Kondisbloggteren Vile Horg  

Bloggen hans "Gnagblemme" eller "Gnagsårblåtåvannblemmeløpepositivisme" vil være stemmen til den middelaldrende, lett overvektige, vindrikkende, havregrøthatende, alltid småforkjølte småbarnsfar som til tross for alle mangler finner stor glede i å løpe mye og langt. Fra baktroppen i løpene, med lav hastighet, oppleves løpene gjerne noe forskjellig enn det mange løpsreportasjer gjengir. 

"Min ikke spesielt originale hypotese er at det også blant Kondisleserne fins en del folk i min kategori som kunne vært interessert i den vinklingen".
 

Les flere idrettsblogger her: KONDISBLOGGERNE                                                    Blogginnlegg fra Vile
 


Vile Horg
https://gnagblemme.wordpress.com/author/gnagblemme

 

Når det butter på Bislett

Det er ikke noe gøy når det butter. Når virus i ukesvis konkurrerer om hvem som skal bruke kroppen din som sin lekeplass. Når lungene piper og nesa renner. Når bena er slappe og hodet er tåkete. Da er det ikke så gøy.

Det er ikke så gøy å gi seg på Bislett etter 10 timer heller, men det er til å leve med. På samme måte som man kan leve med at noen uker fra oktober til årsskifte gjerne renner bort i snørr. I den store sammenhengen er det luksusproblemer. Men hadde vi ikke hatt luksusproblemer er det jo mange av oss som ikke hadde hatt noen problemer i det hele tatt. Hva skulle vi da ha gjort? Sluttet å klage? Det skulle tatt seg ut!

dav
Man bør alltid gå forbi Grete Waitz når man skal løpe på Bislett, så man husker hvordan ekte løping ser ut

Nå har jeg vært med på løp under tribunen på Bislett noen ganger, og jeg får inntrykk av at det er de samme folkene som er der hver gang. Jeg kjenner igjen mange ansikter fra gang til gang, og mange navn fra startlisten. Navnene og ansiktene er ikke nødvendigvis koblet sammen. Jeg er ikke av dem som går rundt og snakker til fremmede i tide og utide, så jeg kjenner ingen av dem. Det skulle tatt seg ut! Likevel er det noe avslappet og kjent med å være der.

Alle disse virusene ser ut til å komme enten jeg vil eller ikke. De ser også ut til å sette seg fast uansett hva jeg gjør. Her er det definitivt virusene som har skylda. Det gjør alltid godt å plassere skylda utenfor seg selv et sted. Det er verre med løpet. Skulle så gjerne hatt noen eller noe å skylde på. Jeg kunne tatt hva som helst, været, skoene, arrangørene. Nå er det sånn at været i katakombene på Bislett er relativt stabilt og forutsigbart. Arrangørene gjorde en super jobb. En stor takk til alle i dugnadsgjengen, uten frivillighetsarbeidet stopper Norge. Skoene virket som de skulle. Da kommer man stadig tilbake til mannen i skoene. Så da er det vel min skyld da. Det var jeg som hadde muskulatur som ikke var tilstrekkelig herdet. Det er mitt isterdepot rundt midjen som er i overkant av det forsvarlige, og det var jeg som hadde lagd en for dårlig plan.

davTidlig startnummer og tidlig exit, nesten poetisk

Rundene ruller sakte forbi. På hver eneste runde står en jente med tomlene i været og heier. Hun klasker håndflater mot løpernes håndflater, og har mer energi enn mange på banen. Takk, du navnløse, for all oppmuntringen. Altså, hun har nok et navn. Det er bare det at det er ukjent for meg.

Selv om jeg ikke var med så fryktelig lenge så rakk jeg å bli sliten. Foruten at det kjennes vondt i kroppen så merkes det veldig godt emosjonelt. Jo lengre jeg løper, jo mer hudløs blir jeg. Jeg tar meg flere ganger i å bli oppriktig rørt over helt hverdagslige hilsninger som blir formidlet til løpere fra familie og venner via speaker. Jo lengre jeg løper jo mer får jeg skrelt av lag på lag med masker og forsvar. Såfremt man ikke er en løk vil man skrubbe seg inn til sin kjerne til slutt, rett og slett blottlegge sitt emosjonelle grunnfjell. Langløp er en velegnet disiplin for den som liker å se innover. Jeg tror det gjør meg til et bedre menneske.

For sikkerhets skyld hadde jeg unnlatt å booke hotell for den natten løpet pågikk. Tanken var at siden jeg var alene i Oslo uten hotellrom så var jeg jo bare nødt til å fullføre. Hvis jeg fjerner alternativene så blir det lettere å fortsatte. Da jeg klekket ut denne planen virket den briljant, helt idiotsikker. Legg gjerne ekstra trykk på idiot, for hva slags idiot legger ut på et løp som vil vare dobbelt så lenge som noe annet han har gjort uten noen der til å hjelpe seg hvis noe går galt? Hvem legger avgårde uten en plan for diverse skade og kollapsscenarier? Joda, det er jeg det! Utover dagen begynte jeg å se at folk forsvant fra banen, noen ble skadd. Farten var jevnt over lavere enn jeg hadde tenkt på forhånd. Hoderegningen gikk for fullt, og jeg begynte å skjønne at 24 timer kanskje ikke var så lenge allikevel. Da mener jeg ikke lenge i betydningen ikke lenge nok for å klare de 150 kilometerne til medaljekravet. Etterhvert begynte tanken på den høyst reelle muligheten for totalkollaps ut i de små timer å sige inn over meg. Hva gjør jeg da?

dav
Det er servert

Etter å ha tenkt gjennom en del ting som burde vært tenkt på et tidligere tidspunkt trakk jeg i nødbremsen etter at min fru hadde klart å finne et hotell til meg hjemmefra. Dette internettet kan da være nyttig iblant. Så endelig klarte jeg å ta en smart avgjørelse. (Huskelapp til meg selv: Ta med en hjelper og lag noen reserveplaner neste gang.) Så får jeg heller fokusere på sprint en stund. Nok en gang er Bislett i sikte. Ultraløpingens sprintdistanse venter i februar. Sees der, selv om vi ikke snakkes. Det skulle tatt seg ut!