En av årets beste løpeturer!

Tvert imot. Klokka ga ikke skryt i går. Den kjefta på meg. Sa at økta ga meg lite, og endret statusen min fra "Produktiv" til "Ikke produktiv". VO2 Max-tallet mitt gikk et hakk ned også, etter å ha avsluttet økta med ytelesesfaktor -5. Du verden. Det høres ut som en skikkelig møkkaøkt. Det snåle er at det var årets desidert beste treningsøkt. Kanskje en av livets topp 5.

Du har sikkert lest og hørt det ofte: "Senk farten på treningsturer". "Treninga bør foregå mest i sone 1" osv. Jeg har også hørt det ofte. Jeg har til og med skrevet om det. De fleste er enig i at det har noe for seg, sånn treningsmessig sett. Mange er uenig, og det er helt greit. Dette handler egentlig ikke om hvem som liker hva, for alle er vi ulike.

Tja. Hva er løping for meg? Hva skal jeg si? Først og fremst, så skulle jeg ønske jeg var 15 år, og hadde mer av livet foran meg, slik at jeg kunne prestert på høyt nivå i fremtiden. Selv om det er en umulighet, ettersom kalenderen hevder jeg er 44 år, så ligger akkurat den tanken fortsatt et sted i hjernen min. Og jeg vet ganske sikkert at jeg ikke er alene om å ha slike tanker.

Noe i meg vil fortsatt prestere på høyt nivå. Jeg vil fortsatt slå rekordene mine. Til tross for at både fastlege og fysioterapeuter sier at det høres usunt ut. Men hva skal jeg gjøre med dette prestasjonsbehovet mitt da? Spørsmålet er hva løping er for meg. Det handler fortsatt om prestasjon. Jeg vil løpe raskere enn jeg har gjort før. Jeg vil se VO2-max øke. Men en ny dimensjon har åpenbart seg i det siste - jeg vil også løpe for sjel og terapiens del.

Jeg har alltid hatt en formening om at rolige turer er bra for meg. Men, det har alltid vært mest morsomt å peise på, og se kilometerpasseringene blir lavere og lavere. Så hører det med til historien at jeg alltid har vært skadet også. Dette er også egentlig et annet tema, men skadene - spesielt de 4-5 siste årene - har tvunget fram rolige turer.

Ofte blir disse løpeturene en transport fra A til B, hvor fokuset er på å få det gjort. Helt til denne sommeren. I år har jeg virkelig oppdaget gleden ved å løpe rolig og ta inn naturen underveis. Jeg har til og med begynt å tillate meg selv å stoppe på løpetur. Kanskje for å ta et bilde. Tidligere har jeg ikke kunnet fordra å måtte stoppe underveis. Hvis en skolisse gikk opp, så var det krise.

Så er jeg kommet fram til gårsdagens økt. Årets beste løpetur. Som så mange ganger denne sommeren, så skulle jeg bare ta en rolig tur i skogen. Helt aleine. Klokka kunne like gjerne ligget hjemme, men jeg liker å vite hvor langt jeg løper. Men puls og tid, det var fullstendig uvesentlig denne gangen.

Jeg løp ut fra Skar i Maridalen og oppover på østsiden av Skarselva mot Øyungen. Allerede der er det helt nydelig. Lenge før dagens økt begynte, hadde jeg bestemt meg for at det ble bad i løpet av turen. Minst ett. Det var tross alt 28 grader og strålende sol. Men jeg stoppet ikke allerede på Øyungen. Det var litt for tidlig.

Jeg fortsatte på stien langs vannet, opp til Liggeren gård. I noen bratte kneiker på stien, gikk jeg i stedet for å løpe. Du verden. Så befriende. Jeg snublet litt i noen røtter, men berget såvidt. Etter hvert passerte jeg Liggeren og siktet på Ørfiske i Nittedal. Der skulle jeg nok bade. Men, en feilnavigering (fordi jeg var mest opptatt av å se på trærne rundt meg) førte meg inn på en skogsvei jeg aldri har vært før.

Plutselig var jeg fullstendig aleine. Det var helt stile. Kun labbene mine laget litt lyd, til tross for at jeg løp på myk skogsvei. Jeg hørte ikke pusten min engang, for jeg løp så langsomt og behagelig. Kilometrene gikk. Så var jeg ved et vann. Store Svarttjern. Jeg stoppet og gikk ut på en klippe. Ikke en eneste lyd her heller. En enslig and svømte rolig rundt midt utpå vannet. Den hadde heller ikke dårlig tid i dag. Jeg drakk litt av vannlageret jeg hadde rundt livet, og jogget videre. Ved neste vann stoppet veien. Hm... her kan jeg jo bade litt, tenkte jeg. Kunne til og med ha kledd meg i Adams drakt, for jeg hadde ikke sett et menneske på 6 kilometer. Men det var litt vrient å komme seg uti der.

Så, jeg snudde. Veien hadde jo kommet til en ende. På tilbakeveien stoppet jeg nok en gang ved det samme vannet. Denne gangen spiste jeg en energibar. Jeg satte meg ned på en stein, og la merke til samme and som fortsatt svømte rolig rundt på det blikkstille vannet. Her kunne jeg gjerne ha badet også, men det var enda mer vrient å komme ned til vannkanten her. Den lå ti meter lenger ned, så jeg jogget videre.

Kilometrene forsvant. Sakte men sikkert. Og tilbake på Liggeren gård hadde jeg altså ikke sett noen andre på de siste 12 kilometrene. Jeg løp ned til stien langs Øyungen igjen. Drakk litt mer. Først energidrikk, deretter litt vann. Ved enden av Øyungen måtte jeg bade. Av med alt, minus boxershorts. Fantastisk! Det var sikkert 24-25 grader i vannet. Jeg svømte utover. Tok det rolig her også, godt inspirert av anda fra Store Svarttjern. Jeg dukka litt, svømte litt til, dukka igjen og karret meg etter hvert på land. Klissvåt tok jeg på meg sokkene og shortsen og jogget videre. For en fantastisk følelse! Nå gjenstod kun et par kilometer ned til bilen. Dessverre gikk turen mot slutten.

Denne dagen kunne jeg sikkert ha løpt dobbelt så langt. Denne dagen skjønner jeg hvorfor flere og flere opplever gleden ved ultraløp. Denne dagen fant jeg en ny type favorittøkt - og denne dagen løp jeg en av livets beste løpeturer!