Veien tilbake etter hjerneslag

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 6 – 2022

Etter å ha løpt halvmaraton for første gang høsten 2018, var jeg helt hektet. Dette var «min» distanse. Jeg var med på flere halvmaratonløp i 2019 og 2020, men det ble noe amputert grunnet ryggproblemer, særlig i 2020.

Jeg var i bedring utover høsten 2020, og løp både Romeriksåsen På Langs og Ribbemaraton. Noe av det aller fineste med å løpe er at jeg har blitt kjent med så utrolig mange flotte folk, både i trenings- og løpssammenheng. Folk som løper er utrolig blide!

Fin start

Jeg hadde en fin start på 2021 med mange gode fellestreninger på Harestua, og utover våren begynte jeg seriøst å tenke på å delta i en offisiell helmaraton. Det var fortsatt mye nedstengninger, og nesten tidvis litt vanskelig å holde helt tellinga på hva som var lov og ikke lov med tanke på corona-restriksjoner.

I starten av juli gikk jeg og «broderen» min lang fjelltur til Urdalsknuten, som for de få innvidde forstår at dette er en fylkestopp, mer om dette senere!

Deretter gikk jeg alene en 30 km lang fottur i Langsua nasjonalpark, fra Liomseter turisthytte til Espedalen. Jeg gikk der alene og kjente hvor godt det er å få gått disse lange turene, og etter hvert spant tankene i retning av å løpe langt – ja, faktisk løpe maraton på «orntlig». Jeg løp som sagt Ribbemaraton for første gang i 2019, og da i fantastisk følge med Erlend B. Jensen og flere andre, noe som ga meg blod på tann.

Dedikert maratontrening

Jeg bestemte meg for å løpe Stockholm Maraton, og ble enig med min venn i Trondheim, John Erik Lein, at han skulle melde seg på også. Utover sommeren var jeg relativt dedikert til maratontreningen, og jeg var faktisk også godt i gang med styrketreningen fordi jeg kom frem til at dersom jeg skal løpe 42,2 km på asfalt i relativt greit tempo så måtte jeg preppe opp fysisk styrke i tillegg til løpeteknikken.

I august løp jeg på Hafjell med Kondis, og ikke minst min gode venninne Lise W. Dynna (det er ikke få kilometere vi to har tilbakelagt sammen!). Men denne gangen gikk det gæli. Jeg ble for ivrig da vi løp ned fra fjellet, og plutselig snublet jeg i en stein – og landa oppå en anna og relativt hard stein. Det var jo egentlig et under at jeg ikke brakk noe, så jeg kan vel tørt konstatere at jeg er i hvert fall ikke beinskjør. Jeg ble skikkelig mørbanka, og fikk et anselig hematom på venstre lår. Faktisk kjenner jeg restene av hematomet den dag i dag, ett år etterpå. Jeg fryktet at Trondheim Maraton kom til ryke, og kjente på følelsen av skikkelig nedtur!

Etter noen fine økter med Kondistreninga Harestua bestemte jeg meg for å gønne på, opp til «trønderstaden» skulle jeg!

I september var det nok en gang klart for Trondheim Maraton, og som den trønderen jeg er, så gledet jeg med veldig til dette flotte arrangementet. Ikke minst var det innmari stas at vi i styret i Kondis skulle ha styresamling og bygge laget sammen den helga i Trondheim. Jeg overdriver ikke når jeg sier at dette var en av de aller fineste helgene i 2021. Det var stas å treffe igjen venner og bekjente i trønderhovedstaden, været var nydelig, og det var stor stemning langs løypa – en fantastisk helg!

På direkten på NRK

Noen helger etterpå var det klart for Oslo Maraton. Jeg løp opp i ryggen på en usedvanlig trivelig bergenser som het Finn-Ole Haugland, og denne karen og jeg vi løp sammen resten av løpet. Vi ble intervjuet på direkten av NRK, og det var skikkelig moro – men litt slitsomt å løpe og å prate samtidig! Det viste seg at Fole også var en ivrig fjelljeger, så etter (sam)løpet gikk skravla på denne trønderen. Han bergenseren fikk slippe til litt han også.

Etter en fin høst med mye godt treningsgrunnlag, foruten knall og fall på Hafjell, var jeg temmelig klar for Stockholm Maraton i oktober. John Erik og jeg var begge spente, men mest jeg fordi han hadde jo løpt der ørten ganger før.

Det var utrolig kjekt å stå på startstreken i et enormt folkehav, tenk min første offisielle maraton skulle straks begynne! Jeg var ivrig og spent, og plutselig begynte folkehavet av løpere å bevege seg – vi var i gang! Det ble et fantastisk løp med heiarop langs hele løypa, knevondt fra ca. 20 til 30 km, to dobesøk, avslutning med spurt – og plutselig var jeg i mål. Medalje rundt halsen, et gledesrop, og sub 4 (tida ble 3.59 og noen sekunder). Dette var bare helt fantastisk!

