"Jeg debuterte som maratonløper under Stockholm Marathon i 1980. Det var ikke akkurat et vellykket løp, og jeg fikk virkelig smake på hva maraton er, og hvilke fysiologiske utfordringer man faktisk står ovenfor. Som 32-åring og treningspartner med Grete, var jeg i relativt god form, men hadde ikke forberedt meg spesielt for 42 km. De som kjenner Stockholm Marathon vet at løypa består av to runder gjennom byen. Jeg har det fortsatt friskt i minne at jeg passerte Grete, som var tilskuer, halvveis i løypa. Jeg gliste og ropte til henne at «dette går storartet!». Dessverre varte det ikke lenge før jeg fikk «storslegga» i hodet og gikk rett og slett tom etter snaue 30 km. Jeg lærte ganske mye den dagen – ikke minst hvor viktig de lange løpeturene er i forberedelsene til maraton. De var helt klart mangelvare, for som regel var jeg støtteperson for Grete på den tiden, da hun en sjelden gang løp sine lange turer. Hvor viktig det er å være hydrert var også noe jeg fikk erfare den sommerdagen i Stockholm. Jeg drakk for lite.
Jeg var tilbake i Stockholm året etter og da gikk det langt bedre for meg. Jeg kom meg greit rundt, selvfølgelig dyktig sliten, men fikk mitt første fullverdige kjennskap til maraton og løp inn til tiden 2.47.01. Min personlige erfaring er at man trenger å løpe den noen ganger før man har lært alt om distansen. Dette gjelder også for verdens beste løpere. Haile Gebreselassie, for eksempel, debuterte i 2002 på 2.06.35. Han løp sitt beste løp seks år senere da han satte verdensrekord i Berlin på 2.03.59.
Det tok også meg seks år fra mitt første fullførte maraton til jeg satte min personlige rekord, også i Stockholm, på 2.36.08. Selv har jeg kun løpt 14 maratonløp. Det siste i New York i 2011, 17 år etter at jeg løp mitt nest siste løp, samme sted. I tillegg til tre forsøk i Stockholm, har jeg løpt New York Marathon seks ganger, (bestetid 2.39.05), London 2 ganger (2.38), Honolulu 2 ganger (2.40). Et år var jeg var til stede på Marine Corps Marathon i Washington DC (anbefales), og bestemte meg for å «slenge meg med». Da fikk jeg mitt andre DNF – som betyr Did Not Finish.
Hvilken lærdom har jeg tatt av disse løpene? Vær mentalt forberedt. Tenk positivt, men vær ydmyk. Uansett om du løper på 2.04 eller på seks timer, så kommer det til å gjøre vondt. Ha et realistisk mål! Det er ofte et gap mellom forventninger og virkelighet. Juster målsettingen din etter forholdene. Spesielt varme skal en ha respekt for. Du klarer ikke å overvinne heten ved å holde på ditt planlagte opplegg. Se deg selv som en vinner, det mentale er så utrolig viktig i maraton. Ikke la ditt første maraton bli ditt eneste. Legg en plan og hold deg til den. Det gjelder alt fra treningsforberedelser, hva du skal ha på deg (utstyret skal være utprøvd på forhånd), fart underveis, etc. Min DNF i Washington, skyldes nettopp mangel på dette. Grete var invitert til løpet som gjest (uka etter at hun hadde vunnet New York Marathon). Dagen før løpet tenkte jeg at siden jeg først var der kunne jeg jo stille opp. Jeg hadde virkelig ikke hatt noen planer om å løpe og ikke hadde jeg trent spesielt bra i tiden før heller. Utrolig nok hadde jeg en fantastisk dag, følte meg i kjempeform, og kom med i en gruppe som åpnet i en fart som tilsvarte en tid langt raskere enn min pers på 2.36. Det gikk som en lek og jeg begynte å kalkulere en tid på 2.32–33. Men, dessverre, maraton gir deg ikke noe gratis. Da det bare var 7–8 km igjen av løpet, ble jeg ganske utslått. Jeg kunne nesten ha jogget inn og fått, for meg, en bra tid. Men, skuffelsen over at persen røyk og at problemene oppstod akkurat i det jeg passerte hotellet mitt, gjorde at jeg kastet inn håndkleet. I etterkant var jeg ikke stolt av meg selv."
