Ultra-trening: Lær av mine opplevelser!

Denne reportasjen handler primært om ultraløping, men her er det også tips og underholdning til alle som liker løping.

Viktige egenskaper og vanlige plager

Mot slutten av reportasjen vil jeg utdype mer om de fysiologiske parametere som er viktige i ultraløping.

Noe av det viktigste å trene opp som ultraløper, er naturligvis evnen til å holde det gående lenge, uten å bli stiv og "styltete" i beina. Andre nesten like viktige egenskaper, er å kunne løpe i fem timer og mer, uten å få gnagsår og sår på beina, i skrittet, på innsiden av lårene, under armene, på brystvortene og under pulsbelte, om det brukes. Det er en stor mekanisk slitasje som påføres. I tillegg er det essensielt å ha så mange treningstimer og lange langturer bak seg, at metabolismen fungerer underveis. Hvis ikke kan man fort bli kvalm, kaste opp, få diare og gå næringstom. Mange utøvere er avhengige av å trene på å fordøye næring mens de er på langtur. Det hendte jeg tok en ganske hard, progressiv langtur på tre timer direkte fra middagsbordet, da jeg var på mitt mest ambisiøse som ultraløper. Alt dette gjelder jo også i stor grad på maraton. Men tenk når man skal løpe i f.eks i 48 timer, da!

For på en mest mulig levende, underholdende og effektiv måte kunne fortelle hvordan et ultraløp kan arte seg, og takles, og hva som bør trenes på, vil jeg berette litt fra et par selvopplevd løp, et 48 timers løp, og et 24 timers løp. Videre vil jeg fortelle litt «levende» fra min egen løpekarriere for å vise hvilke mentale og fysiske utfordringer som gjerne må overvinnes for å nå sine mål.

I 48 timersløpet var jeg ikke trent nok til å komme igjennom uten stive bein. På et tidspunkt fikk jeg også vondt under fotsålene. Men jeg kan ikke klage, for jeg løp inn til 5. plass. Det klarte jeg fordi jeg var trent nok på alt det andre. Verdens beste ultraløper gjennom svært mange år, også dette året, Yannis Kouros, vant. Han har løpt 24 timers med snittfart på 4:45 pr km! Det er 47:30 pr 10 km 30,3 ganger etter hverandre, uten pause! Det sier litt om hva som er mulig!

Siden jeg var trent nok på alle de øvrige overnevnte parameterne, kom jeg igjennom uten kvalme, oppkast, næringssvikt og gnagsår. Da er mye gjort! De fleste blir jo litt stiv i beina, i perioder, i så lange løp. De fire foran meg, ble mindre stiv enn meg.

Når stive bein inntraff, kom jeg over det ved å senke farten, og til og med gå innimellom. Jeg "knuste" beina igang igjen med kort-intervall, som først gikk langsomt, og så ble de raskere og raskere, for så å bli lengre og lengre, men da etterhvert med stadig lavere fart igjen. Under en slik kortintervall, etter ca. 22 timer/ ca. 18 mil, smalt jeg tåen inn i en stein som stakk opp på skogstien, som utgjorde én av to km på runden vi løp. Resten var asfalt. Jeg fikk et blødende sår og noe hevelse i den tåen, og det var litt smerter å slåss med der, de siste 26 timene. Men jeg var mentalt forberedt på at jeg skulle tåle mye smerte, så det gikk bra.

Vannblemmer og gnagsår på føttene hadde jeg aldri problemer med som ultraløper, og det var ganske unikt. Det var fordi jeg alltid trente og løp alle løp opp til og med maraton uten strømper i skoene. På ultraløp tok jeg på strømper, og da var føttene så beskyttet og herdet, at de tålte all verden. Jeg har heller aldri plastret meg eller brukt vaselin: Jeg har sverget til naturmetoden; naturlig herding. Det har jeg fått igjen for på løpene mine. Naturmetodene mine er ikke vanlig blant ultraløpere. Jeg har ofte gått mine egne veier. Det har fungert veldig bra for meg. En hyggelig tilleggsfordel var at jeg sparte en del tid i den daglige treningen med å ta av og på strømper, plastre brystvortene og smøre vaselin her og der. Og i garderoben før løp, slappet jeg mer av enn alle andre, som tapet og smurte, og stresset fordi de hadde glemt å ta med det ene og det andre. Når man trener og konkurrerer veldig mye, kan slike små detaljer gjøre en liten forskjell.

