Som kjent er det dårlig med skiføre på Irland, og derfor er ”cross country”, terrengløp, en populær aktivitet vinterstid, her som på de andre britiske øyer. Styrken og utholdenheten fra ”cross country” har skapt en rekke fremragende løpere, som Ronnie Delany, som ganske sensasjonelt vant 1500 meter under de olympiske leker i Melbourne i 1956, John Treacy, to ganger verdensmester i terrengløp og sølvvinner på maraton i Los Angeles ’84, Sonia O’Sullivan og en rekke gode ”Milers”, Frank O’Mara, Marcus O’Sullivan, Ray Flynn og sist, men ikke minst – Eamonn Coghlan.

Av Hans L. Werp

Jeg var så heldig å treffe Eamonn på Santry Athletic Stadium i Dublin 17. juni i fjor, og det ble en usedvanlig hyggelig ettermiddag. Santry er Irlands Bislett, og jeg hadde tatt en tur dit ut dagen før for å føle på virkelig historisk løpergrunn.

Fire under verdensrekorden Santry ble bygget i årene 1957-58 i ren entusisme og gledesrus over Delanys gull i Melbourne. Det fantes ingen koksgrusbaner i Irland på den tiden, det ble løpt på gressbaner. Den drivende kraften i Clonliffe Harriers, Billy Morton, sammenkalte de rette personene i Dublin til møte, deriblant pressen, og uttalte de historiske ord: ”Gentlemen, grass is out”.

Irland var i etterkrigsårene en lutfattig nasjon med stor utvandring, men Morton brukte Delanys gull for alt hva det var verd, og ikke minst ved hjelp av bidrag fra amerikanere av irsk avstamning, ble Santry bygget på rekordtid. Banen lå midt i et myrlandskap, det rene bondelandet den gangen, nå har Dublin for lengst vokst ut hit, og forbi, til Dublin Airport.

Den virkelige åpningen av banen skjedde den 6. august 1958. Samveldelekene hadde vært arrangert i Cardiff rett før, og der hadde Billy Morton sikret seg et verdensnavn til stevnet i Dublin. Australieren Herb Elliott, verdens beste mellomdistanseløper, hadde glist godt da den entusiastiske iren hadde reklamert for forholdene på Santry, "på grunn av alle trærne rundt banen var det usedvanlig mye oksygen i lufta, det sammen med det raske banedekket var en garanti for verdensrekorder".

”Hele Dublin” valfartet til Santry den kvelden, over 20.000 irer håpet at ”deres Ronnie” kunne slå superløperen fra Australia. Der ble de skuffet, men de fikk oppleve et av tidenes største mile-løp. Fire mann løp under John Landys gjeldende rekord fra Åbo 1954, 3.58,0. Ibbotsons 3.57,1 fra året før var ennå ikke godkjent. Elliott sprengte feltet på siste runde og vant på 3.54, 5, foran landsmannen Merv Lincoln, hjemmehåpet Delany og newzealenderen Murray Halberg, samtlige altså under Landys notering.

50-årsjubileet for det historiske løpet ble for øvrig markert med et storstevne 6. august 2008. Billy Morton fikk for øvrig en heller bisarr skjebne. Da han på sine eldre dager forlot stampuben etter sin daglige ”pint”, gikk han rett i et usikret hull i gata og døde.


Entusiaster

Da jeg ruslet på Santry, kom jeg i prat med en kar som viste seg å være Frank Grealy, redaktør for magasinet ”Irish Runner”. Han var en utrolig entusiast for løping, og han lever og ånder for ”saken” og for bladet han selv gir ut. Frank tok noen kjappe telefoner, og jeg fikk snakke med så vel Delany som Treacy. Det viste seg også at Eammonn Coghlan skulle ha en treningsøkt med løperne sine i Metropolitan Harriers på Santry dagen etter. Slik ble møtet til.

Eamonn kom dundrende på en diger motorsykkel – biltrafikken korker seg stort sett i Dublin, hele dagen. Han strakte fram en diger labb, som om vi skulle ha kjent hverandre bestandig. Litt rundere enn i sine velmaktsdager, men mannen er tross alt blitt 57 år gammel. Jeg fortalte om storstevnene på Bislett for 30 år siden, at jeg hadde sett Coe sette sin første verdensrekord på 800 meter i 1979, og at Coe hadde kommet tilbake noen dager senere og overtatt mile-rekorden. Da gliste Eamonn:

”I was in that race”.

Eamonn satte ny irsk rekord på Bislett kvelden den 17. juli 1979: 3.52,45, mens Coes nye verdensrekord lød på 3.49,0.

I de store Bislett-stevnene i årene som fulgte var Eamonn alltid et fast innslag i ”Golden Mile”-feltene. Her var Coe, eller Ovett, men selvsagt aldri begge samtidig (!), tyskeren Wessinghage, newzealenderen Walker, amerikaneren Steve Scott – "and in the green vest of Ireland, Eamonn Coghlan". Coe og Ovett var uslåelige på denne tiden, men Eamonn endte gjerne som nummer to, tre eller fire.

Når Eamonn kom til disse stevnene, hadde han en lang innendørssesong bak seg i USA og var ofte litt på hell formmessig. I likhet med de fleste andre irske storløperne fikk også Eamonn et stipend ved Villanova Universitet på østkysten, og sju ganger vant han Wanamaker-Mile, det mest prestisjefylte amerikanske mile-løpet innendørs. Han fikk tilnavnet ”Chairman of the Boards”- ”sjefen på trelemmene”. Tidligere ble det lagt ut trelemmer i innendørshallene i USA, og var det noe Eamonn likte, så var det disse korte 200-metersrundene med doserte svinger. I 1983 satte han verdensrekord innendørs med 3.49,78. Det måtte en El Guerrouj til for å avlive den rekorden.

