Arne og Knut Kvalheims tøffe innstilling til både trening og konkurranser

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7-2020.

Brødrene Kvalheim trente annerledes i Eugene enn de gjorde under Arne Nytrø. En kombinasjon av langkjøring, intervall og fartslek. Arne Kvalheim trente bare under Bill Bowerman og skrev senere:

I Oregon drev vi nesten aldri med tempotrening. Bowerman trodde ikke på det. Intervalltreningen var for kondis og fartsfølelse i konkurransefart. Løp mye time trials i Oregon. Faste distanser med 80 prosent innsats.Varierte med 800 meter, en mile, to miles, tre miles og opptil seks miles. Dette var ofte treningen lørdag morgen i dager uten konkurranse. Ble etterfulgt av en langtur om ettermiddagen. Lørdag klokka 10 var det som regel disse time trails. Jeg tror Bill Bowerman satte tidspunktet for at eventuelle festligheter på fredag kveld skulle slutte tidlig.

Knut fortalte:

I Eugene forandret ting seg ganske mye. Det første året jeg var der, løp vi 6x1 mile med 400 meter jogg som pause en dag i uka i mange uker. Vi løp også 6x300 meter med 100 meter jogg som pause, etterfulgt av 8 kilometer løp og 6x100 meter. Typisk gikk alt fortere og fortere, først på 300 meter, og så på 100 meter. Dette var aldri med mye syre.

Under både Bowerman og Dellinger løp gutta ofte drag på 400 meter på om lag 60 sekunder på senvinteren og våren, en fin fart til 1500 meter, som gjorde dem gode til å løpe avslappet i det tempoet. Økta kunne bestå av 2x400, 600, 400 og 200 meter, med pause halve distansen i radig jogg. Altså 200 meter i senket fart etter en 400 meter. De løp også stadig fem kilometer halvfort og avsluttet med 6x100 meter.

Da Knut det andre og tredje året i Eugene trente under Bill Dellinger, ble dragene på intervalløktene tøffere. Som 4x1200 meter etterfulgt av litt jogging, så 4x1 mile i kontrollert fart. De løp også 16 kilometer kontrollert og med drag på 4x1200 meter i høyere tempo underveis. Det likte Knut. Det siste året i Eugene styrte han treninga helt selv.

Fart, tempo

Når brødrene Kvalheim løp 100 meter, tapte de mest de første 30 meterne, de jabbet i starten og så spesialsprintere fyke av gårde. Det tok mye tid å røske i gang beina og få opp farten. De klarte ikke å skyte ut av startblokkene og sprette av gårde, men reagerte mindre raskt med kroppen. På en vanlig 400 meter, for eksempel, med stående start, hadde Arne 49,4 i 1966. I stafett, der en løper i mottaket av pinnen, krøp han langt ned på 48-tallet som best.

«Aldri ta i alt når du skal sprinte», sa Bowerman, og visste hva han pratet om. En skulle ha et ekstra gir og ikke knyte seg, da stivner bein og armer fort.

«Løp deg opp i fart», sa han til Knut, og mente at han gradvis skulle øke tempoet til et visst nivå, så flyte på det. Da gikk det fort og en slappet av uten å sløse med krefter. Når en løp seg opp, fikk en bedre flyt og mindre tendens til stivhet i musklene. Da virket stor fart mer bekvemt og en kavet ikke. For Knut var rådet effektivt og bedret særlig evnen til å løpe fort mot slutten av konkurranser.

I Eugene studerte sprinteren Harry Jerome fra Canada, med bronsemedalje på 100 meter i OL i Tokyo i 1964. Etter en langtur løp Arne noen raske drag på stadion for å strekke ut, med Jerome ved siden som oppmuntrer: «Relax, Arne, relax», ropte han, og visste betydningen av det.

Brødrene trente seg aldri sure i beina, som det heter på sjargong, med Bill Bowerman. De løp seg altså ikke stive i muskulaturen. Det så ikke treneren noen verdi av. «Oxygen debt» – sur muskulatur – var det verste Bowerman visste. De trente hardt, ja, men under et visst nivå. Arne Nytrø, derimot, sendte dem ut på 8x300 meter så mjølkesyra tøt opp under ørene. Skikkelig tempotrening, som det het i datida – så hardt en maktet. Riktignok med gode pauser.

En dag i Eugene i 1971 kjørte Arne 18x400 meter på 58–60 sekunder, med ett minutts pause imellom, sammen med Jim Ryun. Så jogget de en runde og løp en runde til, Ryun på 53,0 og Arne på 53,5. Det var ei hard økt.