Vi går tilbake til 48-timers løpet. Det er ikke slik at man trenger å krype helt utmattet i mål etter 48 timer på farten uten søvn og hvile. Jeg hadde krefter til en langspurt siste timen, og løp 13,1 km (4:35 pr km). Jeg var full av adrenalin, og brukte 3:45 på den siste km-eren. Da sluttsignalet gikk, ville jeg ikke stoppe. Jeg var skikkelig i støtet! Løpet ble avsluttet samtidig for 6 timers løpere, 24 timers løpere og 48 timers løpere. Likevel var jeg faktisk den raskeste på banen den siste timen. Se dette i kontrast til at jeg var så stiv, og hadde så vondt under fotsålene, i den 37. timen, at jeg gikk og vagget som en Donald Duck, på utsiden av føttene i en halv time, før jeg stoppet litt, tok av meg skoene, masserte føttene og tok på noen andre sko. Så kom jeg igang igjen, og fikk utrolig nok ikke mer vondt under fotsålene. Når man starter opp etter en slik stopp, er vanligvis alle plager forsterket en stund. Jeg kjente derfor ekstra til den smadrete tåen min, og de stive beina, var enda stivere. Det var bare å stå i det, bite i seg plagene og tvinge frem de nevnte kortintervallene.

Mental trening

Dette er viktig å være klar over i ultraløp; at ganske så brått kan alt virke helt svart og håpløst. Da gjelder det bare å tenke positivt, og iverksette tiltak. Det er så lett å gå i fellen, å tenke at «det er 11 timer igjen, og dette kan aldri gå bra», og så gi opp. Men som beskrevet over: Det kan gå superbra igjen på senere tidspunkt i løpet! Det å tenke rett, å tenke positivt - uansett - er også noe det er vel verd å trene på. Det er smart å tenke igjennom alt som kan skje underveis på forhånd, og forberede deg mentalt på en del lidelse, og på hva du da skal tenke og hva du kan gjøre av tiltak.

Om man er langt unna å være trent for noe slikt, men tvinger seg igjennom på supersterk psyke, er det selvsagt ikke mulig å hevde seg høyt på resultatlisten. Man vil gjerne få gnagsår på beina og på kroppen av mekanisk slitasje, i tillegg til alle de andre ovennevnte plagene. Og etter målgang vil man lett kunne bli kvalm og til og med besvime, dersom man stopper opp for brått. Det kan unngås, dersom du enten legger deg ned, eller går en stund, hvis du kjenner deg uvel og svimmel. Videre vil det verke i kroppen, særlig i leddene i beina og hoftene. Selv godt trente for øvelsen, som jeg var, kjenner dette, særlig når man legger seg, og det skal soves. Det er vanskelig å ligge stille. Man søker en mer komfortabel stilling. Smertestillende kan nok hjelpe, men det har jeg aldri tatt, hverken under eller etter løp. Det er et prinsipp, og jeg er veldig sta på slike prinsipper. Men det skader nok ikke å ta en Ibux eller lignende, etter løpet.

Er det sunt?

Mange vil si at ultraløping ikke kan være sunt. Det er det neppe heller, ikke selve løpet, om man ikke er trent for det. Farlig, er det uansett ikke, såfremt man ikke har hjertefeil. Er man derimot trent for det, har jeg aldri følt eller ment at det er usunt. Uansett: Folk som trener mot et mål, vil som regel leve sunnere i hverdagen, både hva røyking, alkoholkonsum, godt kosthold og nok søvn, angår. For ikke å glemme alle de positive helseeffektene av selve treningen. Bare det å unngå usunn overvekt, er jo i seg selv svært viktig for å unngå alvorlige livsstilssykdommer og helseplager. Og det har aldri vært annet enn superbra å ha god kondisjon og en sterk kropp. Det burde alle hatt med seg inn i alderdommen. Da kan man få et aktivt, rikt og oppegående liv til langt opp i svært høy alder. Starter man med elendig kondisjon, styrke, bevegelighet, koordinasjon og balanse som 60-åring, kan man være riktig skral allerede som 75 åring. Jo mer man har å gå på, jo bedre er det, selvsagt. I tillegg vil man mestre problemer og stress mer positivt, og ha større overskudd til hverdagens gjøremål, når man holder seg i god form. Så totalt sett vil regnestykket uansett som oftest gå i pluss.

