188 mil

. (foto: AP)
 
Kilde: Morgenbladet
 
Nasjonsbygging i løypa
Av Bjørn Gabrielsen (14-03-2003)
 
Siden 1. mars har en indianer og en nordmann knivet om førsteplassen i verdens hardeste konkurranse, det 180 mil lange hundesledeløpet Iditarod. Dette er ikke en konkurranse om millisekunder, dette er en fortelling om nordområdenes sjel.
 
En av den organiserte idrettens mest myteomspunne begivenheter er «The Rumble in the Jungle» i 1974, da Muhammed Ali møtte George Foreman i bokseringen i Zaïre. Dette var ikke bare en vanlig boksekamp, det var en fortelling om ånd, om frigjøring, om vold og om Afrika. Nå utspiller en lignende kamp seg i Alaskas villmark. Mens norsk media stort sett ser en annen vei, kjemper en nordmann, en indianer, og tjue trekkhunder en episk kamp. Mellom Fairbainks og Nome i Alaska har grantrærne og caribouen vært vitne til «The Push in the Bush».
– Det var hundekjøring som førte til Norges uavhengighet i 1905, sier Snorre Næss, redaktør for bladet Hundekjøring og en av idrettens eliteutøverne i Norge.
– Den første «Fram»-ferden 1893-96, der Nansen og Johansen prøvde å nå nordpolen med hundespann, var helt sentral i den norske nasjonsbyggingen.
 
Sledesport er i dag en prestisjefylt idrett i USA, Canada, Spania og Frankrike, der de største utøverne er rikskjendiser og fjernsynsoverføringer av konkurransene kan rulle over skjermene i timevis. (Hundekjøreren Susan Butcher ble i kåret til «Årets idrettsutøver» i USA i 1989.) I Norge er sportens status forbausende beskjeden, tatt i betraktning mengden av nasjonal mytologi som ligger i bruken av trekkhunder under Nansens og Amundsens polarekspedisjoner.
Til tross for at det er langt mellom sponsormidlene, finnes det allikevel et lite miljø i Norge der man har bygget opp noen av verdens mest respekterte og fryktede lag. I disse dager ligger nordmannen Robert Sørlie og hans spann helt i teten i verdens lengste hundesledeløp, det sagnomsuste Iditarod. Dette løpet er 180 mil langt, og vinnerne har de siste årene brukt ni dager, og altså kjørt tjue mil om dagen, mellom Anchorage, Alaskas største by, og gullgraverbyen Nome.
I år har man imidlertid måtte endre på ruten, på grunn av usedvanlige dårlige snøforhold i det sørlige Alaska.
– Drivhuseffekten virker ikke som en spekulativ teori på befolkningen i Alaska, sier Næss.
– For de som lever av å skyte sel på isen, og veiløse samfunn der all transport på landejorden vinterstid gjøres med snøscooter eller hundespann, er det et dramatisk problem at vintrene de siste tiårene er blitt stadig mildere.
Robert Sørlies farligste konkurrent, i skrivende stund, er Ramy Brooks, som regner seg som både Yu'pik og Athabaska-indianer. Det er svært lenge siden en representant for Alaskas urbefolkning har hevdet seg så godt i denne idretten som i det siste er blitt mer og mer «white mans sport». Enkelte inuitter og indianere har tidligere vært blant Iditarods fremste hundekjørere, for eksempel 67 år gamle Jerry Riley, som vant i 1976 og deltar også i år. Men etter hvert som sponsormidler har fått større og større betydning for hvem som vinner, er det blitt stadig vanskeligere å hevde seg for de som bor avsides til i bushen.
 
