"Nyttårsforsett" er for meg et litt negativt ladet og oppbrukt ord. Jeg liker bedre å snakke om "målsetting". Det høres mer positivt og ambisiøst ut å sette seg mål framfor å ha nyttårsforsett. Et faremomentet er imidlertid at en målsetting kan gå så langt at det resulterer i besettelse og tvangstanker.
Ah, nyttårsforsetter – de årlige løftene vi gir til oss selv med et håp om fornyelse, forbedring, og selvsagt, en smule selvbedrag. De fleste av oss har vært der. I det ene øyeblikket spiser vi julemat og julebakst som om det ikke finnes en morgendag, og i det neste øyeblikket planlegger vi å bli en slags superutgave av oss selv i det nye året.
Nå er det snart den tiden at året skal oppsummeres, og her er min: i 2023 fikk jeg være med på mitt første VM i friidrett. Ikke som deltaker riktignok, men det var ikke så langt unna.
Jeg er svært glad i å løpe, men misliker sterkt både sykling og svømming. Aller mest misliker jeg å sitte på en ergometersykkel. Hvorfor er det slik, og hva kan jeg gjøre for å øke motivasjonen når jeg nå nok en gang er skadet og må vie store deler av livet til noe så gørr kjedelig.
Ny skisesong står og banker på døra. Arrangørene av turrenn håper på både gode skiforhold og mange deltakere. Førsnevnte er det vanskelig å påvirke, men alle som er glade i skirenn oppfordres til å bidra til sistnevnte.
Du har sikkert både lesi og høyrd det: «Det finst ikkje dårleg vêr, berre skrale klede.» Eller: «Når vandringa blir tøff, held tøffingane fram.» Men jammen er det mange – meg sjølv inkludert – som stadig snik seg unna regnet, varmen, kuldegradene og motvinden.
Høsten er den beste tiden på året for løping, mener nå jeg da. Lufta er litt råere, og det er kaldere idet du stikker hodet ut av døra, særlig om du gjør det i shorts.
Det er godt å kjenne på godfølelsen etter en treningstur sammen med likesinnede, og ekstra godt når termometeret viser 25 varmegrader og det snør hjemme i Norge.
