor ikke så bekymret som en skulle tro da jeg fikk diagnosen. Jeg beholdt roen og tok ikke sorgene på forskudd, sier hun.
Annonse
Operert samme måned
Allerede i slutten av oktober gjennomgikk Marianne en brystbevarende operasjon. Det vil si at operasjonsteamet gikk inn og fjernet kulen men hun kunne beholde brystet. I desember gikk de inn og tok ut enda litt mer vev i randsonen rundt der kulen hadde ligget for å være sikker på å ha fått med alt.
– Jeg var veldig heldig. Den første operasjonen ble gjennomført en uke etter at jeg fikk diagnosen. Etter dette var det spennende å vente på å få beskjed om jeg måtte ha både cellegift og stråling, eller om operasjon og strålebehandling var tilstrekkelig, sier Marianne.
Det viste seg imidlertid at den kreftformen hun hadde fått, var en som krevde både cellegiftkurer og stråling.
Seks plagsomme kurer
Annonse
Det var nå hun virkelig fikk kjenne på sykdommen. Det ble cellegiftkurer hver tredje uke, påfulgt av noen uker med daglig strålebehandling, fra januar til begynnelsen av juni 2015.
– Cellegiftkurene var på en måte todelte der den første 1,5 uka etter cellegiftkuren var svært slitsom. Jeg var mye kvalm og slet veldig. Den neste 1,5 uka gikk bedre. Deretter var det rett på neste kur. For hver kur følte jeg meg litt sykere enn den forrige, forteller Marianne, og legger til at i denne tida orket hun ikke å løpe, men hun fant god medisin i det å gå tur.
– Jeg var litt med på trening med Pusterommet på Ullevål. men jeg likte best å være med på treningene de hadde med stavgang rundt Sognsvann. I tillegg gikk jeg mange turer på egenhånd. Det hjalp meg både fysisk og psykisk, sier hun.
Støtten i løpemiljøet varmet
Marianne vil berømme den støtten hun fikk i løpemiljøet, og er helt klar på at den var med og hjalp henne gjennom kreften.
Annonse
– Jeg møtte opp på løp for å treffe løpekollegaer selv om jeg selv ikke var frisk nok til å klare å løpe. De var så positive og tok svært godt imot meg. Det var utrolig godt og motiverende. Jeg visste at dette ville jeg tilbake til. En dag skulle jeg orke å løpe igjen. Det var målet, og det var svært viktig for meg å ha det målet framfor meg, sier hun.
Løpserfaringene hjalp henne også gjennom de vanskelige cellegiftkurene.
– Jeg hadde ei venninne utenfor løpemiljøet som heiet på meg. Hun visste hvor mye løpinga betyr for meg. Hun brøt opp cellegiftkurene som om de var et ultraløp. «Nå har du kommet så og så langt», kunne hun fortelle, «nå er det bare dette igjen». Akkurat som om cellegiftkuren var en cellegiftultra. Det hjalp faktisk, smiler Marianne.
Frisk i dag
I dag er hun helt frisk og er vel tilbake i løpemiljøet. Lørdag denne helga midt i juni, stiller hun til start i sitt sjette Nordmarka Skogsmaraton. Og distansen er helmaraton. Det var her hun debuterte på maraton i 2011, og hun synes det er noe helt spesielt med akkurat dette løpet som går i naturskjønne omgivelser i Nordmarka i Oslo.
Annonse
– Tidligere når jeg stilte til start i løp var det om å gjøre å prøve å løpe fort. Jeg ville gjerne trene for å gjøre det bedre enn tidligere. Nå er ikke tida viktig lenger. Etter kreftbehandlingen så merker jeg at jeg er satt en del tilbake. Det går seinere og jeg trenger mer tid til restitusjon. Nå er jeg mer opptatt av å gjennomføre og ha det hyggelig underveis. Det gjør ikke noe om jeg bruker en time ekstra i forhold til tidligere. Jo lenger tid vi bruker, jo mer får vi igjen for startkontingenten, ler dama som har en pers på maraton på 3.23.
Frisk: Marianne Følling (nr 141) setter stor pris på å være kreftfrisk og tilbake i løpsmiljøet. Her fra starten under årets Nordmarka Skogsmaraton. Foto: Marianne Røhme
