Per-Einar Roth fra Sand ved Jessheim jaktet på et ultraeventyr og fant det i de sydtyske alpene, der han fullførte Zugspitz Ultratrail StHanshelgen. Per-Einar, som løper for Romerike Ultraløperklubb, skulle egentlig løpt UTMB i Frankrike, men slik ble det ikke...

Per-Einar har all grunn til å være stolt over denne finishertrøya.
Etter nesten 19 timers slit i de syd-tyske alpene kunne han stolt løpe i mål som 98.mann totalt av over 300 startende, og til en flott 12.plass i klasse Senior-Master (halvgamle løpere 50år+)
Vi antar at bildet er tatt av hans kone Agneta.

Løpets hjemmeside
Alle resultatene
Se en dansk YouTube video fra årets løp

Drømmen om 100km og 5400 høydemeter…

Av Per-Einar Roth
Bildene er tilfeldig plassert i forhold til teksten

Tanken på et langt ultraløp i utlandet har ligget som et mål lenge, både for spenningens og opplevelsens skyld, men også for naturen, menneskene, miljøet og det å oppleve et løp med skikkelig internasjonal deltakelse.

FOR SEN PÅMELDING TIL UTMB
Skuffelsen var derfor stor da jeg dagen etter at jeg hadde bestemt meg for UTMB (Ultra Trail Mont Blanc) fant ut at jeg var en dag for sent ute med påmeldingen. Da var loddet allerede kastet og en bred søken etter alternative konkurranser i Europa på rundt 100 km begynte. Først dukket Madeira Ultratrail opp et meget godt og spennende alternativ, men da det viste seg at dette løpet var kun 2 dager etter Bislett Games som guttene skulle løpe på, så da var prioriteringen grei. Det ble Bislett, guttene og Usain Bolt. Men ikke før skuffelsen rundt dette hadde lagt seg dukket Zugspitz Ultratrail opp på radaren som et minst like godt alternativ. Enkelt å komme til (Munchen), kort reisevei fra flyplassen og ikke minst så det ut som et meget proft opplegg sponset av Salomon. Etter at påmelding var sendt begynte forberedelsene til et løp som stod til forventningene og mer til.

BURDE TATT TRAPPA OFTERE
I og med at jeg arbeider i Postgirobygget (Posthuset som det nå heter) ble det noen økter opp og ned de 25 etasjene, selv om jeg i ettertid skulle ønske jeg hadde gjort enda mer av dette. Litt mer styrketrening i form av slyngetrening skulle jeg også ønske jeg hadde gjort, og ikke minst flere turer opp og ned Mistberget. En del lange turer har det allikevel blitt og jeg har hatt fokus på nettopp dette i forberedelsene, sørge for å få nok mil i bena. To lange turer har det blitt sammen med Einar Iversen og ikke minst Kristins Runde for 14 dager siden som Olav Engen atter en gang stod som promotør for. …

MEN DET ORDNET SEG…
Torsdag 21. juni klokken 11.30 skulle jeg sette med på flyet sammen med Agneta, men det var enklere sagt enn gjort med hennes rimeligere SAS billetter som ansatte har tilgang til. Det ene flyet gikk fullastet nedover etter det andre uten oss. Etter at tredje avgangen gikk uten at vi kom med ble desperasjonen stor og jeg var på nippen til å reise alene nedover med Baltic Air via Riga til den nette sum av kr. 6.500 en vei. Men når gode råd var dyre kom en SAS kollega av Agneta til vår redning og med femte avgangen var vi i flysetene og regnet med at nå var alt vel – det var det ikke! Når vi kom ned hadde selvsagt ikke bagasjen ankommet sammen med oss, og i og med at vi hadde blitt så sene var leiebilen vår kansellert og hotellet stengte dørene klokken 20.00, men ”det ordnet seg.”

Det var bekk mørkt når vi kjørte fra flyplassen mot Grainau og Garmisch Partenkirchen, og det høljet ned og lynte som vi aldri hadde sett før. Dette lovet ikke godt. Men gleden var stor når vi våknet tidlig opp fredag morgen og tittet ut på strålende sol og fjelltinder som glitret bare noen få kilometer borte. Etter en meget god frokost på hotellet, som lå cirka 1.5 kilometer utenfor selve Grainau, satte vi kursen mot registreringskontoret, startområdet og expo-området som lå tett i tett. Allerede her ante jeg graden av tysk grundighet og profesjonalisme. Alt var ”timet og tilrettelagt” som det heter, startnummer ble hentet sammen med en flott løpesekk fra Salomon og masse annet fint utstyr. Etter lunch og en tur til Garmisch for handling av litt utstyr på Sport Conrad (anbefales, også på nettet!) reiste vi tilbake til hotellet hvor vi håpet at bagasjen hadde kommet som lovet, men nei. Nå begynte gode råd å bli dyre, og jeg skrev ned liste over løpesko, staver, kompresjonstøy og annet som jeg måtte kjøpe inn dersom det kom til stykket. Heldigvis slapp jeg å gå til innkjøp da det ankom hotellet 20.00. Puhh!

