Øyunn Bygstad løp utrolige 666,994 kilometer og satte en sterk norges rekord under Viadal Ultra Sex Days i Sverige. Les om løpet og Øyunn sine egne ord på opplevelsen. (Foto: Privat)
Øyunn Bygstad løp utrolige 666,994 kilometer og satte en sterk norges rekord under Viadal Ultra Sex Days i Sverige. Les om løpet og Øyunn sine egne ord på opplevelsen. (Foto: Privat)

Øyunn Bygstad med norgesrekord etter å ha løpt 66 mil på 6 døgn

For tre år siden startet første utgave av Viadal Ultra Six Days utenfor byen Förslöv i sør-Sverige. Det er et løp der en løper rundt en runde på 674 meter så mange ganger en orker i hele 6 døgn.

Publisert Sist oppdatert

Lyden av fotsteg mot grus vekker deg. Du klyver langsomt ut av teltet, og kjenner deg uventet fresh, ikke så støl som du var etter de første 24 timene. Hvilken dag er det i dag, døgn 4 eller 5? Tid og sted blir annerledes når du er i løpeboblen som skapes når du befinner deg på samme plass for å løpe gjennom 6 døgn.

Lyden av fotsteg mot grus vekker deg. Du klyver langsomt ut av teltet, og kjenner deg uventet fresh, ikke så støl som du var etter de første 24 timene. Hvilken dag er det i dag, døgn 4 eller 5? Tid og sted blir annerledes når du er i løpeboblen som skapes når du befinner deg på samme plass for å løpe gjennom 6 døgn.

Samme regler gjelder som med alle andre løp der det er tidtakning, enten det er 6, 12 eller 24 timer, eneste forskjellen er at dette blir 144 timer. Du får bare forlate banen om du må på toalettet eller sove, hvillet som har sin egen spesielle plass. Mat kan spises gående på banen om en vil hente så mange kilometer som mulig. Andre vil ha matro og spiser i en matsal når ditt eget depot.

Hver gang du passerer startstedet registreres din tid og hvor langt du har løpt. Runden på Visdal tilsvarer en kontrollmålt strekke på 674 meter. Etter sluttsignalet stopper løperne på den plassen de befinner seg akkuat da, og deres siste distanse fra startstedet måles med et målehjul.

Døgn 1 og det er fint å være i gang

Det er fint å være i gang, men vanskelig å finne rytmen. Det er varmt og fuktig og det påvirker. Mot kvelden er en del allerede flere som føler på ubehag, og er godt slitne. De har gått ut for hardt i varmen.

Løypa betår av hardpakket grusvei på gården Viadal. De passerer gjennom tunet. I matsalen på gården finnes kjøleksap og fryser som løperne kan ha med eget matutvalg. Noen fordi de har spesialkost, andre for at de ønsker sin favorittdrikke titt og ofte. Den ikke helt rette grusvegen tar deg fra gårdstunet videre gjennom en ganske opplevelsesrik løype. Du får med deg både soloppgang og nedgang. På natten lyser ulike lamper opp løypa delvis, slik at de fleste løper uten hodelykt selv om det kan gi litt ekstra om en er trøtt. Det er få høydemeter, og de fleste ville kalle den nesten helt flat, men siden deltakerne løper hundrevis og noen tusenvis av runder, akkumuleres hver eneste høydemeter til en anseelig sum. Årets eneste norske deltaker, Øyunn Bygstad, sluttet etter 989 runder og et sted mellom 3000-4000 høydemeter. Ingen vet sikkert, for runden er bare kontrollmålt for distanse.

Fra start til mål er det et hav av tid. De som kommer med en plan om å gjennomførefår ikke sjelden mulighet å skrote plan A og finne fram andre planer, opptil flere ganger. De rekker å lære seg selv å kjenne, og du lærer deg å kjenne de andre deltakerne som er på stedet for å gjennomføre, akkurat som deg. Ambisjoner blir født, og gjenoppstår opptil flere ganger gjennom et 6-dagersløp.

Døgn 2 og det føles både stakato og stølt, men det er bare å give løs

Stølheten slipper når en starter å røre på seg. Under dagen kom noen regnskurer som senket dagtemperaturen noe, men det er fremdeles best løpetemperatur på kvelden og natten for de som ikke er venner med varmen. De første ærverdige distansene nåes, slik som det å ha klart 100 Miles.

