Av Per Gunnar Alfheim
 
”Ett minutt til start!” Roper starteren. Jeg senker skuldrene. Formaner meg selv til å slappa av. Gå rolig ut. Bjørn Gjerde er på plass, til min store glede. Tre uker tidligere, i Bergen Maraton, felte jeg Bjørn - den etter hvert legendariske maratonkjempen - for første gang, og det gav mersmak! Han har jo passert 200 maraton, og de aller fleste er på under 3 timer.
 
Form under pari
Formen er på ingen måte prikket inn. Jeg er redd den er langt under pari. Ni dager før Bergen Maraton fikk jeg nemlig en halsbetennelse, etter en meget god treningsperiode. Dermed reduserte jeg treningen betydelig i ukene rundt Bergen Maraton, i midten av juni. Men fire dager etter løpet, på onsdagen, hadde jeg avtale om en VO2-max og laktatprofil-test i Oslo, som skal bli reportasje i Kondis, og deltagelse i Sognsvannet Rundt Medsols noen timer senere. Allerede lørdag tre dager senere løp jeg Lonevågsmila, fremdeles litt slimete i halsen og nesen. Deretter tok jeg ni dager konkurransefri, og trente relativt ”moderato” frem til mandag fem dager før Jølster. Da deltok jeg i 10 km’eren i BFG Fana’s karusell ”Hjelp! Skal jeg løpe maraton om noen dager med denne formen”! Tenkte jeg da. Jeg slet meg gjennom på 38:45. Tre uker tidligere ville den ganske sikkert gått på 35:45. Dagen etter jogget jeg 16 km, og det gikk kjempetungt! Og meget sakte. Da tenkte jeg: ”Enten har belastningen blitt for stor på grunn av halsbetennelsen, eller så har det blitt for lite mengde i det siste. Jeg må få formen på gjenger igjen. I morgen tar jeg fire ganske rolige økter!”
 
Dermed ble det en svært uvanlig maratonopplading de siste dagene. Tre økter på en dag er det meste jeg har prøvd før. Men onsdag forløp slik: Kl. 8.00: 6 km meget rolig. Kl. 13.00: 6 km inkl 3 x 400 meter á 1:35. De gikk ganske lett faktisk! 20.00: 36 minutter middels hard roing i åtter utrigger. Kl. 21:15: 17 km i bra fart, ca. 4:50 pr km. Det føltes slett ikke så verst! Totalt fire økter på til sammen 37 km, inkl 8 km roing. Torsdag tok jeg fri, men jobbet på spreng med en deadline (jobb), som hadde holdt meg i ånde noen dager, og halve netter med. Fredag ble det 4-5 km meget rolig pluss 6-8 x 50-80 meter stigningsløp pluss 2 x 400 meter á 1:36, som er den maratonfarten jeg drømmer om. 4 blank pr km. Ville jeg i det hele tatt klare å kave meg under 3 timer her i Jølster i dag? Tenkte jeg i små, korte pessimistiske glimt. Det er tøft å løpe så langt i 4:16-fart, hvis kroppen ikke er helt med. ”Jeg har jo løpt stabilt på 2:56-2:59 i alle de seks løpene jeg har løpt siden desember, og det har vært i mye tyngre løyper, og under mye dårligere værforhold. Det må kunne gå i dag også. I så fall har jeg seks maraton på syv måneder under tre timer. Jeg klarer det, men nå må jeg huske full ”flaps” når starten går!” Tenker jeg optimistisk, der vi står som noen saltstøtter og venter på smellet.
 
Pang!
Startpistolen smeller. Vi er i gang. Jeg står i fremste linje, men mange kaster seg foran meg og går ifra. De har tydeligvis glemt hvor langt det er til mål. Også rutinerte Bjørn får straks en luke på 10-12-meter, og snart 20-30. Det er fristende å legge seg kloss i rygg, men jeg løper mitt eget løp som vanlig. Lar kroppsfunksjonene få komme mykt i gang, lar flaskehalsene få åpne seg skikkelig før jeg begynner å presse.
 
Arrangøren forsikret meg før start om at km-skiltene er korrekt plassert, og da er det ekstra moro å løpe.
 
