Les også: Skotheim og Bygstad vant Soria Moria til Verdens Ende
Øyunn Bygstad
Jeg har aldri løpt et 165 km langt terrengløp før
- Jeg visste ikke hva dette innebar. Jeg visste for eksempel ikke at jeg skulle ha trynet nede i en bekk på et jorde fullt av kumøkk for å slukke tørsten i 26 varmegrader.
- Jeg visste heller ikke at myggen biter når som helst, HVOR som helst, når jeg er i skauen med rumpa bar og tisser
- Og sist, men ikke minst, jeg visste ikke at et så inn i hampen tungt løp kunne være så hyggelig.
- Ordet «100 miles» og ordet «hyggelig» harmoniserer ikke med hverandre i en og samme setning, men i dette tilfellet gjorde det nettopp det.
Bildet:
To dager igjen: Jeg har ingen anelse om dette vil gå, men jeg skal prøve.
Takk for en løype som i kampens hete var forferdelig og fandens oldemor.
Før jeg starter å skrive om perioden fra start til mål, vil jeg bare takke arrangør Mona Kjeldsberg og Einar Iversen for et utrolig profesjonelt opplegg. Virkelig. De har sydd sammen en løype som var en fryd å løpe (tenkt i ettertid), men samtidig en løype som i kampens hete var forferdelig og fandens oldemor. Garantert på grunn av varmen og ikke relatert til selve løypevalget. Vi har fått all informasjon vi trengte på en flott designet hjemmeside, og ingen spørsmål fra meg var for dumme. (Og de kan jaggu være dumme)
Hva vi putter i oss
Hver og en av oss ultraløpere før et hobbitløp er opptatt av hva vi putter i oss dagene før et slikt løp:
- Ultraløpere kjører «carbloading» dagene før løpet. Hiver nedpå sjokolade, burger, smågodt og 1 kg spagetti carbonara. (Skyldig)
- Ultraløpere som hydrerer seg opp på litervis med vann, elektrolytter, magnesium, kosttilskudd og
- Ultraløpere som ikke bryr seg og spiser det de vil
- Ultraløpere som er en kombinasjon av alt dette
- Og sist, men ikke minst: Så kjenner vi alle en eller to spelt-veganer-steinalderkost-løpere som hardnakket insisterer på at veien til helvete er brolagt med karbohydrater.
Løper like bra uansett
Men fra spøk til alvor: Fellesnevneren er at alle, summma summarum, løper like bra selv om.
Så der var vi samlet lørdag morgen utenfor Soria Moria hotell med hver vår fasit i magesekken. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste til frokost. Fordi jeg spiste alt. «Gratis buffet» genererte student-instinktet i meg.
Stemningen var lett og ledig. Mona, Einar og co tok i mot dropbagene vi kunne hente etter 80 km.
Fra starten. Øyunn sjekker at klokke virker. (Foto: Bjørn HYtjanstorp)
Start
Kl 10 sharp, satte vi i gang. Jeg ble etter 5 minutter litt bekymret. Klokken var 10.05, og det var VARMT i luften. Jeg slo meg sammen med Øistein de første 10 km. Da var min camelback allerede tom, men siden vi fremdeles var i Oslo kunne jeg renne inn i en butikk for påfyll og cola.
Video fra starten (fotograf: Bjørg Marit Sollie)
Øyunn-gruppa tidlig i løpet. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Ingen Circle-K i skauen
Magnus, Daniel, Eirik og David havnet i samme gruppe som oss. Vi slo følge i flere titalls kilometere. En etter en løper ble stadig preget av varmen. Jeg så desperat etter bensinstasjoner som Cirkle K eller Shell, men de tjener sikkert ikke så mange kroner på å ha sitt lokale i skauen.
Daniel slapp taket og ba oss om å fortsette. Han var stiv og sliten. Da vi endelig så en Shellstasjon etter en lang tur i skog og mark, ramlet vi inn i lokalet og raidet butikkhyllene. Eirik var blitt litt grå i ansiktet. Han var kvalm og slapp. Han ba oss om å fortsette videre uten han. Jeg syntes det var trist og var der og da overbevist om at han ikke kom til å holde ut til mål. ( SÅ FEIL KAN MAN TA! )
Øyunn og Daniel, og Eirik rett bak. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
Bare så vidt i gang, Kolsåstoppen i bakgrunnen, Øyunn i forgrunnen. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)
26 varmegrader krever desperate handlinger
Etter 60 km havnet vi i Drammen og dynket hodet i en fontene midt i sentrum før den store klatreetappen startet. Neste påfyll i sikte kom til å være checkpoint om 20 km. Jeg husker ikke så mye av disse kilometerne, annet enn at jeg og Magnus plutselig løp aleine sammen. Siden vi oppdaget at vi var på samme «nivå», avtalte vi at vi skulle løpe sammen gjennom natten. Tryggest slik. Plutselig kom Gunnar og Samuel bak oss. De hadde tatt det kuli i 70 km, men var nå «fit for fight». (DET kaller jeg rutinert løping). Gunnar ledet an gruppen med oss hakk i hel. Når han løp, løp vi. Når han gikk, gikk vi. Jeg hadde hodepine og var tom for vann. Det finnes egentlig bare to alternativer: Bryte løpet der og da, eller ukritisk drikke fra bekker rundt gårder og krysse fingrene for at en ikke får kolera. 26 varmegrader i skyggen krever desperate handlinger i en desperat situasjon.