Mange av deltakerne ser på denne typen av konkurranse som en reise, en ferd og en tur som er så mye mer enn en konkurranse. Noen ser på det faktisk som en ferie, for hvem vil vel ikke reise på en "All-inclusive" sted og kunne få løpe så mye de vil nesten en hel uke? Nåvel, i grunnen er det fortsatt en konkurranse og det merkes ikke minst under det siste døgnet, og ikke minst løpets siste time da det er "Happy Hour." Personlige rekorder skal slåes, plasseringer forsvares eller jaktes. De som har lagt opp til mer hvile kan få feeling og danne ulike tog for å holde oppe farten for de som har blitt skikkelig slitne, men som fremdeles har lyst til å vinne distanse og nå sitt mål. Kanskje den rekorden eller distansen som du har drømt om fortsatt er under rekkevidde? Kanskje får du ekstra energi om du tenker at oppstandelsen er nær og at det snart er slutt, og gir alt hva du har?

Ugglen Helge er alle løpernes maskot på Viadal, en slags levende stafettpinne. Han gir energi, han byr på seg selv for å få andre til å le, han er din terapeut når du behøver å prate med noen, han er din venn i nøden.

Etter et par døgn er det mange som søker en ditraksjon. Alt som er annerledes rundt løypa vekker stor interesse. Noen av løperne tar seg rundt på en sightseeing. Av og til tar de med seg uglen Helge. Han er en distrasksjon og en trøst, han er en som en kan snakke med om hva som helst. Han har til og med sin egen Instagramkonto, @HelgeTheOwl.

Døgn 3 og kroppen skriker

Det er nå fire damer som fremdeles kan gjøre opp og førsteplassen. Noen tar over ledelsen når andre eover eller spiser. Av og til er de inne på samme runde.

Løper alle hele tiden under alle døgnene? Nei, absolutt ikke. Det krever selvfølgelig litt søvn, flere toalettbesøk og et stort energi inntak. Ganske ofte må en regulere tempoet i forhold til vær og temperatur, og i tillegg til energi inntaket. Ofte blir det brukt vanlig gange og "power-walk". Noen har laget seg et system der de løper to runder, går to runder og fortsetter slik. Det finnes mange "resepter" på hvordan håndtere et 6-dagers løp på best mulig måte, men trolig har ingen fått det til helt perfekt - enda. Kanksje det er derfor at det er så mange som har prøvd en dag, vil gjøre det flere ganger.

Deltakerne i et 6-dagersløp er en gjeng med solide ultraløpere. Aldersspennet er stort, i årets utgave av Viadal Ultra Six Days var den yngste deltakeren 28 år og den eldste 80. Den 80 år gamle tøffingen, Bo Pelander, lykkes med å sette ny europeisk rekord på Six Days med hele 493,621 kilometer. De mest veltrente og de med høyest ambisjoner går relativt ofte på en skikkelig smell tidlig i konkurransen.

Døgn 4 og beina skriker, gnagsårene gjør vondt og flere har sprukket

Gnagsår har kommet og gått. Men allikevel befinner flere seg i en indre ro. Kanskje har de endelig funnet rytmen og aksepterer sin prestasjon for hva den er verdt? Det finnes få 6-dagersløp som arrangeres rundt om i verden, hvilket ikke er så rart. Dette handler jo om at konkurransen pågår lenge, såpass lenge at de fleste må planlegge det inn i en ferie, og som arrangør kreves det enormt mye logistikk, funksjonærer og fasiliteter - mye mer enn i et vanlig løp.

Tenk deg selv med alt som skal klaffe og fungere på et vanlig gateløp, tidtagning, mat, toaletter osv., men her skal alt dette og mere til fungere 24 timer i døgnet i seks døgn i strekk. Det finnes flere risikosituasjoner underveis, og alt blir mer komplisert og krever hanslingsklare funksjonærer som er klare for å møte alle typer av utfordringerfor at hver og en løper skal kunne fokusere på sin reise. Naturligvis kreves det en enorm mental og fysisk forberedelse for løperne, og solid erfarenhet - i alle fall om de vil gjennomføre løpet på en mindre smertefull måte, eller kunne prestere på sitt aller beste. Og alle har sine forutsetninger med treningsmuligheter, følsom mage, varmetåleranse, mulighet for support og mye mer.