Jeg kjente på en enorm glede, både over å ha planlagt og gjennomført et godt løp og over å ha John Erik å dele denne løpegleden med. Vi dannet jo etter hvert vår flotte Trønderbataljon, og fikk med Harald Alstad og Kjetil Sletten. Mer om dette senere.

Pust i bakken:Anne Woldmo er ute på løpetur med Morten Jakobsen Nordgård som er trenerkollega i Kondistreninga Harestua. (Foto: privat)

Den siste «normale» helga

Jeg kjente at jeg var, om ikke i mitt livs form så ganske nært opp til. Løpinga fløt fint, dog ganske mør i ryggen etter 42,2 km på asfalt, og styrketreninga ga meg også mye i forhold til løpinga og fjellturer. Jeg var ganske måteholden med alkohol, det fristet mye mer å komme seg tidlig opp i helgene og ut for å løpe eller på tur. Kostholdet var også ganske så bra, med mye fisk og grønnsaker. Det eneste som ikke var helt på stell var vel ekteskapet med min daværende mann, en ikke-løper…

Helga 27.-28. november 2021 er den siste «normale» helga, og for ei helg det var! Jeg hadde nettopp fullført en fin jobbeuke med samling med andre tillitsvalgte i seksjon Stat, og så ble helgen tilbrakt med turer og løping i flott natur. Jeg løp på søndagen en nydelig skravletur med godeste Erlend på Hønefoss, og deretter gikk jeg meg en kort tur på Romeriksåsen – det var nydelig kveldssol og varmt i været, husker jeg.

Min daværende mann og vår datter hadde vært på hytta den helga, og søndag kveld kom de også hjem. Vi hadde blitt enige om at ekteskapet var over, men at han skulle bo hjemme inntil videre.

Ikke noe forvarsel

Jeg hadde ikke noe forvarsel, ingen symptomer, ikke noe i det hele tatt som kunne si noe om alt det som skulle skje bare timer senere.

Jeg våknet opp mandag 29. november 2021, og kjente at jeg var både ør og svimmel. Jeg slo av alarmen på mobilen, og skulle reise meg ut av senga. Da beina traff gulvet, gikk det helt rundt for meg. Jeg datt på gulvet ved siden av senga, og reiste meg møysommelig opp igjen. Så datt jeg enda en gang og tisset på gulvet der jeg lå. Jeg forstod ikke hva som skjedde, jeg forstod ikke at jeg var syk. Jeg syntes jo dette var litt rart da, å dette slik var jo litt snålt. Men jeg forstod ikke at jeg var alvorlig syk. Jeg tenkte bare på at jeg var ør, og at jeg måtte vekke datteren min og ordne frokost og lufte bikkja, ja gjøre alt det der som må ordnes på morrakvisten.

Jeg klarte på et vis å komme meg inn på badet, men jeg rev ned noen møbler – heldigvis! Min daværende mann våknet av bråket og kom inn på badet. Han forstod med en gang at jeg hadde fått hjerneslag.

Han ringte 113 og var tydelig på at de måtte sende ambulanse umiddelbart fordi jeg hadde fått slag. Denne raske og konsise reaksjonen hans reddet livet mitt. Jeg hadde mistet førligheten i høyre side, jeg var fullstendig paralysert og kunne ikke sitte uten at han holdt meg oppe. Og jeg mistet språket mitt, jeg var ikke i stand til å si ordene – det kom bare rare lyder ut av munnen min.

Det rare var at jeg forstod fortsatt ikke at jeg var syk, og derfor var jeg heller ikke redd.

Ambulansen kom, og de var uhyre profesjonelle og effektive. Min daværende mann spurte om de ikke burde ta på meg mer klær, men da fikk han et lynraskt «DET har vi IKKE tid til».

Blålysene kom på

Jeg ble lagt i ambulansen, og de begynte å gjøre meg klar med veneflon og annet samtidig som de koblet seg på luftambulansen for å høre om den kunne komme oss i møte. Jeg kjente plutselig at ambulansen akselererte kraftig under meg, og blålysene kom på. Da forstod jeg at dette er veldig alvorlig, og det kan hende at dette ikke kommer til å ende godt. Jeg ble redd, mest av alt for at min datter kom til å vokse opp morløs.

Jeg ble lagt rett på operasjonsbordet på Ahus, og det var deilig å få lov å gli inn i narkosen søte søvn. Jeg våknet mange timer etterpå, og det første jeg gjorde var å forsøke å bevege litt på høyre hånd. Jeg var så redd at jeg kjente hjertet mitt hamre i brystkassen min. Det gikk! Jeg klarte å bevege hånden, og ikke bare litt, men med full kraft. Jeg prøvde så å bevege høyre fot, og ja da, det gikk også! Jeg åpnet munnen og klarte å snakke igjen. Jeg kjente tårene trille nedover kinnene, mest av alt av enorm lettelse.

Om kvelden fikk jeg lov til å så vidt bevege meg ut av sengen, og det var jo en lettelse å kunne gå.

Fortsettelse følger.

Til fjells:Fjellturer betyr mye for Anne, både som trening og naturopplevelse. (Foto: privat