Eamonn sammen med sin familie ble ”new-yorker” etter studietiden og bodde der i flere år før de vendte tilbake til Irland. Irer lengter alltid hjem!

Ved Villanova hadde for øvrig Eamonn samme treneren som landsmannen Ronnie Delany hadde hatt 20 år tidligere, ”Jumbo” Elliott, en amerikansk trenerlegende.

Olympiske skuffelser

Da jeg møtte Eamonn, la han ikke skjul på at han fortsatt ”ergret seg grønn” over olympiske skuffelser. To finaler ga to fjerdeplasser, ”the loneliest place in the World”, som han uttrykte det.

I 1976 var resten av 1500-meterfeltet opptatt av en eneste mann, John Walker fra New Zealand. Eamonn var mer enn nervøs, dette var hans første internasjonale finale. Ingen ville dra, og plutselig befant Eamonn seg i teten, der han absolutt ikke burde vært. I fravær av tanzanieren Filbert Bayi, som uteble på grunn av den afrikanske boikotten av lekene, var det ingen ”front-runnere” i feltet, bare ”kickere”. Da Walker satte inn sitt støt 300 meter fra mål, var Eamonn i posisjon, men han ble passert av så vel belgieren van Damme som tyskeren Wellmann på de siste meterne. Ingen medalje til Irland.

Det gikk bedre i Praha-EM to år senere. Steve Ovett var nå blitt den store mellomdistanseløperen og kunne vinke til publikum på sitt karakteristiske vis på oppløpssiden. Men bak Ovett kunne Eamonn juble over en sikker sølvmedalje.

Skulle en ha håp om å vinne noe i disse åra, var det liten vits i å fortsette på Coes og Ovetts spesialdistanse. Eamonn gikk opp på 5000 meter og trente for denne distansen fram mot de olympiske leker i Moskva. Han kom seg greit til finalen og slik løpet utviklet seg, var det egentlig som skreddersydd for en mellomdistanseløper med sterk spurt. Men vinneren av 10 000 meteren, etioperen Miruts Yifter var i feltet og jaktet på et nytt gull. Ikke nok med det; Yifter hadde med seg en ”hjelperytter”, landsmannen Mohammed Kedir som stort sett hadde brukt de ti første rundene på å lage uro i feltet. Samtlige løpere lå i ei klynge da klokka ringte og ut på nest siste langside ledet Kedir mens Eamonn lå i perfekt posisjon i andre bane mens Yifter lå sperret innenfor Eamonn.

Plutselig, og som på signal, viker Kedir ut, sperrer for Eamonn, mens Yifter får fri bane for sin rakettspurt. Det ble fjerde for Eamonn nok en gang, men han skulle i hvert fall hatt bronsen, for finnen Karlo Maaninka ble siden religiøs, tilsto bloddoping og kastet medaljene fra Moskva ut i en sjø på hjemstedet!

Omsider gull

Men den tapre skal ha sin lønn, og omsider lyktes Eamonn Coghlan i å vinne et internasjonalt mesterskap. Det skjedde i det første VM, i Helsinki i 1983. Afrikanerne må ha vært i en ”down” nivåmessig akkurat da, for de satte i liten grad preg på 5000-meteren. Sovjetrusseren Dimitrijev stakk da klokka ringte, men Eamonn hadde full kontroll på han oppover nest siste langside, og da han passerte Dimitrijev i siste sving, kunne ikke iren dy seg. Han kikket på russeren og gliste, samtidig som han hyttet med nevene. ”Den satt!”

Hjemkomsten til Dublin gikk ikke akkurat upåaktet hen.

Viktig å beholde motivasjonen

Løperne Eamonn trener nå, er i 20-årsalderen, og den beste hadde vel 1.50 på 800 meter. Eamonn fortalte han han prøvde å få dem til å fortsette og beholde motivasjonen – i hvert fall til de var blitt 22 år. De løp ikke så mange miles i uka i oppbygningsperioden, vel 40-50.

Eamonn har også en sønn som har et idrettsstipend i USA og også han trapper forsiktig opp.

- Her i Irland har vi hatt en del unge som har løpt nesten for mye tidlig. De har hatt rask framgang, men har siden stagnert. Jeg prøver å gjøre det litt motsatt med mine unge løpere, understreket Eamonn. Selv var han nesten 30 år før han løp 100 miles i uka. Men da satset han også på 5000 meter.

Denne ettermiddagen løp Eamonns ”gutter” 2 x 800 meter, 2 x 600 meter, 2 x 400 meter og 2 x 200 meter, med kortere og kortere pauser.

Master Mile

Eamonn Coghlan løp i alt 78 ”drømmemiler”, det vil si 1609 meter under 4 minutter. Den siste kom i Boston i 1994 som 42-åring, på 3.58,15. Det var et prosjekt for seg. Han ønsket å runde av en lang karriere med å løpe en drømmemil etter fylte 40 år og klarte det tross plager med isjias, rygg og litt av hvert annet rusk som nødvendigvis oppstår på tampen av en løperkarriere. Etter å ha klart målet la han opp for godt.

Hans selvbiografi, "Chairman of the Boards, Master of the Mile", som utkom i 2008, er for øvrig svært leseverdig. Der forteller Eamonn om oppturer – og minst like ærlig om nedturer i en lang løperkarriere.


Bli Kondismedlem! les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.3
KONDIS-Årgang 2010
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)