Alaskas indre er en helt veiløs, og ofte nesten jomfruelig, villmark. De menneskene som bor der lever i små landsbyer, ofte med bare et par hundre innbyggere. Men å leve i kontakt med naturen og i et svært oversiktelig samfunn, har ikke hindret Alaskas landsbybefolkning fra å lide oppsiktsvekkende mye. Til tross for strenge alkoholrestriksjoner i mange landsbyer, er alkoholisme utbredt og sniffing av bensin og tynner er svært vanlig blant ungdommen.
Iditarod-løpet har passert gjennom enkelte av disse landsbyene, og til å begynne med ble deltagerne innkvartert hos vertsfamilier langs ruten, og det utviklet seg svært så gode vennskap mellom noen av hundekjørerne og landsbybeboerne. For gode, til og med.
– Til slutt ble det slik at enkelte hundekjørere kom til familier som visste akkurat hvordan de ville ha det, hva de ville spise, og så videre, sier Næss.
– Dette ble jo et konkurransefortrinn for de som var så heldige å ha venner i landsbyene. Derfor ble kjørerne og landsbybefolkningen etter hvert helt atskilt fra hverandre.
Det skal ikke mye fantasi til for å leve seg inn i hva landsbybeboerne har følt ved å bli invadert en gang i året av et oppbud av media og hvite hundekjørere. I det siste har forholdene forbedret seg betraktelig, gjennom hardt arbeide fra arrangørenes side for å komme landsbyene i møte og for å skape interesse for hundekjøring på skolene.
 
For de som bor og lever i bushen, er, typisk nok, snøscooteren regnet som et mye mer praktisk fremkomstmiddel enn hundesleder. Snøscooterløpet Iron Dog, som følger nesten samme trasé som Iditarod, følges gjerne med større interesse av den innfødte ungdommen enn den gammeldagse hundekjørerkonkurransen.
Når Ramy Brooks og hans hunder nå kniver om førsteplassen, handler dette derfor om mer en bare idrett.
– Ramy Brooks bærer på en helt fantastisk familiehistorie, forklarer Næss.
– Olderfaren hans var tolk for misjonæren Hudson Stuck, en av Alaskas store oppdagere, bestefaren hans var sagnomsust hundeoppdretter, og moren hans, Roxy Wright, er en levende legende blant sprintkjørere. Hvis Brooks vinner vil dette bety enormt for de innfødte i Alaska, ikke bare for deres forhold til hundekjøring, men for hele deres selvbilde.
 
Hunder er blitt brukt til transport av alle folkeslag i nordområdene, med unntak av samene og europeerne. Man kan allikevel trygt si at hundekjøring har vært av temmelig stor betydning for nordmenn.
Da Nansen krysset Grønland i 1888 valgte han en rute fra øyas ubebodde østkyst og mot den befolkede vestkysten. Dette, mente han, ville fungere ekstra motiverende på ekspedisjonens deltagere, siden det ikke ville ha noen hensikt å snu underveis.
Da han og hans menn var vel fremme hos inuittene på vestkysten, skjedde en helt eiendommelig kulturutveksling. Nansen introduserte ski for grønlenderene, og lærte seg til gjengjeld å padle kajakk og å kjøre hundeslede. Grønlands store polaroppdager Knud Rasmussen (1879 – 1933) har siden beskrevet hvordan enhver grønlandsk gutt i hans barndom prøvde å få mast seg til et par ski, og i verste fall tok til takke med tønnespanter.
Noen av de sterkeste heltefortellingene fra Norges storhetstid innenfor polarforskningen er knyttet til hundesleder. En av de mest bevegende historiene er den der Nansen og Johansen er kommet til åpent vann, og deres eneste gjenlevende hunder, Kaifas og Suggen, har utspilt sin rolle som trekkdyr. Etter at mennene i månedsvis har skåret strupen over den ene hunden etter den andre, og matet dem til sine frender, utveksler mennene hver sin følgesvenn, for å slippe å ta livet av «sin» hund. Kaifas og Suggen er siden den gang blitt to av de vanligste navnene på trekkhunder i Norge.
 