Jeg kjenner mange ultraløpere som er eldre enn meg, men jeg vet ikke om noen som har mén etter all løpingen, for eksempel i form av slitasje i leddene.

Ultraløpere er kanskje blant de idrettsutøvere som kan prestere på høyt nivå til tross for relativt høy alder, og konkurrerer aktivt, på bra høyt nivå, til de er både 50 og 60 år gamle, og mer. Selv ble jeg nr. 2 i et 100 km løp i Odense den sommeren jeg fylte 49 år, og løp da fra mange som var både 10 og 20 år yngre enn meg.

Som yngre utøver, er det lettere å opparbeide god spenst og styrke, og høy Vo2max. Men de egenskapene betyr mindre og mindre, jo lenger man løper. Da betyr det mer at man har trent mye i mange år, og er seig, både fysisk og mentalt.

Jeg tror dessuten at ultraløpere som er vant til å trene mye gjennom mange år, er bedre i stand til å fortsette å trene ganske mye, etter at de har «lagt opp». Å løpe seg en tur på to eller tre timer, er liksom ingenting, i forhold til det man er vant til - både fysisk og psykisk. Dermed vedlikeholder ofte ultraløpere formen veldig godt langt opp i høy alder.

Hva med søvn og hvile etter lang-ultra? Er man trøtt og utslitt i mange dager etterpå? Nei. Jeg har aldri følt for å hvile ekstra, eller å ta igjen tapt søvn, merkelig nok. Man er fysisk og mentalt innstilt på hva som skal skje mange måneder i forveien. Jeg tror kroppen tar høyde for det, på en måte, og har mobilisert, slik at man slipper å ta igjen noe. Det er imidlertid sikkert fornuftig å ta det med ro et par-tre uker etter et slikt løp, med kun rolig trening. Jeg var ikke så flink til det, og følte ikke behov for det. Etter dette løpet, hadde jeg betennelse og verk i stortåen, som ble maltraktert, i mer enn tre uker etterpå, og måtte ta det med ro. Men etter 24 timers løpene mine, løp jeg gjerne en tøff tur i fjellet allerede om onsdagen tre-fire dager senere, og deltok i konkurranser opp til og med maraton helgen etter.

Her ser vi artikkelforfatteren i det første Bislett 24-timers, i 2006. Han kom på 3. plass, beste norske med 222,684 km. Det gir han fortsatt 16. plass på den norske herrelista gjennom alle tider.

Gode treningsprinsipper

Som nevnt er et treningsopplegg til maraton et godt utgangspunkt for å begynne å trene seg opp til ultraløp. Det å ha trent til maraton, og ha løpt noen maratoner, er å anbefale. Hvis du ikke har gjort det, anbefaler jeg deg å bruke minst et halvt år på treningen til maraton, som står beskrevet her:
Trening til din første maraton

Maratontrente utøvere tar seg videre til ultra ved å legge inn en gradvis økning av lengden på ukens langtur. Bruk gjerne samme oppbyggingsprinsipp av treningsprogresjonen som vist i linken over. Terskeløktene kan med fordel også få lengre og færre drag. Til 24 timers, og lengre, kan èn av ukens terskeløkter de siste 15 ukene med fordel være progressiv distansetrening startende i langturfart og opp til maratonfart på slutten, økende i lengde, inntil 3-4 timer. Til kortere ultraløp, kan tilsvarende økt være ca. 20 sekunder pr km raskere enn antatt konkurransefart, gradvis økende til 3-4 timer veldig effektivt. Ikke ta denne nærmere enn to-tre uker før løpet. I begge tilfeller er to timer en bra plass å starte 15 uker før.

