Den lange veien til Santiago de Compostela

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 2–2022

Den franske ruten starter i den sjarmerende baskiske fjellandsbyen St. Jean-Pied-de-Port på fransk side av Pyreneene. Herfra går den nær 80 mil lange veien, el camino på spansk, til Santiago de Compostela i Galicia i Spania der etter sigende apostelen Jakob den eldres grav befinner seg. Jakob skal ha virket som misjonær i Spania, men ble dømt til døden og halshugd etter å ha vendt tilbake til Jerusalem. Liket skal imidlertid ha blitt fraktet med båt til Galicia i Spania og gravlagt der byen Santiago de Compostela senere manifesterte seg som et av de største pilegrimsmålene i den kristne del av verden.

St. Jean-Pied-de-Port er ikke det lettest tilgjengelige startpunkt på veien til Santiago. Det er mange pilegrimsruter, men den franske ruten er den mest populære, og man kan hoppe på underveis. Det er i så måte stor valgfrihet; kravet til fullført pilegrimsvandring er at man har gått de 10 siste milene til Santiago. De fleste starter derfor i Sarria i provinsen Lugo i Galicia.

Strabasiøs start

Min datter fulgte med på pilegrimsvandringen den første uken. Vi reiste med fly til Bordeaux og tog derfra til St. Jean-Pied-de Port der vi tok inn på et enkelt pilegrimsherberge med det passende navnet Le Chemin vers l’ Étoile (veien til stjernen).

Vi startet vandringen i begynnelsen av november. Dette var altså en vintertur, og starten ble strabasiøs. Napoleonsruten som vi hadde planlagt å gå over fjellpasset i Pyreneene (1426 moh), var stengt på grunn av snøvær. Vi endte opp med å gå en alternativ rute i dalføret Valcarlos i øs-pøs regnvær i 8 timer til Roncesvalles i Spania.

Regnvær til tross, Pyreneene er en opplevelse. Turstien fortsetter gjennom skogsterreng og dalfører i de baskiske kulturområdene til livlige Pamplona, regionhovedstad i Navarra med sine mange tapasbarer. Vandringen mellom Pamplona og Logroño går lett gjennom jordbruks- og vindistrikt og byr til og med på gratis vin fra en drikkefontene.

I Logroño gjør min datter vendereis; hun har fått med seg den mest sosiale delen av pilegrimsvandringen med åpne restauranter og barer og hyggelig samvær med andre pilegrimer.

Høstlig idyll:Maja vandrer gjennom Navarra vindistrikt. (Foto: Else Husa)

Den spanske høysletten

Jeg fortsetter mot Burgos og la Meseta, den spanske høysletten, og det blir mer og mer øde. Etter 15. november stenger de fleste herbergene, barene og butikkene langs pilegrimsleden for vinteren. Dessuten er dette området i lange strekk uten slike servicetilbud. Det kan gå hele dagen uten at jeg møter et eneste menneske på veien.

La Meseta, som strekker seg ut mellom Burgos og Astorga, gjør inntrykk. Her drives jordbruk uten vanningsanlegg. Det dyrkes hvete, mais, hirse, rug og grønnsaker med høy toleranse for tørke. Terrenget er flatt, men ligger 850 moh. Det blåser godt og du ser langt, men i mitt tilfelle var det altså ikke en levende sjel å se.

På den siste tredjedelen av vandringen kommer det tilsig av pilegrimer fra andre ruter og startsteder. Merkbart blir dette i Tricastela og Sarria. Det blir flere grupper og mange ser uforskammet freshe og opplagte ut.

Overveldende

Santiago de Compostela er en millionby; et moderne handels- og industrisenter med møbeltilvirkning, treforedling, telekommunikasjon og produksjon av terrenggående kjøretøy, men med kulturturismen som økonomiens hjørnestein. Etter å ha gått et par timer gjennom byens karakterløse forsteder langs trafikkerte veier, blir gamlebyens labyrint av smale gater og den enorme katedralen nærmest overveldende. Her er det livlig og feststemt og påtrengende tett med folk.