Dag 5 og flere deltakere sakker av på farten

Noen deltakere velger å ta det noe roligere, for deretter å satse alt de siste 24 timene. Andre vet knapt hvilket døgn det er; tre, fire eller fem. Det er bare å løpe på. De første gullhattene begynner å dukke opp, som viser at løperen har passert 600 løpte kilometer. Alle applauderer og det gir både energi og inspirasjon. På kvelden drar arrangørene i gang et danseparty ved runding, noen løpere viser plutselig uvandte krefter og avanserer i feltet, viser fram dansesteg. Andre er fokuserte i sin egen boble, men alle overraskelser langs løypa gir deltakerne noe annet å fokusere påi de ekstremt lange timene, der hver time virker som å være dobbelt så lange.

En del løpere bor i telt, bobil eller camingvogn. Det kan være veldig godt å få litt tid for seg selv av og til. På Viadal finnes også en sovesal. Der er det plass til omlag 20 løpere som sover i store provisoriske senger. Salen er godt temperert og det er helt stille innendørs. Risikoen her er at noen glemmer sin alarm på klokken og snorker, men da slipper man i alle fall alt styr med opprydding av telt osv. etter løpet.

Under døgnet serveres frokost, lunsj og middag, helt vanlig husmannskost. Det kommer ofte et mellommåltid på formiddagen og ettermiddagen, samt varm nattmat rundt midnatt. Innimellom alle disse måltidene finnes et bord som alltid har drikke og energi tilgjengelig, frukt, godteri, salt snacks og små snitter.

På Viadal har de også spesialkost og en diet for de som måtte ønske det. Ingenting er utelatt til tilfeldighetene hva angår laktosefrie alternativer, glutenfritt, kost uten melk og et vegansk kosthold.

Døgn 6 og distansen som skulle oppnås er nærmere, tross tvil underveis

Drømmedistansen er for flere innen rekkevidde. På det andre døgnet føles det helt umulig, men nå når det nærmer seg "the bitter end", er plutselig alt innen rekkevidde. Deltakerne spør funksjonerene om hjelp til å regne ut distansen i forhold til hvilken fart som må holdes til sluttsignalet. Flere innser at de fikser det! Timer og minutter kjennes fremdeles lengre enn noensinne, men et sted vokser tanken på at dette faktisk snart er over.

Mat og drikke, energi, toaletter og dusj, tak over hodet, tidtakning. Når alle disse basale behovene finnes tilgjengelig er alt opp til hver enkelt løper om å ta rette valg, løpe så langt som en bare kan på 6 døgn. Løperne har for seg masse triks for å få ut ekstra runder. De børster tennene på en runde de går innen de tar en liten hviletid. Noen leser til og med nyheter og mye annet. Noen hører på musikk, lydbøker og podcast, noen liker å få energi med å snakke med andre løpere, andre er helt inne i sin egen boble.

Om du er ute etter å pretsere på topp og slå rekorder er behovet for support større. Det behøves noen som heier på deg, forteller hva du skal gjøre, hjelper til med å justere planen og andre problemer som oppstår underveis. Din egen hjerne blir for trøtt til å klare dette selv. Dette var tilfellet for Øyunn Bygstad, som valgte Viadal for en bane utendørs med mer grus enn asfalt og litt mer varierende underlag. Øyunn bodde i et telt og fikk proff hjelp av sin support John F. Jahre fra Tjøme Løpeklubb. Han holdt fortet dag og natti flere omganger for å hjelpe henne å nå det store målet mot å bli ny norgesrekordholder på Six Days.

Og det ble hun, etter en kjempeinnsats der hun tok ut alt hun hadde igjen. Hun hadde kunne bare stoppet en runde etter den forrige rekorden for å slå den, men hun hadde mer tid igjen og valgte å fortsette for å distansere tidligere rekord reelt og teste sine grenser. Det kreves en enorm viljestyrke og besluttsomhet når resten av kroppen skriker av smerte og trøtthet, om stølhet og alt annet enn en komfortable setting. Etter å ha oppnådd den store sølvhatt-distansen på 500 kilometervalgte hun å følge sin plan og sove noen timer, på tross av at rekorden hun skulle slå bare var 3 kilometer fra henne på dette tidspunktet. Men et par timer senere fortsatte Øyunn. Ikke nok med at hun satte norsk rekord, hun vant dameklassenog kom inn som nummer to totalt på Viadal med en imponerende distanse, 666,994 kilometer.