Å løpe slik i intensitetsområdet rundt spesifikk konkurransefart, gir god løpsøkonomi i konkurransen. I tillegg kan det til både kort og lang ultra være en lang-intervall, type 15 minutter x 4, 10 minutter x 6, osv. Løp alltid litt progressivt. Start 40 sekunder pr km saktere enn 5 km konkurransefart, og avslutt 30 sek pr km saktere. Løp ikke fortere enn dette, men senk alltid farten litt hvis det går veldig tungt. Til 24 timers kan man gjerne hive på et drag eller to ekstra, og løpe ca. 10 sek saktere pr km. Det kan også være kortere drag, men med veldig korte pauser, og aktive pauser, med rask gange, jogging aller sakte løping. To terskeløkter per uke er nok. Ene økten kan gjerne erstattes av en konkurranse, både 5-42,2 km, og lengre, en gang eller to eller tre i måneden - da som treningsløp mot hovedmålet. Men begynn med èn konkurranse i måneden, i et halvt år eller mer. Så kan du ta to pr måned i et halvt år eller mer, osv. Rundt slike løp trener man tilnærmet normalt, både før og etter, bortsett fra dagen før og dagen etter. Da kan man gjerne ha 30-60 minutter i restitusjonsfart – helt uten å presse, eller ta helt fri.

6 timers og 100 km, og "en haug" med maratonløp, er super trening til 24 timers. For de fleste er det lettere og gøyere å gjennomføre, enn å løpe like mange timer på trening.

En annen effektiv tilnærming, er å ta langturer to eller flere dager på rad. Eller hver annen, eller hver tredje dag - i hvert fall oftere en én gang pr uke. Jeg leste om en russer, som var helt i verdenstoppen på 24 timers med to økter pr uke. Men det var to veldig lange økter: 10 mil lørdag og 10 mil søndag! Han var nok i veldig god form da han startet med dette. På hans nivå er en slik treningstur unnagjort på åtte-ni timer. Mer spesifikk kan neppe treningen bli! Søndag var effekten ekstra spesifikk, siden han var ganske sliten fra lørdagen. Så det er mange veier til Rom her også.

Jeg tok en gang en drøy tre-timers tur fem dager på rad, og farten økte for hver dag. Siste dagen løp jeg lett i kroppen og beina igjennom i maratonfart. Denne treningsbolken på fem dager gav formen et godt puff. Da jeg roet litt ned, oppnådde jeg en ekstrem superkompensasjon i kroppen. Men da var jeg allerede en godt trent ultraløper, og derfor tålte jeg det.

Det går an å trene seg opp til å bli en så garvet ultraløper, at det kjennes som at man knapt trenger å restituere mellom slagene. Men du må være tålmodig. Bruke flere år på å bygge deg opp til en slik form. I perioder på kanskje to til tre uker, vil du måtte kjøre deg ned, og bare fortsette å trene, selv om du er sliten. I slike perioder kan man føle at formen står stille over uker og kanskje måneder. Men sakte men sikkert vil kroppen gjøre mottiltak for å klare å leve med belastningen du påfører. Mottiltaket er å restituere bedre og fortere.

Jeg løp for eksempel inn på 36-tallet på 10 km kupert gateløp dagen etter et to-etappers, to-dagers ultraløp, på tilsammen 81 km, der jeg løp absolutt alt jeg kunne, og vel så det. Det samme gjorde jeg mange ganger dagen etter en maraton. Da snakker vi om maraton som treningsløp, ofte på lave 2:50. Det var nesten det jeg kunne klare, siden jeg løp 6-8 maratoner pr år, og noen år like mange ultraløp, og andre kortere løp to-tre ganger pr måned. Om du konkurrerer gradvis oftere og oftere, både på ultraløp, og kortere løp, helt ned til 5 km, vil kroppen bli vant til det, ultraformen blir super og restitusjonen likeså. Men det blir ikke som å trene i et halvt år målrettet mot maraton, og spisse og slippe opp før løpet.

Ultraløping handler jo nettopp om dette; å løpe, løpe, løpe, og bli minst mulig trøtt, og å tåle å fortsette, selv om man er sliten. Og når man blir «styltete» og sliten i beina, roer man ned litt. Og så restituerer man litt underveis, og blir klar for en ny opptur.

Med ultratrening utvikler man muskulaturen til å fungere bra til løping, selv om den har fått kjørt seg så hardt, at ikke-ultra-trente må ned i gangfart eller stoppe helt. Derfor er det hensiktsmessig å ha perioder i treningen der du bare trener videre, selv om kroppen ber om nåde. Da vil du erfare at på et tidspunkt, blir beina lette igjen, og du kan fly avgårde! Men vær på vakt: Ikke overdriv dette. Ta det med en progresjon som gjør at perioden ikke medfører skader eller total formsvikt i lengre tid, som følge av overdrivelse. Det er en balansegang, og en utvikling som kan ta mange år, før man bare kan dure på non-stop, slik jeg kunne, på det «verste»!