Jeg var tilbake i Stockholm året etter og da gikk det langt bedre for meg. Jeg kom meg greit rundt, selvfølgelig dyktig sliten, men fikk mitt første fullverdige kjennskap til maraton og løp inn til tiden 2.47.01. Min personlige erfaring er at man trenger å løpe den noen ganger før man har lært alt om distansen. Dette gjelder også for verdens beste løpere. Haile Gebreselassie, for eksempel, debuterte i 2002 på 2.06.35. Han løp sitt beste løp seks år senere da han satte verdensrekord i Berlin på 2.03.59.
Det tok også meg seks år fra mitt første fullførte maraton til jeg satte min personlige rekord, også i Stockholm, på 2.36.08. Selv har jeg kun løpt 14 maratonløp. Det siste i New York i 2011, 17 år etter at jeg løp mitt nest siste løp, samme sted. I tillegg til tre forsøk i Stockholm, har jeg løpt New York Marathon seks ganger, (bestetid 2.39.05), London 2 ganger (2.38), Honolulu 2 ganger (2.40). Et år var jeg var til stede på Marine Corps Marathon i Washington DC (anbefales), og bestemte meg for å «slenge meg med». Da fikk jeg mitt andre DNF – som betyr Did Not Finish.
Hvilken lærdom har jeg tatt av disse løpene? Vær mentalt forberedt. Tenk positivt, men vær ydmyk. Uansett om du løper på 2.04 eller på seks timer, så kommer det til å gjøre vondt. Ha et realistisk mål! Det er ofte et gap mellom forventninger og virkelighet. Juster målsettingen din etter forholdene. Spesielt varme skal en ha respekt for. Du klarer ikke å overvinne heten ved å holde på ditt planlagte opplegg. Se deg selv som en vinner, det mentale er så utrolig viktig i maraton. Ikke la ditt første maraton bli ditt eneste. Legg en plan og hold deg til den. Det gjelder alt fra treningsforberedelser, hva du skal ha på deg (utstyret skal være utprøvd på forhånd), fart underveis, etc. Min DNF i Washington, skyldes nettopp mangel på dette. Grete var invitert til løpet som gjest (uka etter at hun hadde vunnet New York Marathon). Dagen før løpet tenkte jeg at siden jeg først var der kunne jeg jo stille opp. Jeg hadde virkelig ikke hatt noen planer om å løpe og ikke hadde jeg trent spesielt bra i tiden før heller. Utrolig nok hadde jeg en fantastisk dag, følte meg i kjempeform, og kom med i en gruppe som åpnet i en fart som tilsvarte en tid langt raskere enn min pers på 2.36. Det gikk som en lek og jeg begynte å kalkulere en tid på 2.32–33. Men, dessverre, maraton gir deg ikke noe gratis. Da det bare var 7–8 km igjen av løpet, ble jeg ganske utslått. Jeg kunne nesten ha jogget inn og fått, for meg, en bra tid. Men, skuffelsen over at persen røyk og at problemene oppstod akkurat i det jeg passerte hotellet mitt, gjorde at jeg kastet inn håndkleet. I etterkant var jeg ikke stolt av meg selv."
Bildet: Jack anno 1994: Han siste seriøse løp, og som ble hans første løp over tre timer. Det gikk nemlig ikke etter skjemaet den dagen, og han løp inn på 3.08.12. Hvilket er en sterk prestasjon for de aller, aller fleste – men det er vel et fattig kompliment for en som til da hadde vært nærmere 2.30 enn 3.00 …Merk han foran til høyre, det er Jan Andersen, svogern til Jack og som løp på 2 t. 56 min!
(Fra MARATON av Jack Waitz og Marit Karlsen, Cappelen Damm 2014.)