De første fem går lekende lett, som planlagt, men fortere. Jeg noterer 4:05, 3:53, 3:58, 4:01 og 3:58. Dette begynner lovende! Jeg løper side om side med Hilde Mæhlum, Jarl Sægrov og Willy Hamre. Gradvis løper jeg fra feltet, og etter fem km er jeg på høyde med Bjørn. Der velger jeg å bli. Vi er nr. 4 og 5 totalt. Helge Hafsås og svenske Reima Hartikanen er i tet. En annen for meg ukjent mann løper litt lenger bak og vi bak ham igjen. Det går jevnt videre: 4:05, 4:00, 4:03, 4:00 og 4:00. Vi passerer 10 km på 40:06, så takker jeg for meg. Bjørn ser anstrengt ut, og jeg får raskt en betydelig luke. ”Nå ser jeg ikke mer til ham før mål”, tenker jeg begeistret. Helt solo passerer jeg ½-maraton på 1:25:33. Under 2:50 tenker jeg kan bli hardt, men ikke umulig. Ny pers, bedre enn 2:53:26, anser jeg for å være innenfor rekkevidde!
 
Overrasket av Bjørn!
Like etter passering ½-maraton, kommer jeg til løpets eneste virkelig tunge parti; en ganske bratt motbakke på kanskje 150-200 meter. Det går som vanlig relativt sakte med meg når det går oppover. På den km-eren bruker jeg 4:37, mer enn halvminuttet mer enn snittfarten pr km så langt. Bjørn er sterk i motbakker, og tar kraftig innpå meg. Det begynner å regne ganske kraftig, og det blåser opp motvind samtidig. Jeg kjenner at det ikke går like lekende lett lenger. Psykisk er dette et tungt parti, fordi det er langt til mål, samtidig som tretthetstegnene begynner å snike seg på. Likevel flyter jeg ganske greit av gårde i 4:05-fart frem til 25 km. Derfra til 30 km er km-snittet 4:14, og etter passering 28 km, kommer Bjørn pesende opp og forbi i en liten kneik!!!???? ”Å, nei! Pokker! Der kommer han pinadø igjen”! Tenker jeg overrasket. Han jobber iherdig, puster og peser. Han kjenner mitt svake punkt, motbakker, og vil riste meg av med en gang. Jeg henger meg på ham opp kneiken, og jeg ser at pulsen stiger med 5 slag fra 158-163.
 
Etter ca en km slipper jeg, fordi jeg tenker: ”Jeg løper mitt eget løp, som jeg pleier. Nå finner jeg roen fra 30-35, så knuser jeg til på 35, og maler ham i stykker”!
 
På 30 km har han fått en luke på kanskje 60-70 meter, som er konstant fram til 35. Bjørn venter meg neppe opp igjen. Men jeg vil, vil, vil! På 35 km-merket rister jeg vilt på hodet, brøler og starter nødaggregatet. Farten øker, og avstanden til Bjørn minsker hurtig. På 36 km er jeg oppe på siden av ham, og hveser i munnviken i det jeg passerer: ”Jeg gir meg ikke så lett”! Snart har jeg en solid luke til ham, kanskje 50 meter. ”Nå har jeg ham! Han er ferdig. Finito!” tenker jeg begeistret. Fra 35-40 km ser slik ut: 4:04-4:07-4:10-4:09 og 4:23. Puh! Jeg får en liten smell på 39. km, men nekter å synke nesten ved kai!
 
Nytt ”come-back”
Etter ca 40 km er det en ekstra drikkestasjon. Bjørn har løpt seg opp til 5 meter bak. Hjelp! Han er seig! Jeg antar han løper forbi hvis jeg stopper og drikker, og det stemmer. Likevel velger jeg å stoppe og drikke, fordi jeg er så sliten. Ny stategi tar nemlig form: Slippe ham forbi, for så å ligge så lett og tett i rygg som mulig, og samle nye krefter på den nest siste km, for så å knuse ham på siste med en forrykende innspurt. I maraton hjelper det for meg å programmere hjernen litt i forkant, dele opp distansene i faser. Manipulere meg selv mentalt. Men når jeg står og svelger cola, rykker Bjørn og rister seg løs. Han er ikke bare Bjørn, han er en ”ringrev” også! Luken blir på 30-40 meter, og til nesten 100 etter en liten kneik. Jeg klarer som planlagt å løpe litt billig, uten å miste Bjørn for mye. 4:26 viser klokken da jeg trykker av på 41 km. 100 meter lenger fremme er en liten bakketopp. ”Der”, tenker jeg. ”Der starter jeg spurten, legger meg helt i rygg, og spurtbeseirer ham på stadion! Nytt brøl. ”Jaahhhrrrrrrhh”!!! Kom kjære adrenalin. Innhentingen begynner. Sakte men sikkert spiser jeg av forspranget.
 