Matstasjon! (Foto: Bjørg Marit Sollie)
Ulvehunger
Da vi løp inn til checkpoint kl 20.30 var stemningen upåklagelig: Vi er halvveis! Noen løpere var småkvalm og nøyet seg med chips og litt sjokolade. Jeg hadde for første gang i mitt ultra-liv ulvehunger. Brødskalle som jeg er, banket jeg ned på 2 kopper sterk buljong, 1 hotdog, 2 stykker sjokoladekake, chips og en tallerken med pasta. (for da løper jeg sikkert «kjempebra» etterpå)
Myggstikk der hvor solen aldri skinner
Vi pakket med oss hodelykten og løp videre. Det kjennes ut som jeg hadde 3 tennisballer romsterende i magen, så det ble en del besøk i krattet med påfølgende myggstikk der hvor solen aldri skinner. Det var mye mygg i omegn. Hver gang jeg satt meg ned ble det supplert med nye stikk. Det var til å grine av. Siden jeg drakk 2 kopper med høykonsentrert salt buljong, ble jeg naturlig nok over snittet tørst. Jeg hadde allerede greid å suge ut 1.5 liter vann fra camelbacken. Jeg var tom. Jeg er som sagt, virkelig en brødskalle. Det var blitt mørkt og jeg var likegyldig: Jeg drakk ukritisk fra hvor enn det måtte være av bekker de få gangene jeg fant en.
Øyunn og Magnus, samløpere!
Bursdag
Kl 24.00: Jeg hadde plutselig bursdag! Jeg fikk et ustemt og pesende «hurra for deg som fyller..» fra de tre gutta samt en energi-gel med koffein fra Samuel. Kl 1 trappet Gunnar og Samuel opp turtallet. Magnus og jeg slapp taket. Magnus gikk ned i en liten kjellerperiode og blødde neseblod. «Jeg blør neseblod. Er det normalt?» «-Jada» løy jeg. Etter en del km feilløping kom vi subbende til matstasjon nr 2 etter 110 km. Funksjonærene smilte, full av omsorg og hjalp oss med hva enn det måtte være. Det føltes trygt og godt. Takk skal dere ha.
Marianergropen
Vi fortsatte ut i nattemørket. Jeg kjente meg litt trist. I et ultra er det vanlig å være nede i emosjonelle dalsøkk, men denne gangen var jeg langt pokker nede i Marianergropen. Jeg gjennomgikk forferdelig dystre og absurde tanker. En løpende blanding av Franz Kafka og Amy Winehouse i èn og samme joggebukse..
Ingen kjæreste som heiet
Jeg er vant med at min kjære følger med på GPS-tracken og sender meg masse motiverende SMS. Men ikke denne gangen. Han var i Latvia sammen med kompisene sine for å feire at han skal dele livet sitt med meg gjennom tynt og syltynt til døden skiller oss ad. (Noen kaller det for utdrikkingslag). Da var det godt å løpe med Magnus. Vi heiet på hverandre og snakket hverandre opp.
Tønsberg! Bare 30 km igjen!
Morgensolen stod opp, og jeg ble glad igjen. Vi kom til Tønsberg. Tønsberg! Vi har jaggu løpt fra Oslo til Tønsberg! Det var 30 km igjen. Jeg og Magnus kan skrive under på at dette var 30 forferdelige kilometere. Etter 15 km kom noen tassende bak oss. Eirik. Det var søren meg Eirik. Jeg ble utrolig glad for å se han. Vi holdt sammen frem til de siste 5 km. Da gjorde Eirik et rykk og løp sjarmøretappen alene videre til mål.
Grisekrise
Ord kan ikke beskrive hvor drittlei jeg var. Løpet har de siste 30 km vært krise, men nå var det oppgradert til grisekrise. 2 km igjen. Jeg brukte det siste jeg hadde av krefter mot mål. Magnus var heldigvis bare få minutter bak. Vi kommer snart trygt i havn. Snart. Da det var 200 meter igjen til mål, kjørte Gunnar og Samuel forbi med bilen sin og rullet ned vinduet og smilte: De hadde fått sølv og bronseplass. Gratulerer!
Yess, mål!
Emoosjonell målgang
Min lille 3 år gamle datter tok i mot meg 20 meter før mål og kavalèrte meg inn. Einar Hagemann og Maria heiet og ropte. Det var de som hadde passet lillemor i helgen for at jeg skulle få lov til å løpe slike ultra-egoløp som dette. Mona stod smilende klar og tok meg i mot. Det var et emosjonelt øyeblikk for meg. Da hadde jeg jaggu klart dette også. 4 fylker. 14 kommuner. Registrerte 171 km. Gavekort og medalje.
Film fra målgangen på facebook
TAKK:
Daniel som gav slipp først av oss i løpet gav jo ikke slipp allikevel. Det var sterkt å følge med på han på GPS-tracken. Sta som få, tikket han inn på overkant av 35 timer. Det kaller jeg selvdisiplin. Gratulerer Daniel.
Øistein, Magnus, Eirik, David, Samuel og Gunnar: Takk for laget
Altra for flotte løpesko (Olympus 2.0)
Og sist men ikke minst: Soria Moria til Verdens ende: Et løp som fortjener plass på Kondis.no sin terminliste i en årrekke fremover.