Knut sto en gang og så Ryun trene intervall på Hayward Field, først med drag på en mile. Da virket han slengete i kroppen og mindre elegant enn på sitt beste. På to runders drag og på en kvart mile, da fløt det bra på typisk vis, for verdens beste miler fram mot 1970.

Brødrene så og hørte om konkurrentene. John Walker og Rod Dixon fra New Zealand løp 6x400 meter à 56 sekunder, med lang pause imellom. Til slutt 3x400 meter à 54 sekunder. Få i verden klarte det. Men så tilhørte de to kiwiene de beste på mellomdistanse midt i 1970-åra.

Arne begynte de fleste øktene rolig, eller nokså rolig. Om morgenen økte tempoet utover turen, avhengig av dagsformen. Han syntes det var kjedelig å løpe sakte, også på langturer, selv om de begynte behersket. I Oregon løp gutta i kupert terreng på søndager, og dro gradvis på så flere slapp. Arne og en mann eller to til holdt lengst og kom ofte først inn. De likte å løpe raskt og ble nokså slitne. Slike økter styrker kropp og sinn, bedrer løpsøkonomien og gir økt selvtillit.

Noen la ut fort, som belgierne Emiel Puttemans og Gaston Roelants. De skjøt av gårde på rundt 3.30 på kilometeren uansett hva de kalte økta. «Varmer du opp sakte, løper du sakte», sa Roelants, og visste at en kunne venne seg til hurtigløping. Men ikke alle tålte det like bra. Puttemans og Jos Hermens representerte henholdsvis Belgia og Nederland, men bodde bare seks–sju kilometer fra hverandre, atskilt av skog.

«Trente dere mye sammen?», spurte Knut.

«Puttemans løper for fort», sa nederlenderen, kjent for å trene mye rolig. De møttes tilfeldig på løpetur i skogen, to utøvere fra hver sin nasjon som trente i grensestrøkene. I den siste aktive perioden til Hermens løp han mer sammen med Puttemans for å få et løft i karrieren, uten at det hjalp. De to hadde begge vært blant verdens beste på lange distanser, men trente ulikt.

I 1975, etter et stevne i London, skulle Puttemans og Grete Waitz løpe seg ned etterpå, og Knut ble med. Men det gikk for fort og han slapp seg ned etter to hundre meter. Grete holdt høyt tempo bestandig.

Knut skilte mer mellom rolig og hardere trening, selv om rask langtur også sto på programmet. «Særdeles rolig», står det iblant i treningsdagboka. Det kom også an på hvem en sammenlignet seg med. Hvis en utøver løp i forholdsvis rolig tempo sammen med folk som brukte to–tre minutter mer på mila, virket det hardt for dem.

5000-meteren i EM i Roma i 1974: Fra venstre: Knut, Ilie Floroiu, Romania, Manfred Kuschmann, Øst-Tyskland, og Arne.De vanlige norske overdelene i bomull var byttet ut med en tynnere trøye, høydehopperen Astrid Tveit sydde på de norske fargene. (Foto: fra Arne Kvalheim)

Baneløpingens særegenheter

Løping på bane er nakent og brutalt. Det er ingen trær eller hus å skjule seg bak, ingen bakker eller andre formasjoner å slå om takten eller rykke i. Bare de samme flatene i svinger eller rette partier. Like lange runder overalt og klokker som tikker like fort eller like sakte. Baneløping er monotont og nådeløst målbart i plasseringer og tider. Løperen får ikke hjelp av andre eller av noe utstyr, og må tyne seg inn til mål. Etterpå må en erkjenne eget nivå, hvor mange som er bedre i kretsen, i nasjonen eller i verden. Noen tiltrekkes av en slik sport, andre misliker den. Brødrene Kvalheim likte både det målbare og den tøffe konkurransen mann mot mann.

Den viktige atmosfæren

De ulike banene hadde forskjellig atmosfære, med Bislett som den beste. Det er Tjalves hjemmebane og med et entusiastisk publikum, som heiet og slo i reklameskiltene når utøverne løp. Det løftet dem framover og inspirerte brødrene Kvalheim til å pine seg mer. Hele feltet hevet seg med tilskuernes hjelp, forsterket av intimiteten med bare seks baner.

Arne: «Det å løpe på Bislett med tusenvis av tilskuere var spesielt. Du følte deg uovervinnelig, særlig etter at du ble så god at folk heiet på deg.»

