Anne Woldmo:
Amatørens betroelser i Coronakrisen (ABC del I)
Vi skriver 20. Mars 2020, og jeg tenker i mitt stille sinn «hva i **@@ skjedde egentlig?!»
For tre måneder siden var livet hærlig; jeg hadde løpt mitt første maraton i selskap av Erlend, Martin og Therese, noen få dager etter sprang jeg PB på 5 km (ja ja, jeg vet at 22.45 ikke er nok til å imponere dere, men jeg ble meget imponert selv), jeg var påmeldt Berlin halvmaraton, hadde begynt å drømme om løpeåret 2020 med ivrige klikk innom terminlisten på Kondis.no.
I dag sitter jeg her; kondisjon under nullpunktet, tapt muskelmasse (og jeg hadde ikke så mye å gi bort for å si det sånn!), nyvunnet mageflesk (og hadde litt for mye før av for å si det sånn!), hjemmekontor, mann og barn og bikkjer oppå meg hele tiden, ingen å løpe sammen med, Berlin avlyst, vond rygg og enda vondere humør..
Det skjedde jo mye på disse tre månedene, men et stikkord skal jeg gi umiddelbart (resten får vi ta etterhvert) og det er; Corona (jeg registrerer at noen har fornorsket dette til Korona, men jeg holder fast ved at det er intet behov for å fornorske i dette tilfellet - tviholder derfor på Corona).
Coronakrisen gir meg tid til å tenke, hvilket ikke alltid er like bra. Det som derimot er bra er at selv om det har skjedd mange grusomheter i mitt løpeliv de siste månedene, og disse skal jeg behørig adressere i fortsettelsen, så kan det bare gå en vei heretter (altså oppover! …ikke sant? Det kan ikke bli verre enn dette?!).
Jeg har aldri trent spesielt systematisk i livet mitt, faktisk så har jeg for å være helt ærlig aldri trent (hysj, ikke si det til noen!) før jeg begynte å løpe i 2014. Jeg hadde vonde knær, og mange andre «vondter» her og der, noen satt kanskje til og med i hjernen. Jeg var så lei av å ha vondt, og ekstra vondt var det når mann og datter suste forbi meg i skiløypa eller opp fjellsiden - det svei flere steder for å si det sånn.. Jeg følte meg gammel, klønete, stiv - you name it. Så kjøpte jeg mine første Hoka sko, og godt hjulpet av Tore og Ruth på Spartacus begynte jeg å jobbe med meg selv. Mest av alt måtte jeg jobbe med det mentale, den følelsen av at det å bevege seg utover gangfart er ubehagelig.
Sammen med løpevennene Morten og Åge ved Mylla.
Nå er det gått 6 år med løping i amatørens glade naivitet (jepp, fortsatt ikke helt systematisk - men mye glede!). I dag er følelsen at det å ikke bevege seg utover gangfart er ubehagelig. Så gjett om jeg sliter i dag. Ja, du gjettet riktig - humøret er på bunn, og kroppen siger etter. Så hva er problemet? En lang periode med skadeavbrekk har nå blitt avløst av Coronakrise, og jeg har ingen å løpe med! For en hypersosial løper er dette faktisk krise!! …OG at jeg er ekstra andpusten og vondt i hodet gjør at jeg mistenker at jeg snart skal få stifte et enda nærmere bekjentskap med Coronakrisen.
Som en ikke-systematisk løper, hvilket er egentlig forunderlig all den tid at jeg for øvrig er ekstremt systematisk (jepp, bøkene står tematisk i bokhyllene og det er tellekanter på t-skjortene i skapet - og jeg har aldri vært verken bibliotekar eller i forsvaret), har jeg rukket over mye i mitt korte «løpeliv». Jeg har løpt vårt kjære lokale Vigga-løpet hvert år, med fremgang hvert eneste år - mon tro om det blir avlyst i år? Hvis det blir avlyst, så kan jeg - for å se det på den lyse siden (noe man alltid skal gjøre!) - trekke et lite lettelsens sukk. Som nevnt har det vært fremgang hvert år, men jeg vet at hvis jeg løper det i år (det er alltid siste helgen i april, og det er faretruende nært i tid) så kommer jeg til å bryte min progresjonsrekke. I år kommer det ikke til å bli noen PB for å si det forsiktig. Jeg puster og peser for tiden, tenk at kondisjonen og muskelstyrken kan forsvinne så raskt - dumme dumme dumme rygg!!! (og dumme Anne som ikke lytter til den dumme ryggen).
