Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

Årets Skarverenn ble en krevende skitur i et barskt vær med mye vind og snøfokk. Værmeldingen hadde meldt laber bris, men nordavinden som møtte oss som startet fra Finse var nok sterkere, og gjorde skituren langs Hallingskarvet til en skikkelig prøvelse for deltakerne. Det var liten sikt, snøfokk som pisket i ansiktet og skjulte skisporene, og det ble veldig krevende bare å oppholde seg utendørs.

Dette var Skarverennets jubileumsutgave, det var 50-årsdagen for rennet som startet opp i 1974. Den gang stilte 1200 løpere på startstreken, men de måtte loses ned til Haugastøl på grunn av sterk vind i fjellet. Etter dette har det vært påbudt for deltagerne i Skarverennet å ha med seg sekk med ekstra klær, mat og drikke. Slik sett liknet 50-årsutgaven av rennet på det aller første Skarverenn.

Men det så ut til at lærdommen fra oppstartsløpet var tatt av dem som deltok i år: det virket som om skiløperne hadde klær og utstyr til å takle den kraftige vinden. Noen hadde riktignok ytterjakke uten hette så det ut til, og da blåser det rett igjennom luen.

Skarverennet av i år ble til en jevn strøm av skiløpere som stampet seg frem med nordavinden inn fra venstre side. Sikten var til dels veldig dårlig, men siden det var så mange som gikk rennet så kunne man bare følge strømmen av løpere foran seg. Det liknet mest på en ekspedisjon av type polar: det var som om Roald Amundsen med følge var på vei mot sydpolen. Man vår polarhelt brukte 55 dager på den turen, Skarverennet var tross alt over på noen timer.

Og når man først kom til Ustaoset så var det som en oase i ørkenen, eller i snøstormen om man vil. Her var det lite vind, det var sol og arrangørene bød på mat, drikke og musikk. Og da ble det faktisk feststemning, slik det pleier å være på Skarverennet. Men på Jägertoppen var det ingen som hadde satt seg ned denne gangen. Det pleier alltid å være mange som tar en pause når det bare gjenstår å renne ned til Ustaoset. Men denne gangen var dette bare en forblåst plass som ikke innbød til noe opphold.
Det ble barske forhold for deltagerne i årets Skarverenn: kraftig vind og dårlig sikt,

Skarverennet er både for vanlige folk som går litt på ski for turformål, og for skiløpere som bruker skøyteteknikk i konkurranseklassen for å komme til en god plassering på resultatlistene. Denne gangen ble konkurranseklassen stoppet: den kom aldri av gårde fra Finse. Dermed ble årets Skarverenn et renn for skimosjonistene som stort sett gikk med turski med festesmurning, som gikk rolig gjennom høyfjellsområdet langs Hallingskarvet.

Årets Skarverenn ble en slags hyllest til vanlige skimosjonister som håndterte de barske forholdene, og fortsatte sin tur mot Ustaoset, til tross for vind og snøfokk. Det er noe imponerende over at vi har en slik skikultur her i landet, som får flere tusen vanlige skimosjonister til å legge ut på en 37 kilometer lag tur gjennom høyfjellsterreng. Og som klarer det selv om værforholdene er slik som de var denne gangen.

Å ha et turrenn som går gjennom et høyfjellsområde om vinteren er et sjansespill, spesielt i et såpass uforutsigbart område som det er langs Hallingskarvet. En slags lotto kan man si. Men alle vet jo at i et lotteri er det ikke alle lodd som har gevinst. Får man da et vinnerlodd, som i dette tilfelle er et Skarverenn i fint vær, så er det flaks, og det er bare å glede seg over å få gevinst.

Det er nok derfor at det er en slik jublende stemning de gangene deltakerne får anledning til å gå Skarverennet i solskinn, lite vind og godt skiføre.

De andre gangene må man bare bite tennene sammen og fortsette mot målgang på Ustaoset. Og satse på gevinst i lotteriet neste år.

Når man først klarte å komme seg til Ustaoset så var man plutselig kommet på fest. I fint vær.

Les saken på Kondis:

Skarverennet avbrutt på grunn av værforholdene