Dessuten er det nokså lunt på Bislett og lite vind sammenlignet med mange andre norske baner. Knut likte Krohnsminde i Bergen, med tribuner, der fikk en stadionfølelsen. Det gjorde han ikke på samme vis i Fana.

Hayward Field var også brødrenes hjemmebane og den nest beste stadion de løp på. Konkurransene mot andre universiteter økte patriotismen blant publikum.

Arne og Knut merket at svensker var mer dempet på storstevner i Stockholm. Som engelskmenn på Crystal Palace i London kunne de friidrett, men var som britene mer forsiktige i jubelen. På flere store arenaer og i internasjonale mesterskap fikk ikke utøverne så tett kontakt med tilskuerne.

OL-stadion i Helsinki hadde kyndig publikum, som ellers i landet. Finner heiet ikke når nordmenn løp fra finske løpere, men hvis de norske fikk et forsprang og viste seg bedre, da heiet finnene. I ingen land var det så kyndig friidrettspublikum som på finske baner i 1960- og 1970-åra. De hadde peiling og kjente også godt til norske utøvere.

Viktige rutiner

Fra 1966 og utover løp Arne seks–sju kilometer rolig om morgenen på stevnedagen, omtrent fire minutter på kilometeren.

Brødrene tok hensyn når de spiste, for ikke å konkurrere med mye mat i magen. Men de tenkte lite på kosthold og tok for det meste det de fikk servert rundt om i Norge og i verden.

Arne spiste ofte fem–seks timer før en 1500-meter, som lunsj i totida når stevnet foregikk om kvelden. Brødskiver i Norge og varm lunsj i utlandet. Et ordentlig måltid, timene imellom gjorde at han likevel følte seg lett når startskuddet smalt. Halvannen time før, like før oppvarminga, drakk han kaffe med noe søtt, kjeks eller litt kake attåt. Hysteriet om sportsdrikker hadde ennå ikke begynt, men utøverne fikk likevel i seg nok væske. Bare på ekstra varme dager i Eugene, som det er få av, sto det en dunk med selvblandet drikke på stadion og krus til å drikke av. Enkelte dager i året drakk Arne og lagkameratene mens treninga pågikk. På særdeles varme treningsturer langs veien stoppet de på bensinstasjoner og drakk av vannslangen.

Før konkurranser varmet Arne opp i 30–45 minutter, relativt raskt i tre–fire kilometer, så raske drag på 80–100 meter – flere drag før 1500 enn 5000 meter. Så skiftet han til tørt tøy og var klar for konkurransen.

Tankene på forhånd? Det kom an på situasjonen, på konkurrenter, distansen og løpets viktighet. I sin beste sesong, 1970, var han overbevist om seier, og vant samtlige løp det året, bortsett fra tre.

Når jeg møtte betydelig bedre utøvere, som Ron Clarke, var målet å henge på så lenge som mulig for å kanskje vinne en spurt. Jeg la meg aldri bak og løp safe innenfor det jeg visste jeg tålte, tror jeg nesten alltid prøvde å følge teten for om mulig å vinne. Det er ikke mange løp jeg ikke holdt følge til i alle fall siste runden. Tror egentlig det bare skjedde en gang, mot Brendan Foster på 5000 meter i EM i 1974. Målet for alle løp var å prøve å vinne.

Han visste at 5000 meter ofte ble hardt de siste fire rundene, bortsett fra i stevner der han bestemte tempoet som feltets sterkeste. NM i 1969, 1970 og 1971 var slike løp. Når han var sikker på seier på 5000 meter, var ikke det så hardt. Ei heller i enkelte landskamper da han var sterkest og sisterunden gikk på 54 sekunder eller raskere. Arne skrev:

Men i konkurranse med virkelig gode løpere som Ron Clarke, bruttern, Pre, Lindgren, Brendan Foster og lignende syntes jeg de siste rundene var et helvete. Å holde motet oppe for å henge med teten de siste rundene på en hard 5000 meter krevde selvdisiplin. Alle mine løp på 13.30 eller raskere var slike løp der jeg måtte plage meg selv noe helt jævli de siste fire rundene.

I ettertid tenkte Arne at han heller burde satset på 1500 meter også i 1973 og 1974, da hadde det vært morsommere å løpe og med bedre resultater.

