Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening:

«Jeg løp rolig og gikk innimellom, og da jeg kom hjem etterpå følte jeg at jeg virkelig hadde brukt kroppen.»

Egentlig er slike spørsmål svært lite presise. Jeg trener vanligvis hver dag. Forrige uke trente jeg nesten 12 timer fordelt på styrketrening, løpeturer og gåturer. Jeg løp 50,44 kilometer, trente styrke to ganger, og gikk turer både i skogen og langs landeveien. Er dette mye? 

Om jeg hadde spurt meg selv da jeg startet å løpe for 30 år siden om det var mye å løpe 50 kilometer i uka, ville jeg utvilsomt svart ja. Den gangen løp jeg et par ganger i uka og det ble vanligvis 5-8 kilometer på hver tur. Jeg løp rolig og gikk innimellom, og da jeg kom hjem etterpå følte jeg at jeg virkelig hadde brukt kroppen.

Slik holdt jeg på noen år. Så bestemte jeg meg for å se om jeg kunne klare å løpe maraton. Jeg hadde aldri stått på startstreken i et løp tidligere før jeg fikk ideen om maratondistansen. Jeg syntes det var spennende å se om jeg kunne klare å løpe 42 kilometer og videre hvor fort jeg kunne klare å gjennomføre på. Jeg økte treningsmengden noe. Det ble flere turer, turene ble lengre, og jeg meldte meg inn i Kondis for å lære mer om løping og trening generelt. 

Så en dag følte jeg at nå var jeg klar for et testløp. Mens noen da kjører en Yasso 800, valgte jeg å skulle teste om jeg klarte å løpe sammenhengende i over 42 kilometer (jeg trodde en måtte det i et maratonløp).  Jeg fikk min daværende ektemann til å være med på sykkel. Dette var før jeg hadde pulsklokke eller mobiltelefon med apper som kunne måle både det ene og det andre, så han skulle være med for å måle distansen og samtidig være litt moralsk støtte.

Jeg jogget avgårde fra Sognsvann med den hjelpsomme syklisten ved min side. Sammen dro vi innover i Nordmarka og fulgte løypa til Nordmarka Skogsmaraton. Det gikk overraskende bra. jeg klarte å holde en jevn fart i kilometer etter kilometer, og etter hvert ble kilometrene til mil. En mil ble til to og tre, og det hele gikk veldig greit. Etter Kobberhaughytta ble det et stiparti hvor jeg og den hjelpsomme mistet kontakten med hverandre. Jeg fortsatte å løpe. Kunne jo ikke stoppe å vente på ham når målet med turen var å se om jeg klarte å løpe hele strekningen. Jeg regnet med at han tok meg igjen etter hvert. 

Det tok imidlertid lengre tid enn jeg hadde trodd. Da jeg kom til Sognsvann hadde han ennå ikke tatt meg igjen. Selv om løypa til Nordmarka Skogsmaraton hadde målgang på idrettsplassen ved Idrettshøgskolen på den tida, løp jeg ikke innom der, men videre mot Ris og Trosterudveien. Jeg ble ganske trygg på at jeg hadde løpt langt nok etter hvert, men turte ikke stoppe opp før den hjelpsomme nådde meg igjen rett før Ris. Da viste det seg at han hadde syklet en annen rute da han mistet meg i skogen, og at han hadde rotet litt før han fant veien tilbake til Sognsvann og Ris. Vi var imidlertid enige om at jeg helt sikkert hadde løpt mer enn langt nok og kunne trygt gå den siste strekningen bort til leiligeheten vi leide i Trosterudveien på den tida.

Det ble etter hvert 15 maratonløp fra jeg løp mitt første i 1997 til jeg ga meg. Det var slutt på å løpe 16 kilometer i uka. Jeg sammenlignet meg med andre som løp maraton, og leste om de som løp både 100 og 120 kilometer i uka. Så store mengder var tydeligvis veldig vanlig for maraton- og ultraløpere. Jeg klarte aldri å komme opp på de mengdene. Sammenlignet med de jeg leste om, ble mine mengder på 60-80 kilometer i uka veldig lite. 

Nybegynner-Marianne ville nok blitt imponert over 60-80 kilometer i uka, men for Maraton-Marianne var dette lite. Jeg var i en annen divisjon nå enn jeg hadde vært tidligere. Der var også sammenligningsgrunnlaget annerledes. 

I dag fikk jeg nok en påminning om kilometersankernes utilstrekkelighet. Jeg fikk ros og pokal fra treningsappen Strava for at jeg hadde klart målet mitt om 100 løpte kilometer i desember. Jeg erindrer at jeg hadde blitt med på utfordringen, og var fornøyd med at jeg allerede hadde nådd målet mitt tre uker ut i måneden. Jeg gikk inn for å se på detaljene og hvordan jeg hadde gjort det sammenlignet med de andre. Det burde jeg ikke gjort, men ettersom jeg finner en viss tilfredsstillelse av å sanke kilometer, så finner jeg selvfølgelig også en viss tilfredsstillelse over å se hvor jeg er på lista sammenlignet med andre. 

Da kunne jeg se at Andrew Glaze hadde løpt 1106 kilometer disse tre ukene, Maryian M hadde løpt 1035 kilometer og Purple Laine hadde løpt 917. Det var jo helt hinsides: Hele 368 kilometer i uka!!! En kan spørre seg om de virkelig har løpt disse kilometrene eller om de har kjørt bil. Det har hent at jeg også har glemt å skru av klokka etter en treningsøkt, og satt meg i bilen og kjørt hjem. Det blir fort både kilometer og gode gjennomsnittstider av slikt. Disse menneskene kan kanskje også ha gjort noe slikt en gang, men jeg velger å tro at disse kilometrene har vært sanket gjennom mange svette treningstimer. 

Jeg ser at jeg ligger på plass nummer 68593 med mine 134 kilometer. Jeg kjenner verken Andrew, Maryian eller Purple. Hva de har gjort er egentlig ikke så viktig. Jeg trykker meg videre inn på de jeg følger på Strava for å se hva de har klart i denne utfordringen. For min egen del er også dette nedslående. Janicke har klart 307 kilometer, Andreas 298, og Hilde har 259 løpte kilometer på Strava hittil i desember. Jeg ligger imidlertid ikke nederst på lista. Jeg har faktisk klart å legge sprekinger som Harald, Rolf, Cathrine og Anne bak meg. Flere av dem har slitt en del med skader i det siste, og Rolf har nok brukt tida i skiløypa istedenfor i løpesko.

Det er nesten litt pinlig, men jeg kjenner en ørliten tilfredsstillelse over at jeg har klart å hevde meg litt. Da prøver jeg å overse at de jeg sammenligner meg med har store ryggsmerter og plantar fascitt, mens jeg egentlig er ganske skadefri. Hadde jeg imidlertid kunne ønsket meg noe, hadde jeg selvfølgelig ønsket at de også ble skadefri og kunne løpe som de ville. 

Så tilbake til spørsmålet om jeg løper mye. Svaret er vel egentlig verken «ja» eller «nei». Jeg løper rundt 50 kilometer i uka. Om det er mye eller lite kommer an på hvem som spør, men neste gang Strava inviterer til en utfordring, da skal jeg gå hardere inn for å hevde meg, og da må målet være å klare mer enn jeg klarer denne måneden. Min viktigste konkurrent er jo faktisk meg selv. 

Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.

Bli medlem og få mange medlemsfordeler!

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957