Og det er liten tvil om at Roald Amundsens valg av trekkhunder stilte ham i en suveren posisjon i forhold til Robert Falcon Scott, som valgte mandsjurske ponnier som trekkdyr i sitt fremstøt mot Sydpolen. Mens trekkhunder var blitt utprøvd av inuitt i polarområder i tusenvis av år, og hundefor i form av sel og hvalross fantes over alt langs kysten, valgte Scott ponnier som måtte få foret sitt medbrakt. Riktignok hadde Scott også med seg hunder, men da han oppdaget at noen av dem spiste menneskeavføring ble hans viktorianske sinn så opprørt at han fikk åtte valper avlivet. Ifølge polarhistorikeren Roland Huntford brukte Amundsens menn sine hunder som renovasjonsvesen. Mennenes etterlatenskaper i snøtunnelene som gikk ut fra overvintringsstasjonen «Framheim», ble på praktisk vis tatt hånd om av hundene, som siden gjorde fra seg utendørs. Et eksempel godt på at den som tar naturen på alvor, tjener på det, mens den som motarbeider den, får problemer.
I dag ville det vært umulig å planlegge en ekspedisjon der man legger opp til å ta livet av hundene. Og ikke minst fóringen foregår på et mye mer vitenskapelig nivå enn det Amundsen kunne vise til! Men det er påfallende at hundekjøring i det siste har slitt slik med statusen i Norge og hos de innfødte i Nord-Amerikas nordområder. Hvordan kan det ha seg at en bankansatt fra Texas i løpet av noen få år klarer å få nok sponsormidler til å delta i Iditarod, mens noen av de beste norske hundekjørerne, som har vunnet nesten alt som finnes av viktige løp i Europa, knapt får rabatt på ullundertøy av produsentene? Hvordan kan det ha seg at trekkhunder nyter større populæritet i Spania, enn i Alaskas indre?
I skrivende stund er det uvisst hvem som kommer først i mål av Robert Sørlie og Ramy Brooks. Den gamle ringreven Jeff King, som har vunnet Iditarod tidligere, ligger dessuten i hælene på dem.
Mens hundene traver trofast i sporet og ser frem til et godt stykke kjøtt, ligger århundrer med historie og venter på renessanse.
 
Verdens lengst hundesledeløp er blitt arrangert hvert år siden 1973, og går fra Anchorage til Nome. Hundekjørere som tilhører Alaskas urbefolkninger vant i 1974, 1975 og 1976.
Iditiarod-løpet gjøres til dels for å minne «The Race for Life» i 1925, da serum ble fraktet med hundesledestafett til den difterirammede landsbyen Nome. Den lengste etappen i dette løpet ble foretatt av Leonhard Seppala fra Skjervøy i Troms (1877-1967), og den dag i dag blir han ropt opp ved startstreken som første deltager.
Offisielt er løpet 1049 miles langt, men i praksis vet ingen nøyaktig hvor langt det er. Tallet er valgt fordi det «i hvert fall er over 1000 miles», og fordi Alaska er USAs 49ende delstat.
De aller fleste hundene som deltar i løpet er såkalte «alaskan huskies». Dette er ikke en rase, men mer en hundetype, der polarhunder og fuglehunder utgjør mesteparten av grunnmaterialet. Renrasede hunder, som Siberian Huskies og Alaskan Malamutes, regnes for å være for sakte.
Dødeligheten blant hundene som deltar i Iditarod under løpet er vesentlig lavere enn i en tilfeldig valgt gruppe av hunder i tilsvarende aldersgruppe. Oppfølging av veterinærer, mye trening, høykvalitetsfôr og avlsarbeid som ikke er rettet etter utseende, gjør dette til usedvanlig friske dyr.
Hundekjøring er en av de få idrettene der menn og kvinner konkurrerer mot hverandre. I de seks Iditarod-løpene mellom 1985 og 1990 vant kvinner førstepremien fem ganger.
Norge er det europeiske landet som er hyppigst representert i Iditarod. I fjor deltok tre nordmenn: Sven Engholm, Harald Tunheim og Robert Sørlie. I år er Sørlie eneste deltager som ikke bor i Nord-Amerika.
Iditarod er et av årets aller største mediebegivenheter i Alaska. Internettsidene til arrangørene registrerer over førti millioner besøk i løpet av den tiden konkurransen varer