Vignett-kondiskommentaren.jpg

5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til

Rekordfort i lang nok løype

Jeg er relativt opptatt av sport og følger med på det meste som vises på tv. Det blir en del fotball – jeg innrømmer det. Men det er nok også fordi fotball er det som det sendes mest av, og fotball er ikke alltid stor idrett heller. Ofte er det tilfeldigheter som avgjør. 

Innenfor «vår» idrett, løping, er det ikke så tilfeldig. Der må du være god for å nå opp, og i går så var det stor idrett igjen – i København. Da ble verdensrekorden på halvmaraton flyttet ytterligere noen sekunder ned mot 58.00.

Følelsen av å fly
Jeg løp også, ganske langt unna verdensrekordfart til og med, og ble slått med 36 minutter. Det er et hav imellom faktisk. Og siden jeg løp selv, så må jeg se løpet i reprise bare for å få en slags følelse av hvordan det ser ut å løpe så fort. Uten sammenligning for øvrig da, men de gangene jeg selv har løpt «fort» på halvmaraton, så har jeg jo hatt følelsen av å kunne fly. Og de opplevelsene glemmer man ikke så fort. Jeg lettet aldri i København denne gangen, men det kommer flere sjanser, for løpene står jo i kø, både i Norge og i utlandet.

Hvilket også får meg til å tenke på måling av løyper. Jeg er ganske sikker på at løypa i København var lang nok. For arrangøren vil nok absolutt ikke miste statusen som det er å være den løypen hvor verdensrekorden, i hvert fall for en liten stund, er satt.  København er flat – jeg kom vel til at det var to små oppoverbakker, skjønt bakker er det vel egentlig ikke heller. Mange løper jo der nettopp fordi det er mulig å løpe fort der. Det var jo derfor jeg også løp i København – uten at det hjalp meg veldig.

Kvalitetsstempel
Det har jo vært litt diskusjon om løypelengder de siste årene her hjemme også. Og vi i Kondis utfører altså måling av løyper. Det reklameres til og med med at Kondis har målt, og det skal være et kvalitetsstempel, som igjen gjør at folk kan stille opp vel vitende om at løypa har korrekt lengde. Som løypesjef selv vet jeg at det er ganske viktig at den løypa som er målt, faktisk er den som blir løpt. Dette skjer altså ikke alltid.

Og Kondis blir da ofte innblandet i og med at det er vi som har målt. Det finnes mange feilkilder, det er helt klart, men Kondis har egentlig gjort jobben vi skal gjøre, når løypa er målt. Vi kan likevel bli bedre på informasjonen rundt dette og få fram at enhver liten endring egentlig krever en ny måling. Så er det klart at noen ganger dukker det opp saker i tolvte time, som ikke er lette å fikse sånn uten videre, og løpene kan jo ikke utsettes …

Bedre informasjon
Så i løpet av høsten skal vi se på hvordan vi blant annet kan informere enda bedre til arrangører. Gjennom informasjon kan vi skape en større forståelse for hvordan ting faktisk fungerer – og hvordan utfordringer kan løses. 

Jeg er også opptatt av å komme med på statistikker, og København skulle være et ypperlig sted å fikse det på. Men det var ikke lengden på løypa som var feil – det var mer beina mine som altså ikke ville fly! Jeg kan ikke skylde på arrangør da.

I skrivende stund skinner høstsolen fint ute. Høsten er en fin tid – også for løping. Så husk å komme deg ut, og bruk de fine dagene godt. Tar du en titt i terminlista vår, så finner du mange bra løp fremover.

President i Kondis
Tim Bennett

Denne kommentaren sto også på trykk i Kondis nr. 7-2019.

Tim Bennett (54) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.