Kondisbloggteren Vile Horg
Bloggen hans "Gnagblemme" eller "Gnagsårblåtåvannblemmeløpepositivisme" vil være stemmen til den middelaldrende, lett overvektige, vindrikkende, havregrøthatende, alltid småforkjølte småbarnsfar som til tross for alle mangler finner stor glede i å løpe mye og langt. Fra baktroppen i løpene, med lav hastighet, oppleves løpene gjerne noe forskjellig enn det mange løpsreportasjer gjengir.
"Min ikke spesielt originale hypotese er at det også blant Kondisleserne fins en del folk i min kategori som kunne vært interessert i den vinklingen".
Vile Horg
https://gnagblemme.wordpress.com/author/gnagblemme/
Et sensommereventyr
En dag i juli satt den slitne mannen og svettet. Det var varmt i landet, og en fetladen kropp liker ikke varme så godt. Klimaendringer og skogbranner var viktig nok, men mannen var mest opptatt av å kjøle seg ned. Når brisen uteblir og skyggen stort sett gjemmer seg inne kan det være vanskelig. I slike tunge tider hadde mannen en løsning. Nederst i kjøleskapet var det kald øl, en slik som kunne gjøre heten levelig for noen minutter. Han tok mot til seg og bøyde seg ned for å hente denne flasken. Det knaket i bukselinningen idet han bøyde seg. Stoffet var på bristepunktet, men sømmen holdt så vidt denne gangen. I bukhulen oppsto et press som truet med å skyve øynene ut av soklene, men han fikk tak i flasken og kjente lettelsen ved å rette ut kroppen igjen. Det var da bekymringsverdig, tenkte han. Det kan da ikke være meningen at magen skal være i veien når man bøyer seg? Riktignok skal godt redskap stå under tak, men en hel låve var kanskje ikke nødvendig.
Ettermiddagskos i ekstremmetaltapning
Mannen syntes det var godt med øl. Han hadde alltid syntes det, men etter at resten av kroppen hadde vokst ferdig så fortsatte plutselig magen å vokse på egen hånd. Eller, ikke plutselig. Heller mer jevnt og umerkelig helt til den en dag var i veien når han bøyde seg for å hente en flaske øl. Han prøvde å huske når dette skjedde første gang, men nå var det som om det alltid hadde vært sånn. Det var det ikke. Kanskje det hadde begynt på samme tid som gammelmannslydene kom? De små stønnene som kommer når man reiser seg fra en stol. De lydene hadde også sneket seg innpå han helt til de plutselig var der og var like naturlig som magen som sto i veien.
Et sted på veien hadde evnen til å bøye seg kattemykt ned for å lete etter leker under sofaen forsvunnet. Det var litt upraktisk. Med to barn under fem i huset var det mye leker under sofaen.
Når han tenkte nøye etter, så visste han at det ikke alltid hadde vært sånn. Men hvordan kunne dette listige forfallet skje uten at han hadde merket det? Mannen bodde i et land der menneskene hadde det godt. De hadde funnet så mye olje at de ikke manglet noe. Etterhvert som de skaffet seg litt mer enn de trengte begynte menneskene i landet å kose seg mer. Guds død var for lengst utbasunert også i dette landet, og han var blitt erstattet av den nye guden kos. Ungene koste seg med snop til barne-tv, men det var alltid barne-tv. Det var egne kanaler for barne-tv. Så fikk de spillemaskiner og morsomme telefoner. Ungene trengte ikke lenger å leke ute med å klatre i trær. Så slapp de også å falle ned. De koste seg heller inne med playstation og diabetes.
Julekos
De voksne koste seg også. Det fortjente de. De bodde tross alt i et land som fløt over av velstand. Hvis ikke de hadde fortjent å kose seg hvem hadde da fortjent det? Folkene syntes det var vanskelig å se på solnedgangen over fjorden uten et glass vin. Det var det da heller ingen grunn til. Noe må man jo unne seg. Det er ikke lommer i likskjorta. Etter oss kommer syndfloden. Folkene hadde mange gode grunner for å kose seg ihjel.
Mannen satt der og lurte på om all denne kosen kanskje ikke var så lurt, men han syntes det var en skummel tanke å skulle slutte å kose seg. Hva står da igjen?
Tanken måtte modnes litt, og han tenkte på datteren. Hun hadde nettopp vært på Akvariet og gitt narresmokken sin til karpene. Det var ikke lett, men etter noen dager var suttebehovet og lengselen etter narresmokken borte. Mannen lurte litt på om hans behov for kos og narresmokk også ville forsvinne etter noen dager. Han hadde lyst til å prøve, men han var litt redd. Det er jo selve kosen som definerer oss som folk og nasjon tenkte han.
Tilslutt ble behovet for å rydde leker under sofaen større enn frykten for mangel på kos, og han tok en beslutning. “Jeg skal leve en måned uten gudenes nektar”, sa han høyt. Folkene så på han uten særlig interesse. Slike erklæringer hadde de hørt før. Han kommer nok til fornuft igjen, tenkte de.
Livet med småbarn. Finn 1 feil
Etter at huset var helt tømt for alle koseflasker og narresmokker skred han til verket. Den første dagen gikk helt uten trening. Det var så mye kos som måtte fjernes dagen før at mannen var ikke i form til å trene. Den andre dagen begynte han å trene, og han så det var godt.
Mannen kjente godt etter de neste dagene, men savnet var ikke så stort. Kanskje det ikke var noe å være redd for likevel? Han ble litt mer urolig utover ettermiddagene, og syntes det var godt å gå en tur. Så oppdaget han at han hadde begynt å løpe hver dag, og gjerne til jobb om morgenen. Dette var da underlig, tenkte han. Etter at han var i militæret for et lite liv siden hadde han alltid visst at trening om morgenen var selveste erkefienden. Plutselig en dag oppdaget han at det kanskje ikke var sant. Eller plutselig, tanken kom ihvertfall plutselig. Han oppdaget at dagen ble litt bedre av å løpe til jobb.
En morgenløpers ønskedrøm
Det skjedde mye annet rart den måneden også. Treningsdagboken ble litt fullere enn vanlig. Mannen oppdaget at han sov litt mer enn han vanligvis gjorde. Han følte seg i bedre form. Han løp til og med fortere enn han hadde gjort på noen år, selv om magen var stor og var litt i veien. Magen hadde forresten begynt å krympe også. Han oppdaget at beltet ikke hadde flere hull igjen. Når han målte hadde han mistet 9 cm. Han visste ikke hvor han hadde mistet dem, men det fikk være det samme. Han hadde ikke bruk for de centimeterne likevel.
Han så på alle disse endringene, og han så at det var godt.
Folk lurte på hvor lenge han skulle holde på med dette bisarre prosjektet, men han syntes det var vanskelig å spå fremtiden. I flere år hadde han forsøkt å spå alt fra vær til lottotall, men han var ikke flink til å spå.
Mannen merket at det ble lettere å legge seg før midnatt
Det ble til at han svarte litt unnvikende. Mannen sa at han skulle ihvertfall trene i dag, og det ble neppe noe tid til kos. Morgendagen er ikke startet ennå, så den får vi ta i morgen.