Ønsket landslagsplass: Ikke vik fra dine drømmer!

I 2004 ønsket jeg en plass på ultra landslaget. Jeg drømte om å sette norgesrekord på 24 timers. Ultra-landslagssjefen mente jeg kunne glemme det, siden jeg er så tungt bygget. Jeg burde finne meg en annen idrett, om jeg hadde store landslagsambisjoner, sa han. Han hadde rett i at vekt betyr veldig mye for prestasjonspotensialet i løping. Men jeg hadde en drøm, og en ustoppelig lidenskap for løping, og nektet å gi meg. Jeg hadde ikke noe særlig å gå på for å ta av, men det kom ikke på tale å akseptere "dommen". Jeg meldte meg på 24 timers i Trollhättan, og hadde ca. et halvt år på meg. Jeg hadde allerede løpt flere 6 timersløp, 100 km'ere og andre korte ultraløp, så jeg var ikke grønn som ultraløper. De siste 6,5 månedene før løpet, løp jeg 5 maratoner, og hadde med det løpt 56 maratoner totalt. Jeg tenkte at jo lenger, jo bedre, med 10 til 25 kilo mer enn konkurrentene å dra på. Og da var 24 timers perfekt for meg. Jo saktere det løpes, jo mer kan man flyte økonomisk langs bakken.

Jeg var svært oppsatt på å vise landslagssjefen at jeg kunne prestere godt nok, selv om jeg var «for tung», og økte treningsmengden kraftig, de seks månedene. Jeg måtte naturligvis spise mer også, for å ha nok energi, og jeg fikk mer muskelmasse. Dermed forble vekten uendret. Syv til fem uker før 24-timers-debuten, tok jeg et par «monster-uker»: En 15-dagers periode med fire 5-6 timers langturer, pluss to svære intervalløkter: 1200 m x 26 i maratonfart + 3 x 400 m til slutt. 400 metene gikk i 5 km konkurransefart. Totalt ble det seks ekstrem-økter på 15 dager. I snitt blir det 2,5 dager med hvile mellom hver økt. Dette var i Spania, i drøyt 30 grader, på dagtid, alt sammen. På dagene imellom hadde jeg aktiv hvile, med et par-tre-fire 1-2 km jogg til bakeren og til og fra stranden, pluss 15-20 minutter svømming. Aktiv hvile restituerer bedre, og gir dessuten en viss treningseffekt helt i bunnen.

24 timers debuten

Og 24 timers debuten, hvordan gikk det med den? God-formen var inne, det merket jeg straks! Første 12 timene løp jeg 122 km. Men jeg bommet på juniværet: Hadde for lite klær med, til 19 timer med kjølig regn! Jeg ble kaldere og kaldere, i time etter time. Allerede etter seks timers løping merket jeg det. På et tidspunkt midt på natten frøs jeg så jeg skalv, og gikk inn i garderoben, hvor jeg besvimte et lite øyeblikk. Så fikk jeg låne noen tørre klær, og da regnet stoppet, og solen kom frem, fem timer før slutt, fikk jeg nye krefter, og avanserte meg frem til pallplass, med en vanvittig langspurt på slutten! Det var tydelig at jeg hadde gjort mye riktig. Jeg ble nummer 3, og beste nordmann, og det på en tabbe-dag! Dermed fikk jeg plass på ultralandslaget! Jeg løp mitt første VM 24 timers i Brno i Tjekkia, fire måneder senere. Også der ble jeg beste nordmann, og ble topp 20 %. Fire uker tidligere perset jeg på maraton, og to uker før det igjen, tangerte nesten 3000 meter persen min underveis på en halvmaraton. Jeg var i knallform! Året etter vant jeg 24 timers løpet i Trollhättan, og har hatt flere pallplasser i internasjonale løp siden.

Et viktig budskap i dette, er: Hold fast på dine drømmer. Ikke la noen stoppe deg med å si at din drøm er uoppnåelig. Man kan nå langt, selv om man kanskje ikke når sine ultimate mål, og man skaper minner og ære for livet!