Sluttsignalet starter, og alle løperne som har spurtet under den siste timen på Happy Hour stanser med en eneste gang og venter på kontrollmålingen. Drøye 20 minutter senere er alle meter fastsatt og løperne spise felles lunsj og det er medaljeutdeling og flere starter umiddelbart mot planen om nye mål med de lærdommer de har tatt med seg fra de siste døgnene.

Les mer om Six Days:

Norgesrekordholder Øyunn Bygstad sine egne ord på opplevelsen

TRENING FØR LØPET:
De som følger meg på strava kunne se med det blotte øye at det var ikke de lengste distansene på meg i sommer. Sånn er det å være gressenke alene med 2 barn midt i fellesferien. Jeg fikk nesten daglig presset inn økter, der snitt-km var på ca 15. Minstemor (10 år) kan fint være alene hjemme i 2 timer, men ikke mer enn det. Det har jeg ikke roen til. Barna skal jo få oppleve stranda og gøye ting de også. Den lengste langkjøringen jeg hadde var på 43 km.. Da fikk jeg barnevakt. Jeg supplerte også med 2-3 styrkeøkter på treningssenter i uka
Mengden var alt annet enn ideelt, men jeg lot meg ikke psyke ned av dette. Løpepsyken under 6-dagers er utrolig viktig, og jeg hadde troen på at hodet mitt virkelig var forberedt. Jeg har brukt ultraløpkonkurranser som trening i våres, og har kjent på at kroppen min er sterk nok, både da jeg løp SMVE 100 miles i slutten av mai (2.plass) og VHUT 150 km 11.juni (seier dameklassen). VHUT var desidert den viktigste psykiske treningen mot Viadal, for alt som kunne gå galt gikk galt i det løpet. Jeg ble overopphetet, hadde mye oppkast, og måtte mobilisere alt jeg hadde av motivasjon til å greie å få meg i mål. "Klarer jeg ikke dette, klarer jeg ikke Viadal". De fysiske påkjenningene etter VHUT var såpass uttalte, at jeg har trøstet meg med i ettertid at det beste for kroppen min var det å faktisk ta det med ro i sommer. - For på startstreken i Sverige 13.august følte jeg meg 100% uthvilt og klar.
NÅR HVILE UNDERVEIS I KONKURRANSEN:
Løpet er non-stop, så du velger selv når du må legge deg ned for en blund. Min plan var hele tiden at jeg kjører på de første 24 timene uten søvn. Den planen gikk i vasken på grunn av heten. Det var 30 varmegrader i løypa. Jeg bodde i telt. Teltet ble dag ut og dag inn marinert i solsteiken, så selv om alle lukene var åpen og jeg luftet det jeg kunne, så var det likevel en 50 grader inni teltet på dagtid. Hvis jeg skulle løpe 24 timer for og så hvile, da betyr det at jeg legger meg i et overopphetet telt på høylys dag. (Det var ikke snakk om å legge seg ute under ett tre eller noe, det var mye mygg og enormt med veps faktisk. Svermer overalt.) Konklusjonen ble at jeg la meg for første strategiske hvil etter 15 timer kl 03 på natta, slik at jeg kunne holde det gående hele morgendagen med noen pauser her og der i skyggen under spiseteltet som er tilgjengelig for alle. (En har ikke lov til å campe/sove i spisteltet)
Hvile de neste døgnene var enten på kvelden eller sein natt/grytidlig morgen. I snitt 2-3 timer hvile i døgnet.
NÅR SPISE:
Den planen var enkel: Spis når du er sulten. Jeg hadde en elendig start på løpet da jeg ble for varm på mandagen. Jeg hadde ikke support enda. Min support John F. Jahre kom på tirsdag kveld og var der for meg frem til lørdag.
Siden jeg ikke hadde support, så hadde jeg derfor ikke tilgang til det jeg trengte for å ha det bra.
Arrangør serverer frokost, lunch og middag, men jeg var fryktelig kvalm, og det de serverte greide jeg ikke spise. (De serverer mat av skikkelig kvalitet, men som flere av leserne vet, spesielt de som selv løper aktivt, så kan en bli fryktelig kresen når en har det dårlig) Det eneste jeg ville ha var hamburger eller pizza. Umulig å oppdrive.