Noe av det morsomste jeg har gjort er å løpe halvmaraton - det er en super distanse, lang men likevel kort nok til å ikke fullstendig dø. Jeg glemmer aldri 27. oktober 2018 da jeg løp mitt første halvmaraton, den gleden og mestringsfølelsen da jeg krysset målstreken (som en av de siste etter 2 timer 5 minutter og 14 sekunder..) var helt ekstrem. Jeg vil for øvrig anta at de stakkars arrangørene neppe glemmer det heller, makan til seiersbrøl skal man lete lenge etter - spesielt med tanke på at jeg var omtrent siste i mål.
Mann og barn var ikke så imponert over gamlemor, de lurte mest på hva som var til middag da jeg kom hjem… Ja, ja, man lander fort i hverdagens harde realiteter.
Sammen med Erlend, Martin og Therese etter Löplabbets Ribbemaraton.
Bunnen er nådd
Så, hva gjør jeg nå?
Bunnen er nådd, og vi legger til grunn at heretter går det bare oppover - ikke sant? Så når vi nå er på vei oppover, er det tid for litt selvinnsikt her! Man kan ikke kalle seg en glad amatør for resten av livet, selv ikke vi som er kommet halvveis i livet. Kanskje skulle jeg forsøke mer systematisk tilnærming til løpingen min i 2020?!
Jeg antar at Coronaen kommer til å besørge en rolig periode for de aller fleste av oss, om enn i noe ulik grad. Ja, jeg er noe hypokonder av meg, og egentlig også pessimist (arvet av min mor der!) - men samtidig også ukuelig optimist (takk pappa!!) - så når jeg nå «vet» at jeg kommer til å bli coronasyk, og dermed går løpingen i dass igjen, så kan jeg jo benytte tiden til å lese om systematisk løpetrening. Dermed vil jeg kunne trene systematisk, unngå skader og sykdom og alt annet av fandens oldemor. Blir ikke bedre enn det, tenker jeg i mitt stile sinn. Kanskje klarer jeg å nå målet mitt, hvis jeg nå i disse corona-dager blir mer systematisk av meg? Dere lurer kanskje på hva som er målet mitt? Det skal jeg røpe etterhvert, men ikke nå.
Vel, hele tre (!) bøker om trening mot maraton og halvmaraton er innkjøpt (neida, i disse corona-dager var jeg ikke i bokhandelen - bøkene ble bestilt over nett. Forresten så kan man nok ikke skylde alt på Corona, disse ble bestilt på amazon.com fordi det var ikke mulig å kjøpe alle bøkene i Norge. Men jeg vil sterkt oppfordre til å handle lokalt og ikke over nett, og i hvert fall ikke på utenlandsk nett. Men dere, nå har jeg rotet meg helt bort her - må tilbake til poenget! Hva var poenget igjen?? ..Jo, kom på det nå!)
Nå skal jeg lese meg opp på systematisk trening, så skal jeg trene systematisk, og så skal jeg løpe sammen (når Coronakrisen er over vel og merke!) med andre glade amatører herfra og inn i evigheten - og vi skal ha det mye moro underveis!
Må avslutte nå, mann og barn etterlyser fredagstacoen (hvorfor kan de ikke lage den selv??) - vi snakkes kjære løpevenner!
Hostende og hypokondrisk hilsen fra Anne :)
Fra hjembyen Trondheim i fjor (halvmaraton 1:51:47).