Fettforbrenningen er en avgjørende parameter

Veldig mye trening, og rolig trening, og nesten kun det, kan gi topp resultater på ultraløp, på langultra, særlig. Den viktigste årsaken til det, er at fettforbrenningseffektiviteten er en helt avgjørende faktor i ultraløping. Vi kommer tilbake til det, og andre viktige faktorer, lenger nede.

Uansett om det løpes rolig, gjelder det her, som alltid ellers: Det må være en viss grad av treningsbalanse over tid. For å være det, må man som tidligere nevnt gå progressivt til verks; bygge stein på stein, år etter år. Da er det helt utrolig hvor ekstreme belastinger kroppen kan nyttiggjøre seg.

Selv om jeg trente relativt lite terskel, deltok jeg i veldig mange løp fra 5-42,2 km, også det halvåret opp mot 24-timers debuten. Det gjorde jeg fordi jeg elsker å konkurrere, og for meg er det den gøyeste måten å gjennomføre treningen på. Men jeg kjenner flere 24-timers løpere på veldig høyt nivå, som knapt trener terskel, og aldri løper kortere løp enn maraton.

Det viktige til 24 timers er å trene mye, og ha det gøy på veien! Tren slik du synes er gøyest! Til kort-ultra, er det viktigere å få en del trening i intensitetsområdet fra maratonfart og opp til ca. halvmaraton konkurransefart. Jo høyere den anaerobe terskelen (AT) er, jo billigere løper man for eksempel i en fart 90 sekunder saktere enn AT. Det som gjør at man likevel kan komme like langt med kun å trene rolig, er at:

1. Fettforbrenningseffektiviteten blir naturligvis best stimulert og trent når man trener så sakte at fett står for energileveransen. Ettehvert vil man kunne løpe fortere og fortere på fett. Dette er en helt avgjørende faktor i ultraløping! Hvis du kan løpe i 24 timer i ganske høy fart med fett som dominerende «drivstoff», er du nær sagt en evighetsmaskin i den farten, hvis bare beina holder seg myke, og alt annet fungerer. Hvis du derimot drar inn stadig mer glykogen i «drivstoffblandingen», vil farten etter tre-fire-fem timer justere seg ned til en intensitet der fett «klarer brasene»!
2. Man får en helt ekstrem god løpsøkonomi nettopp i den rolige farten man løper så mye i. Da sparer man på kreftene, og det er selvsagt viktig.
3. Mye rolig løping gir gode effekter og god trening av det kardiovaskulære systemet, og da særlig av hjertemuskelen (motoren), og på kapillærdannelsen i løpsmuskulaturen (oksygenutnyttelsen).

Som følge av punktene over, vil en som har trent svært mye rolig løping, la oss si i snitt 160 km pr uke, og ikke noe terskelfart, likevel kunne få overraskende gode resultater i for eksempel 10 km konkurranse, i en fart utøveren aldri trener i! Og det aller beste er at utøveren vil løpe veldig bra på grunnformen. De nevnte punktene, er nemlig typiske grunnform-parametere. Det er «høyden på grunnmuren» som er den store forskjeller på eliteløpere og mosjonister. På grunn av at jeg hadde trent disse egenskapene veldig godt, kunne jeg gjennom en lang årrekke delta i lokale løp fra 5 km og opp til 100 km, og slåss om pallplassene, kun ved å løpe på grunnformen. Jeg spisset aldri formen til slike løp. Hvis jeg skulle trent lite før og etter alle løpene jeg var med på, hadde jeg nesten ikke fått tid til å trene.

Det er dette som gjør at det også innen ultratrening er «flere veier til Rom», og at du kan velge å gjøre det slik du synes er mest gøy!

Om skader

I årene som kom etter året jeg debuterte på 24-timers, ble belastningene gradvis enda større, tettere og mer ekstreme. Det gikk heldigvis veldig bra, det også! Jeg har kommet meg skadefritt igjennom de siste 28 årene med løping, i den forstand at det ikke har gått mer enn fem dager med noe, før jeg kunne løpe igjen. Det året jeg begynte å løpe, i 1991, fikk jeg en skade som satt i en stund, en trokanteritt, som er betennelse i slimsekken i hofteleddskapselen. Siden har det gått «på skinner». Ved noen anledninger måtte jeg løpe sakte en tid, men jeg fikk likevel trent godt. Og disse tvungene, rolige periodene, har jeg tatt som kjærkomne restitusjonsperioder. Sesongpause har jeg aldri tatt, frivillig. Det vil jeg likevel anbefale å ha som et årlig innslag i treningssyklusen: En uke eller to etter en heftig løpssesong, der du bare jogger litt, uten å presse deg. Det vil redusere risikoen for skader, og gjøre godt for å bevare motivasjonen.