SÅ VAR VI I GANG MED ZUGSPITZ ULTRATRAIL
Lørdag morgen klokken 05.30 ringer klokken. På med utstyret som var nøye fremlagt kvelden før, inntak av frokost og Agneta kjører meg bort til startområdet hvor rundt 400 andre løpere vandret hvileløst frem og tilbake, noen pratende med sidemann eller løpekompis, mens andre som meg var konsentrert og litt innesluttet i påvente av startskuddet som gikk klokken 07.15. Det gikk ikke mer enn en kilometer før vi ble kastet inn i det som skulle prege de neste 18 timene og vel så det, oppover og nedover i en uavbrutt rekke av lange tunge motbakker og slitsomme nedoverbakker. Uansett, vi var i gang… Rundt meg var det først og fremst tysk som ble snakket, men også italiensk, rumensk, ungarsk, engelsk, dansk og svensk. De første kilometerne løp jeg sammen med en svenske som jeg hadde vekslet noen ord med kvelden før da jeg kjøpte en Salomon kompresjonstrøye som jeg ikke turde bruk under løpet da jeg følte det gnagde litt , men den nyinnkjøpte Salomon sekken tok jeg sjansen på å benytte. Litt mot alle regler som sier at alt utstyr skal være gjennomtestet på trening først, men denne gangen lot jeg det stå til. Nok om det, svensken (for jeg kjenner ikke navnet) og nordmannen (har kjenner heller ikke mitt navn) skulle møtes flere ganger under løpet.

Her ser vi Per-Einar med staver, hjelpemidler han etter hvert var særdeles glad for å ha med seg.

FANTASTISK ALPEVERDEN, MEN FÅ BUDEIER
Den første milen gikk greit med kun 300 meter stigning opp til Eibeseealm på 1016 meter. Deretter var det rett inn i enn alpinbakke som slynget som oppover mot Zugspitze toppen og når vi passerte 1525 meter var vi plutselig inne i Østerrike, uten at det merktes på noen annen måte enn at stimerkingen nå var hvit og rød. Selv om jeg syntes allerede nå, ved matstasjon 2 på 1250 meter, at det gikk mye opp og ned, var det bare begynnelsen. Etter litt flott stiløping og deretter grusvei som slynget seg oppover i en fantastisk alpeverden, begynte den første alvorlige stigningen mot 2000 meter. Halvveis opp kom vi til Pestkapelle som lå i et flott åpent terreng fullt av kuer og små idylliske låver, men det var dessverre få østerrikske budeier å se.

TYNNLUFT – EN NY OPPLEVELSE
I og med at det var så god merket hele veien hadde jeg ikke tatt frem kartet (ingen andre gjorde det heller som jeg så…), men hadde jeg gjort det ville jeg vært mer mentalt forberedt på antall høydemeter og tidsmessig hvor lang tid det skulle ta. Etter en time eller to (har ikke peiling) var jeg over første topp (Feldernjöchl) på 2045 meter. Da hadde vi løpt cirka 3.5 mil, og når jeg nærmet meg toppen syntes jeg det gikk skikkelig tungt. Etter litt fundering og grubling kom jeg på at det kanskje ikke var så merkelig – jeg er jo ikke akkurat vant til å løpe på de høyder. Det gjorde meg i litt bedre humør (at det ikke var dårlig form det kom an på), og nedoverløpingen gikk veldig greit. Passerte flere steder med snø, hvor min gamle alpin bakgrunn kom til sin rett ved at jeg skled på bena nedover kun støttet av stavene, mens veldig mange av konkurrentene sklei og datt nedover. Jeg passerte svensken for andre gang (han var nok noe bedre enn meg oppover) og ser at han allerede her har problemer med nedoverbakkene. Han slenger en kommentar om at snart kommer Hellnerbakken, men kommentere samtidig at jeg nok er i slekt med Northug, så dette blir nok vanskelig. Et oppmuntrende tilrop og jeg er forbi igjen.