Oppgjørets time
Men grusbanen i målområdet nærmer seg visst fortere. Bjørn også løper fort. Han vet jeg kommer. 200 meter fra mål svinger han inn på grusbanen, kanskje 50 meter foran meg. Jeg håper på et mirakel. Nærmer meg Bjørn. Gir alt! Klokken stopper på 2:54:35. Det er fattige åtte sekunder etter Bjørn …..
 
Siste km: 3:54. 4:12 i snitt pr km fra 35-40 km. Snitt totalt på 4:08. Siste ½-maraton: 1:29:02 – 3,5 minutter saktere enn første halvdel. Relativt stabile 5-km-tider: 19:58 – 20:08 – 20:10 – 20:27 – 20:56 – 21:17 – 21:16 –20:55. Tidene viser en positiv utvikling etter 30 km. Men så ble jeg altså overmannet av Bjørn på målstreken. Godt det var Bjørn Gjerde!
 
Jeg jubler likevel! For et løp! Kjempeartig. Spennende! Tross alt nest beste tid noensinne. Det aller beste er at jeg vet at formen nå er betydelig under pari. Den er langt fra prikket inn, for å si det slik. Når alt klaffer er jeg helt klar for å se 2:40-tallet.
 
Noen minutter etter målpassering ser vi Willy Hamre kommer susende. Han har manglet sekunder på å komme under tre timer i flere løp siste halvåret. 2:59:19 kommer han inn på, og jeg jubler for vilt for ham også. Litt nysgjerrig følger jeg med på de andre som jeg delte felt med i starten, Hilde Mæhlum og Jarl Sægrov. De løp på henholdsvis glimrende i kvinneklassen 3:03 og gode i aldersklassen 3:10. Hilde er med det beste dame. Men jeg mener de åpnet for hardt alle tre. Selv jeg som bare tapte 3,5 minutter på siste halve, var på grensen. Men siden det var tyngre forhold på slutten, var det vel bortimot optimalt.
 
Ettertanke
Jeg løp stort sett solo etter 10 km passering, bortsett fra de snaue kontaktene Bjørn og jeg hadde da vi passerte hverandre to ganger hver. Det er klart det er en del tidsmessig å hente på å løpe i store felt hele veien og med publikum, som for eksempel slik det er i London og Berlin. Det hjalp litt da jeg hadde øyekontakt med Bjørn mellom 28 og 36 og på de to siste km’erne. Men uansett mye alene-løping: Jeg hadde det storartet hele veien i skjønne Jølster!
 
Taktisk var jeg også fornøyd, selv om jeg fikk en lærepenge på slutten. Heretter vil jeg starte ”nødaggregatet” senere enn på 35 km. Skjønt det har gått bra mange ganger. Hadde jeg ligget meg i rygg på Bjørn litt lenger, og startet langspurten tidligst etter den 37. km’eren, hadde jeg trolig felt Bjørn igjen. Eller jeg kunne ventet helt til den siste km’eren, og satset på spurtseier. Jeg var flink til å spare på kruttet i starten, men jeg kunne altså spart litt lenger på adrenalinet og på kreftene fra 35 km og inn. Tidsmessig tror jeg imidlertid både Bjørn og jeg vant på at jeg løp som jeg løp, og det teller jo også.
 
Nettopp dette er det som gjør maraton så fascinerende! Det er ikke bare å gi full gass for å få et optimalt resultat – man må faktisk bruke hodet også underveis. Og velger man feil taktikk, kan det få store konsekvenser. Å løpe maraton er på en måte å balansere på stram line over en distanse på 42195 meter! Et lite feiltrinn, så faller man av, og det kan bli svært tungt å komme opp igjen! Den balansegangen mener jeg at jeg behersker godt, og det er en vidunderlig følelse å få det til!
 
--------------------------------------------------
 
Les også nettredaktørens reportasje fra Jølster her.
 
Bergensiden hadde også en melding.