5
Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til
Det har vært dårlig vær fra tid til annen også, men aldri helt kritisk. At været forandrer seg fort, har jeg erfart. Dermed har det som i utgangspunktet så ut til å bli en helt nydelig tur, i løpet av kort tid blitt noe annet. Da føles det ikke fullt så trygt og bra lenger.
Heldigvis har jeg vært heldig og unngått drastiske hendelser. Så heldig var altså ikke Silje Fismen. Hun døde etter et lynnedslag i fjellene i Italia under et ultraløp i sommer. Det hele er veldig tragisk og burde selvsagt ikke ha skjedd. Men hun var altså på feil sted til feil tid – og hadde maks uflaks. Uansett er det fortsatt like trist, og på vegne av hele Kondis kan jeg bare kondolere til de etterlatte.
Sikkerhet i høysetet
Vi beveger oss hele tiden mot det å gjøre ekstreme øvelser, og det har sine farekilder. Vi som utøvere blir nok i mange tilfeller dratt mot det å delta i de mer ekstreme konkurransene. Fordi det er tøffere. Dette stiller veldig store krav til deg og meg – og ikke minst til arrangørene – for sikkerheten må alltid være i høysetet.
I dette tilfellet gjorde nok arrangøren det de kunne, men så kommer altså de parameterne som det ikke er så enkelt å ta høyde for. Vi har også Tour de France friskt i minne der det egentlig bare var flaks at ingenting farlig oppstod under den etappen i fjellene da nedbør dagen før og samme dag resulterte i jordras.
Naturkreftene er heftige og uberegnelige!
Ut av det blå
Selvsagt skal vi utfordre oss, det er jo en del av det å være menneske. Sånn har det vært siden tidenes morgen. For hele tiden å komme videre, så har det – i fremskrittets tegn – vært gjort nok av halsbrekkende prosjekter med ikke så bra utfall.
Når det er sagt, så kan det også skje saker helt ut av det blå. For vi har ikke alltid kontroll. Men det vi kan kontrollere selv, er det å stoppe i tide.
Det er en vanskelig øvelse. Jeg vet det av egen erfaring. Den interne kommunikasjonen kan noen ganger bli irrasjonell, og da kan det for mange bli et must å fullføre for omtrent enhver pris. I kampens hete glemmer vi nok noen ganger det med å bruke fornuften.
Silje Fismen likte å løpe i fjell. Hun hadde gjort det mange ganger. Hun elsket det helt sikkert, og det ga henne like sikkert fantastiske opplevelser.
Snu i tide
Jeg er også ute etter opplevelser, og litt vær og vind har vi nok alle godt av. Men det vi kanskje glemmer noen ganger, er at vi må ha respekt for det som skjer i atmosfæren rundt oss. Så den fjellvettregelen om å snu i tide, er i aller høyeste grad reell.
Snart er det høst, og den siste store delen av løpssesongen er straks i gang. Du skal agere som før, men bare huske litt på den siste detaljen om å tørre å si stopp når faren er der. Den beste måten vi kan hedre Silje Fismen på i vårt lille løpsmiljø, er at vi tør å stoppe i tide.
I mitt hjerte skal jeg tenke på de opplevelsene jeg har mens jeg holder på, og samtidig sørge for at det blir gode opplevelser i ettertid også for de rundt meg. Vi er noen ganger egoistiske og glemmer de som er rundt oss.
Det gjelder for arrangører også: Ikke tenk penger alltid, tenk opplevelser og idrettslig kappestrid under sikre og trygge rammer.
President i Kondis
Tim Bennett
Denne kommentaren sto også på trykk i Kondis nr. 6-2019.
Tim Bennett (54) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.