Oppkasten kom og varte i 12 timer av og på. Det eneste jeg greide å nære meg på da, var litt blåbærsuppe. På det verste lå jeg langstrak et par timer for å roe ned magekrampene. Jeg forsøkte å kjøle ned kroppen i dusjen, men vannet var ikke kaldt nok. Jeg trengte virkelig John til å komme. Jeg var ganske skeptisk til hele situasjonen den mandagen og gjennom hele natt til tirsdag.
SUPPORT:
John kom!! Det første han ble satt til å gjøre var å kjøpe flere poser med isbiter. De hellte han oppi en badebalje med vann, så fikk jeg kjølt meg skikkelig ned. Han kom med ostepop og litervis med drikken "Vitamin Well" som jeg er så glad i. Jeg fikk kjølt meg ned, jeg fikk kjølt FØTTENE ned, og det var avgjørende. Etter tirsdagen spiste jeg så mye at det var flere som lattermildt bemerket det. Jeg er ingen gel-person. Jeg må ha mat. Det går fint for meg å løpe effektivt med både burger og pizza i magen, jeg opplever ingen besværligheter med det. Det gikk også unna en del pakker med is. De siste dagene hadde jeg en ispinne i hånden nesten hele tiden. Noen av de andre svenske løperne døpte meg for "Glass-Øyunn" (Fiffig ordspill hvis du kan litt svensk...haha)
John var helt klart avgjørende for videre forløp i konkurransen. Det skal godt gjøres å løpe 6-dagers med negativ split, men det var det som skjedde i mitt tilfelle. Jeg hadde mye å ta igjen. De første dagene (unntatt søndag formiddag/kveld) fikk jeg ikke "brukt beina" siden kvalmen tvang meg til slow pace. John tok seg av alt det utenomsporstlige som tar tid. Han skyllet og vasket det brukte tøyet mitt, løp stadig til butikken, stelte føttene mine nøye, hjalp på med sko, hjalp meg egentlig med alt. Jeg vant flere timer på å ha support. Ikke minst bidro han med god stemning. Vi er glad i å le begge to
FØLELSER UNDERVEIS....NÅR VAR DET VERST?
Det er ikke til å stikke under stol at det er ekstremt psykisk slitsomt å løpe på en bane i 6 dager. Klart det var ille med kvalme osv på mandag/tirsdag, men det er en annen ubehagelig episode som fremdeles sitter i:
På dag 5 tror jeg det var, mistet jeg virkelightetforståelsen.
Det er ikke et bra sted å være. Å ikke vite hvor en er, hva en gjør osv...Da er det essensielt å ha en support som kjenner deg og som vet hva det går i. John løper selv lange ultraløp, der han og Sidsel Mohn nylig kom på 2.plass i Oslo Bergen Trail 500 km. Jeg trenger derfor ikke forklare så mye til han. Han skjønner tegninga og gir meg trygg blikkontakt og gjør sitt for å "få meg tilbake".
Utenom det, var det mest godfølelser. Jeg hadde aldri noe tegn til skade. Ikke en eneste vannblemme, ikke et eneste friksjonssår i lysk eller under treningsBH og andre utsatte steder.
Vi har virkelig satt av tid til fotstell, dusj og smøring av kropp, og det er vi stolt av. -For ja, det skal litt disiplin til å gå av banen for å stelle føtter som ikke er vonde i utgangspunktet, når du leder løpet med EN runde. Jeg tror nok flere andre løpere da hadde valgt å bli på banen og "riste fra seg konkurrenten", men vi valgte å ikke tenke sånn. Jeg ga lett fra meg ledelsen for fotstell, for jeg følte på en viss kontroll allerede da. Det var tross alt 2,5 døgn igjen av konkurransen.
Det endte med at jeg vant, 2,5 døgn seinere, 33 km foran 2.plass. Mye takket være gode føtter, tålmodighet, løpeglede og verdens beste support.
Powered by Labrador CMS