HANSKENE LUKTER GAMP
Ved matstasjonen på Hämmermoosalm på 1417 meter kaster jeg hanskene som nå begynner å lukte gamp, får av meg buffen med norske flagg på (kjøpt inn for anledningen), og bytter til et tørkle som har fulgt meg på mange ultraløp. Greit for skalla folk og ikke få svette i øynene hele tiden. Etter litt suppe var jeg klar for nye strabaser og humøret er på topp. Passerer en engelsk dame på vei oppover til Scharnitzjoch på 2048 meter, som jeg veksler noen ord med. Hun var med i fjor på Zugspitz Supertrail utgaven som er 69 km lang, og ønsket seg i år den lange utgaven. På vei oppover alle toppene måtte superundertøyet på da det kom litt kjølig vind i høyden. Da var den nyinnkjøpte sekken god å ha, med enkel tilgang til tøy og andre nødvendigheter. Men så snart toppene var passert tok det ikke lang tid før det ble kortermet igjen. Temperaturen var rundt 20 grader og disig hele dagen, perfekt løpevær. Vel nede på 1085 meter igjen og passering 60 km begynte et parti med flott skogsløping, grusveier og innslag av noe asfalt. Her var det mulig å få opp speeden litt igjen, selv og det kanskje er å ta litt i… Partiet fra 60 km og til 80 km var også mye opp og ned, men flott natur gjorde at denne strekningen gikk greit selv om bena nå hadde begynt å få det skikkelig. På matstasjonen ved 60 km møtte jeg svensken igjen da han kom inn 10 minutter etter meg. Nå var det bare 4 mil igjen, en ”mara” som han kalte det – eller i realiteten bare 3 mil, sa han. Den siste milen er jo bare nedover. Oppmuntret av dette løp jeg ut av matstasjonen, og det var det siste jeg så av svensken før på flyplassen dagen etter. På denne matstasjonen hadde han brutt. Han klarte rett og slett ikke tanken på flere mil, beina hans hadde fått mye stryk nedover, delvis på grunn av orienteringsskoene som han hadde benyttet. Det ble rett og slett for lite demping.

TAKK FOR STAVENE
Nest siste matstasjon var på løypas desidert laveste punkt, 810 meter over havet, og det før vi skulle over den siste og nest høyeste toppen på 2029 meter. Dette skulle bli en siste og alvorlig tøff prøvelse. Kvelden og mørket var kommet og hodelykten ble påslått før jeg begynte klatringen oppover i den tette skogen. Aldri har jeg vel vært så glad for stavene som nettopp da, og tankene gikk tilbake til samlingen Romerike Ultraløperklubb hadde i april i Stavern hvor nettopp dette ble et diskusjonstema under Gunnar Faehns presentasjon av sine bragder gjennom årene. De fleste mente nok at staver bare var i veien, og at man bare bruker mer krefter på stavbruk. La meg slå det fast med en gang – det er feil ! Jeg vil påstå at 95 prosent av alle løperne benyttet staver.

NY ENERGI NÅR MÅLET NÆRMER SEG
Nok om det, glad var jeg i hvert fall over å ha noe som hjalp trøtte og utslitte muskler oppover. I en uendelighet gikk det oppover og oppover, en rekke med hodelykter som slynget seg oppover mot et mål der oppe som syntes nesten uoverkommelig. Ikke ble det bedre av at en fire til fem løpere passerte meg heller, men etter noen timer (føltes det i hvert fall som) hørte jeg spredt klapping og tilrop ”super” og ”zehr gut”, da skjønte jeg at toppen var nær. Etter en kort stopp for inntak av enda mer suppe, vendte jeg blikket og føttene mot lysene i dalen nedenfor, nærmere bestemt 1285 meter nedenfor hvor Grainau og mål lå. Og som tidligere løp, når jeg kjenner og vet at mål nærmer seg, kommer ny energi. Nedover måtte jeg ha passert 30 løpere som hang på stavene for å avhjelpe de verkende musklene og vonde knærne. Vel nede i Hammersbach var det slutt på bakkene og de siste 2 kilometerne var slakt nedover og jeg var vel oppe i 5.30 km.

ET MÅL VAR NÅDD OG DET KJENTES FANTASTISK
I mål stod Agneta, klokken var passert 01.00 og en særdeles lykkelig kar fra Norge (eneste deltaker fra Norge skulle det vise seg) kunne endelig motta Finnisher t-shirt’en og medalje. Drømmen om 100 km og 5400 meter var oppfylt. Et mål var nådd og det kjentes helt fantastisk ut!

OPPSUMMERING:

Takk Agneta
Oppsummert har dette vært en fantastisk tur, og jeg vil først og fremst takke min kone som stod meg bi hele veien, og ikke minst var tålmodig når jeg på telefon forsøkte å fortelle hvor jeg var uten å egentlig vite det selv. Hun vet hvor mange kilometer og treningsturer som ligger bak, og setter aldri foten ned.

Anbefaler Zugspitz
Jeg anbefaler Zugspitz Utratrail til alle løpere på det sterkeste. Fantastisk bra arrangement, flott løype (om enn tung), godt merket, særdeles bra matstasjoner og herlig natur. Selv nå, to dager etterpå, er jeg ganske sikker på at dette ikke blir min siste konkurranse i Grainau. Ta gjerne kontakt om noen ønsker

Per-Einar