Han likte best 1500 meter og en mile, klassiske mellomdistanser. Da gjorde det ikke skikkelig vondt før på slutten, og han kjempet om plasseringer og merket smerte mindre. På den tida løp internasjonale felt ofte nokså behersket de første 1000 meterne, for så å øke tempoet enormt den siste tredelen. Arne har passert 1200 meter under tre blank, på 2.59, bare et par ganger i karrieren. Da ble det 3.38,5 og 3.39,4. I alle løpene hans under fire minutter på en mile og på 3.40-tallet, passerte feltet 1200 meter på omtrent tre minutter. I 2019 viste klokka ofte 2.55 og bedre når brødrene Ingebrigtsen lå i gode felt. Arne skrev:

I dag snakker man om at løpere (ikke Ingebrigtsen-gutta, men andre) ikke har dagen og legger seg langt bak i feltet. Jeg gjorde aldri det, hadde jeg en dårlig dag, prøvde jeg likevel å henge med. På dårlige dager ble jeg slått i spurten, men ikke fraløpt før.

Et fast opplegg

Knut fokuserte mot viktige løp og mobiliserte all fysisk og mental kraft i uker på forhånd. På stevnedagen tenkte han på konkurransen fra han våknet om morgenen, på ulike forløp og hva som kunne skje, uten å låse seg på forhånd. Når et løp starter, lever det sitt eget liv og mye uforutsett skjer.

Fram til 1973 trente han ikke om morgenen før konkurransen. Da begynte han å løpe 25–30 minutter og tre–fire drag til slutt like etter at han hadde våknet, for å løse opp i kroppen og få systemet i gang. En som trener to ganger daglig både tåler og trenger det.

Hvis stevnet var i Oslo og om kvelden, fortsatte han med vanlige gjøremål til rundt klokka ett – studier eller arbeid. Da spiste han et måltid tilpasset konkurransen, og sov en time. På vei til stadion tenkte han på løpet. Mellom halvannen og to timer før start drakk han en kopp kaffe og tygde en kjeks, drikken hadde stor oppkvikkende virkning, fordi kaffe ble inntatt bare på konkurransedager. Det fungerte som en lovlig doping.

Det hendte han bestemte seg for å dra, men så likevel an hvordan konkurrentene løp, om noen modig tok teten eller en mann rykket fra start. «Jeg løp aldri et løp der fokus for meg før start var tid. Det viktige var alltid å vinne.» Tida var viktig først etterpå, helst etter en seier. Derfor tenkte han på konkurrentenes styrker og svakheter, på hvordan og når han kunne stikke fra eller slå dem. I NM, for eksempel, særlig i andre halvdel av karrieren, rykket han hardt omtrent midtveis, fordi de andre tålte det dårligst. Da forsvant mange og kun de sterkeste og modigste fulgte, så lenge det varte.

Etter et løp med nedjogging, dusj og skifte av klær ble sulten stillet med en middag, iblant i ti–ellevetida om kvelden, ofte på en bankett med andre utøvere på et hotell. Et samlet måltid om kvelden var fast på landskamper og store stevner. Det inviterte til å være sosial og bli bedre kjent med andre utøvere.

Knut skilte seg ut i de fleste felt som den lengste, både på mellom- og langdistanse. Ingen samtidige utøvere i Norge på elitenivå var så lang, og heller ingen før eller etterpå. Løpere er lette og ofte nokså korte, men langbeinte. Internasjonalt var amerikanske Garry Bjorklund på Knuts størrelse, også finske Martti Vainio. Det så ofte litt rart ut med digre karer i felt av små og mellomstore løpere, som om de ikke passet inn og hadde en ulempe med størrelsen. Også 1,83 meter høye Arne tilhørte de lange.

Selvpiningens idrett

«Jeg synes baneløping er det verste som finnes», sa Knut, og mente kondisjonskrevende, mentalt hardt og ensformig.

Han tenkte særlig på de lengste distansene, som 10 000 meter i 25 flate runder à 400 meter. I begynnelsen av slike løp, som under NM i Askim i 1976, fulgte han med på lagkamerat Leif Roar Falkum i høyde for hver runde. Det gikk ofte greit den første halvparten, da følte han seg nokså pigg. Drøye to runder senere, omkring 6000 meter, begynte det å gjøre jævlig vondt. Og da gjensto ti runder, som ikke ga ett sekunds hvile. Ville han klare å fullføre? Den tanken kom.

Da bør en gjøre som Ron Clarke i rekordløpet på Bislett i 1965, ta en runde av gangen og narre seg til å tro at mål ligger rundt neste sving. Når en ligger i et felt, ser de andre ofte utkjørt ut. Det gir næring til følgende tanke: Han slår jeg lett og kan rykke fra. Det er sjelden lurt, for da tapper en seg selv for mye krefter.

