Elisabeth Borgersen tok en Everest i Wyllerløypa

Men kanskje verre enn de 8880 høydemeterne oppover, var det at like mange høydemeter skulle forseres nedover. Her er Elisabeth Borgersens egen dagen derpå-beretning om "Everestinga" i Wyllerløypa:

En lang dag i Wyllerløypa

Det ble en lang dag i Wyllerløypa i går. Sammen med Abelone Lyng startet jeg ved soloppgang i bunnen av Oslo Vinterpark på det jeg visste skulle bli en utfordrende dag. Everest var ikke noe opplest og vedtatt mål, men en tanke jeg hadde i bakhodet.

Selve stigningen i seg selv burde være gjennomførbar, men nedoverløpingen og den belastningen det har på fremsiden av lårene var en større utfordring. Særlig fordi det ikke har vært mye bakketrening generelt de siste månedene i og med at alle mine planlagte fjelløp er blitt avlyst ett etter ett, og reiseplanene har dermed blitt lagt på is. Uansett er det gøy med utfordringer og å se hva som er mulig å få til med godt selskap og en god dose stahet.

Det var perfekt vær og temperatur for en lang dag i bakken. Det å pushe for en raskest mulig tid var ikke målet, men heller det å klare å gjennomføre. Dette var ikke noen konkurranse, og vi ønsket å ikke sette oss for langt tilbake med tanke på restitusjon i etterkant. Men jeg følte heller aldri at det var en "søndagstur" vi la ut på.

Bakke opp og bakke ned ble det. Bilen var parkert i bunnen av Wyllerløypa og fungerte som depot. Tilgang på mat og drikke gjorde også at det var en perfekt anledning til å øve på å få i meg mer næring enn det jeg vanligvis får til under de lange ultraløpene.

Abelone Lyng og Elisabeth Borgersen er godt i gang med "Everestinga" i Wyllerløypa utenfor Oslo. (Foto: privat)

Etter 20 runder og ca. 12 timer takket Abelone for seg. Med 6000 høydemeter hadde hun perset på antall høydemeter på en dag, noe som det var all grunn til å være stolt av. 6000 høydemeter i seg selv er ikke akkurat barnemat. Og en ting er sikkert – det å ha selskap gjennom store deler av dagen gjorde utfordringen mye lettere.

Selv følte jeg at det ikke var umulig å skulle klare å nå "Everest", så jeg bestemte meg for å fortsette alene til tross for at lårene ble ømmere og ømmere, og at nedoverbakkene gikk saktere og saktere.

Før de siste par rundene kom mannen min Skjalg med takaway-pizza, og da var det bare å fylle på med energi for å komme seg til topps. Rundt solnedgang og etter 17 timer og 40 minutter viste klokken min 8880 høydemeter klatret, og jeg anså oppdraget som ferdig. Kun de siste og verste 300 meterne ned igjen gjenstod. Vel nede kunne jeg konstatere 29,5 runder i Wyller og 78,7 kilometer tilbakelagt, en ikke ubetydelig ultra på en torsdag.

Om jeg noen gang skal "bestige Everest" i løpesko igjen, får det bli et sted hvor det er mulig å ta gondolen ned, eller aller helst – i løpet av en veldig lang løpetur i store fjell med startnummer.

Les om da Elisabeth Borgersen fikk drømmen sin knust av toget

Når oppdraget er utført, er det lov å være hoppende glad - sjøl på slitne bein. (Foto: privat)

Etter 17 timer og 40 minutter var 77 km og 8880 høydemeter forsert. På barneskolen lærte vi at Mont Everest er 8848 m høyt. (Foto: privat)