Og hva er hemmelighetene mine, for å holde meg skadefri? Det er nok en blanding av flaks med genene, og at jeg alltid har vært disiplinert med å ta en dag eller to eller tre treningsfri, hvis jeg har fått aldri så lite vondt. Og så har jeg drevet aktiv egenbehandling, med kulde (grønnsakposer fra fryseren) og varme (ullomslag) om hverandre, og tøying, samt lette styrkeøvelser, for eksempel eksentrisk tåhev eller knebøy. Å våge å ta slike fridager, har man alt å vinne på.

Den ultimate drømmen røk

Min ultimate drøm var etter hvert pallplass i EM eller VM. Det klarte jeg aldri, fordi det var urealistisk med en kropp på 87 kilo / 184 cm. Om jeg var bygget lettere, og var 10-15 kg mindre, og formen og alt annet var identisk, er jeg overbevist om at jeg hadde kunnet klare det. At hvilepulsen min lå på rundt 30, bekrefter at jeg hadde en svær «motor». Men «karosseriet» var for stort og tungt til at «motoren» kom til sin rett. Det kostet for mye energi å frakte alle de ekstra kiloene.

Er litt øl og vin forenlig med høye ambisjoner?

Hva så med å ta seg noen glass med alkoholholdige drikker, i blant? Er det forenlig med høye ambisjoner innen ultraløping?

Jeg må innrømme at jeg gjennom hele karrieren har likt veldig godt å leve litt av «det søte liv», innimellom. Jeg har vært en livsnyter, og kost meg med øl og vin i helgene, også etter løpene jeg deltok i. Det angrer jeg litt på i dag. For jeg kunne nok blitt enda bedre om jeg lot være. Og kanskje hadde jeg gått ned noen kilo også. Et glass vin eller et glass øl til maten, tror ikke jeg betyr noe. Men det blir så lett flere, og da kan neste treningsdag bli noe redusert.

Min anbefaling er å sette av noen år, for eksempel fire år, i hvert fall i første omgang, der du gjør minst mulig av alt som kan virke negativt på formen. Jeg tenkte ikke slik. Akkurat der var jeg et for svakt menneske. Jeg tenkte at jeg skulle være på høyest mulig nivå i 10 år, minst, og hadde god tid til å bygge meg opp sakte men sikkert. Og da ville jeg ha både i pose og i sekk, enn så lenge, i hvert fall. Så kunne jeg «time» en avholdsperiode senere. Jeg burde satt av fire-fem år til en topp-satsing, der og da! Særlig siden jeg var såpass mye som 45 år gammel, det året jeg debuterte på 24-timers, var ikke en lenger topp-karriere enn fire-fem år realistisk. Men det innså jeg ikke før jeg rundet 50 år. Jeg følte meg så sterk at jeg ikke trodde alderen skulle «bite på meg», så tidlig. Der tok jeg feil. Den «bet» ikke mest fysiologisk, men aller mest på ambisjonene og på motivasjonen. Jeg syntes jeg hadde oppnådd mye, og følte meg litt mett, på meritter, og på å reise verden rundt å løpe utraløp. Så sånn kan det gå.

Så her blir det gode rådet: Gjør det du kan for å bli best mulig hvis – og når - du har høye ambisjoner. «Smi mens jernet er varmt»!

«Just do it»!

Uansett: Jeg er strålende fornøyd med, og stolt av, de merittene jeg HAR oppnådd. Jeg har hatt et eventyrlig løpeliv, og blitt omtalt som både «ultrakongen» og «en legende». Det er en ære! Jeg har tenkt mange ganger, i tunge stunder i løpene mine: «Smerte er midlertidig, men ære er evig».

Så om du elsker å løpe, anbefaler jeg deg på det varmeste å trene til å bli en ultraløper! «Just do it»! Det er også et fantastisk miljø å være en del av, både i Norge, og ute i den store ultra-verden!

Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.

Bli medlem og få mange medlemsfordeler!

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957