Når Knut nådde 22 runder, drøyt en kilometer igjen, nesten 90 prosent tilbakelagt, så han enden. Da skjønte han det var mulig å komme i mål og kviknet til fysisk og mentalt, og mobiliserte ekstra krefter til mål.

18 år gammel:Knut på 1500 meter på Groruddalen skole i 1968, på en 240 meters bane, med mål om å løpe under fire minutter. Kameraten Frode Langaker sekunderte og Knut spurte om det var tre runder igjen. Han klarte å løpe under fire blank. (Foto: Knut Buer)

Eksempel på en treningsuke for Knut

Som yngre var ikke Knut god til å pine seg lenge som løper og tålte ikke mer enn 3000 meter fram til 1973. Den høsten, i USA, løp han flere timesturer i høy fart for å lære seg til det og bli sterkere. Det herdet viljen og kroppen. Noen av øktene står angitt i miles, men oftest i minutter eller timer. Mengden økte, ofte med to daglige økter i uka, så testløp eller terrengløp lørdag, og to timers langtur søndag.

Uka fra 8. til 14. oktober 1973 så slik ut:

Mandag 8. oktober
am: 40 minutter lett løping
pm: Én time jevnt rolig

Tirsdag 9. oktober
am: 40 minutter lett løping
pm: 1.15 jevn, hard løping i kupert terreng

Onsdag 10. oktober
am: 40 minutter lett løping
pm: 45 minutter jevn løping (magetrøbbel mot slutten)

Torsdag 11. oktober
am: 40 minutter jevn løping
pm: 1.25 fartslek i kupert terreng

Fredag 12. oktober
am: 40 minutter rolig løping
pm: Én time rolig løping

Lørdag 13. oktober
Terrengløp, 2. plass, 30.19. Pre vant med 29.44. Flat løype på gras

Søndag 14. oktober
To timer jevn løping i kupert terreng

Det var jevne turer av ulik lengde opptil ti ganger i uka, ei intervalløkt og to timer langkjøring søndag. Noen uker tolv økter, andre tretten. Fredag gikk det ekstremt sakte. Mengden økte i november. Det fortsatte bra inntil magevondt og forkjølelse midt i januar, og to daffe uker. Etter friskmelding og bra trening igjen, stakk det igjen i akillesen midt i februar. Noen dager senere fungerte alt bedre, på typisk løpervis når en gammel skade blusser opp etter treningstunge perioder. Å lytte til kroppen og beina er løperens plikt og forbannelse. Få som satser hardt på baneløp unngår skader.

Arne ved Stjerneblokkene i 1967: Han ble spurt om hvordan en skulle løpe fortere. «Lengre skritt, oftere», sa Arne. Den uttalelsen hang ved som vittig og sann. (Foto: Rolf Arne Odiin)

Eksempel på en treningsuke for Arne

Også Arne satset hardt mot EM. Vinteren 1974 trente han oftest to ganger daglig, mye til og fra jobben i et reklamebyrå i Oslo sentrum, familien bodde på Fagerborg. Han begynte klokka ni og jobbet til klokka fire. Det passet med en runde om Frognerparken til jobb, så en lengre runde på hjemturen. La oss se på uka fra mandag 28. januar.

Mandag 28. januar
am: 8 km rolig
pm: 4 km rolig, 4x3000 m hardt, 2 km rolig

Tirsdag 29. januar
am: 9 km rolig, 4 x 100 m drag

Onsdag 30. januar
am: 9 km rolig
pm: 25 km jamnt

Torsdag 31. januar
am: hvile
pm: 3 km rolig, 10x1200 m hardt, 2 km rolig

Fredag 1. februar
am: 9 km rolig, 4x100 m drag
pm: 16 km jamnt

Lørdag 2. februar
23 km jamnt

Søndag 3. februar
21 km jamnt

To harde intervaller i uka og to økter med korte drag ga nok fart i kroppen. Totalt løp han nesten Arthur Lydiards krav om 100 miles, 160 kilometer den uka, i en fase med mye mengdetrening. Det skjedde utenom full jobb og familieliv. Utover vinteren spente han på seg skiene. «30 kilometer skitrening», står det i dagboka om langturer i Marka i kupert terreng.

Artikkelen er utdrag fra Thor Gotaas nye bok, «Brødrene Kvalheim – to løperliv», og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Les Tim Bennetts anmeldelse av boka
Kondis-reportasje fra lanseringen av boka

To løperliv: Teksten i denne artikkelen er et utdrag fra Thor Gotaas nye bok om brødrene Kvalheim.