Den amerikanske skuespilleren Shirley MacLaine gikk den franske pilegrimsveien sommeren 1994 og gav ut boken «Camino, en sjelereise til Santiago de Compostela» i 2000. Veien skal ligge rett under galaksen Melkeveien og følge energilinjene som reflekterer energien fra stjernesystemene over den. Livskraften skal være særlig sterk langs disse energilinjene. MacLaine sier at hun ikke definerer seg som religiøs; derimot søker hun etter åndelighet, og det som interesserte henne som pilegrim var nettopp denne energien som skal gi mulighet til større selvrefleksjon og større selvinnsikt. Om hun oppnådde dette er jeg usikker på. Fortellingen ender i katedralen i Santiago de Compostela etter flere dagers flukt fra innpåslitne journalister i ren James Bond-stil.

Den brasilianske forfatteren Paul Coelho har også gått veien, i hvert fall deler av den, og skildret dette i «Pilegrimsreisen» (1987). Han skriver om prøvelser som fortelleren gjennomgår underveis for å gjøre seg fortjent til «mestersverdet», en utmerkelse innenfor en fiktiv katolsk orden. Nå fant han innsikten han søkte i O Cebreiro og fullførte ikke vandringen, men tok bussen til Santiago.

Det er ikke så lett å følge Coelhos esoteriske tankesett og mystisisme. Jeg lot meg imidlertid skremme av episoden der fortelleren sloss med villhunden i den uhyggelige fraflyttede byen Foncebadón. Strekningen fra Foncebadón til Ponferrada byr imidlertid på en av de vakreste utsiktene på pilegrimsveien, og da jeg passerte, hørte jeg ikke et bjeff.

Blåne bak blåne: Vakker utsikt mellom Foncebadón og Ponferrada. (Foto: Else Husa)

32 km i snitt i 25 dager

Jeg hadde ikke målsetninger eller opplevelser i nærheten av de ovennevnte berømtheters. Utgangspunktet mitt var å fullføre vandringen på en måned, bli velsignet på min 70-årsdag under pilegrimsmessen i katedralen i Santiago de Compostela og oppleve det svingende røkelseskaret som veier 120 kg fylt med koks og røkelse. Jeg gikk i gjennomsnitt 32 kilometer per dag, gjennomførte turen på 25 dager og var vel fremme i Santiago før dagen.

Seremonien i katedralen ble avsluttet med et forrykende show da verdens største røkelseskar el Botafumeiro ble heist opp til en høyde på 21 meter av 8 mann og satt i sving i en bue på 65 meter i tverrskipet med en hastighet på 68 km/t. Jeg ble sannsynligvis også behørig velsignet under pilegrimsmessen som ellers var rituell og langvarig og foregikk på spansk.

Ikke så at det var nødvendig, jeg følte meg allerede velsignet som kunne gå en så lang og krevende tur uten skavanker eller et eneste gnagsår.

Gatelangs:Spøkelsesbyer var det mange av, men ingen villhunder. (Foto: Else Husa)

Årlig statistikk

Mottakskontoret for pilegrimer i Santiago katedral utarbeider årlig en statistikk over de pilegrimene som har fullført. Statistikken viser en ikke uventet nedgang i antall pilegrimer i pandemiårene 2020-2021. I 2019 var det totalt 347 578 pilegrimer; i 2020 var antallet nede i 54 144; mens 2021 viser en stigning til 178 912. Pilegrimene fordeler seg likt mellom kvinner og menn. De langt fleste er fra Spania, og denne andelen økte under pandemien. Statistikken som viser pilegrimenes bakenforliggende motivasjon for å gå, er generell og sorterer mellom religiøse, ikke-religiøse og andre grunner der sistnevnte upresise kategori også dekker spirituelle, kulturelle og personlige årsaker. Denne statistikken viser en markant økning av ikke-religiøse motiver de to seneste årene. Henholdsvis fordeling i 2021 var 36 % / 21 % / 43 %.

Om jeg skal oppsummere pilegrimsvandringen fra franske Pyreneene til Santiago de Compostela i spanske Galicia, blir den udelt positiv. November måned ble valgt av praktiske årsaker, og det viste seg å være en fin årstid med en gjennomsnittlig dagtemperatur på 12℃. På grunn av pandemi og årstid var det godt om plassen på veien og på herbergene, men det er lett å komme i prat med andre pilegrimer som man møter. Hele konseptet innbyr til det.

Grandios avslutning:Åtte mann heiser opp og setter røkelseskaret i sving i katedralen i Santiago de Compostela (Foto: Else Husa)