Nederst i denne saken kan du se resultatene til de norske som var med på årets Trandgrancanaria.
I morgen eller fredag kommer vi også med en løpsrapport fra kona til Lars, Siri Vaggen Kanedal, som deltok på 30-kilometeren. 

Trans Gran Canaria 128 km 2019

Løpsrapport fra en førstereisgutt.

Tekst: Lars Vaggen Kanedal
Foto: Lars Vaggen Kanedal og Stig Morten Negaard

Drømmen om et skikkelig ultraløp, altså ett som ikke består av diverse runder om igjen og om igjen, begynte allerede etter målgang på mitt første Spartanløp (ultra beast 50km) i 2017. Så i 2018 begynte ”letingen” etter et passende løp i Europa. Skjebnen skulle ha det slik at min svoger flyttet til Gran Canaria og ville ha besøk, da passet det fint at det var et løp der som heter Transgrancanaria med forskjellige distanser. Mitt dilemma var hvilken distanse skal man velge, ikke for kort for man gidder jo ikke dra halve jorda rundt for å bli fort ferdig, men heller ikke så langt at det ikke vil være oppnåelig.


Mye å velge blant i TG.

To valg skilte seg ut, 128 km som liksom er gromløpet og den kortere 64km. Begge to med mange høydemeter, henholdsvis 7500m og 3200m. Fornuften sa den kortere distansen, galskapen i meg mente 128 km ville funke. Etter mye fram og tilbake over flere måneder ble valget tatt, 128 km på maks 30 timer med checkpoints (stasjoner) underveis med tidsfrister. Dette så overkommelig ut.

Frem til avreisedagen hadde jeg full kontroll på det meste, til og med staver var pakket behørig ned i kofferten. Vel fremme så hadde vi ett par dager å bruke på å bli vant til varmen, drøye 20 grader kjentes helt fint ut. Løpetur ble det også tid til, kroppen kjentes veldig bra ut og farten var inne.

Selve løpet startet fredagen klokken 23, mens de andre distansene startet på forskjellige dager/tidspunkt, men torsdagen var dagen for å hente startnummeret. Siden vi bodde i Las Palmas og hadde sånn ca. 300 meter å gå til start så betydde det at vi måtte til andre siden av øya. Lokalbuss ble sporet opp og etter en ok busstur var vi framme i Maspalomas og det som heter Expomeloneras. Der var alt satt i system slik at selv jeg fant greit fram til riktig sluse, fikk lagt igjen dropbag som skulle til en aidstation ca. 80 km ut i løypa. Masse folk og god stemning overalt. Tok turen inn i messehallen hvor det var mange utstillere med alt man kan tenke seg til løping, og alt man ikke visste fantes var også der. Etter et par timer dro vi tilbake igjen for å få litt hvile til dagen etter.


Fra startnummerutdelingen.

Løpsdagen.
Våkner dessverre tidlig, er skikkelig nervøs for hvordan dette skal gå, vil kroppen holde, hva med knærne som vanligvis krangler? Det jeg var mest bekymret for var matinntaket, ville jeg klare å spise fast føde underveis? Det var det jeg absolutt ikke hadde trent på, var også det jeg slet mest med når jeg løp Backyard ultra Sandefjord. Etter en grei frokost tok jeg turen ut for å se på startområdet og slappe litt av på stranden. Selve starten går klokken 23, så det er litt uvant, men fikk slappet av og følte meg greit uthvilt. To timer før pakket jeg sekken og fikk på meg løpeklærne og alt som skulle være med, gikk mot start og da forsvant også nervøsiteten, nå var det bare å glede seg. 

Traff på noen andre nordmenn som også skulle løpe, samt andre ferierende som av en eller annen grunn skulle ha bilde av meg, kan ha vært at jeg hadde på med Team OCR Norway t-shirt og dermed så ”proff” ut.

Oppstilling til start var i tre puljer etter hva man hadde oppgitt som forventet sluttid. For min del betydde det bakerste pulje hvilket passet meg helt fint. Noen minutter før start kom jeg i prat med Stig Morten som også skulle løpe i samme pulje, det skulle vise seg ved første stasjon at vi derfra kom til å løpe sammen. Starten gikk, rolig fart da det var mange som skulle av gårde, tror vi var sånn ca 900 totalt på denne distansen. De første 3 kilometerne fulgte stranden og strandpromenaden med tilhørende folkehav som klappet og ropte til alle som løp, skikkelig artig.


Snart start!


Starten har gått bortover stranda i Las Palmas.

Vel ute av turistveiene kom vi inn i en grusvei som gikk oppover, vi snakker langt oppover, kanskje et par kilometer. Og her er det fine med å starte langt bak, siden vi starter i mørket må alle ha hodelykt/lykt samt et rødt lys bak, dette røde lyset dannet en lyslynge oppover hele bakken akkurat slik jeg hadde sett på Youtube, skikkelig stilig og skremmende siden man da også så hvor langt det var oppover. Terrenget fram til første stasjon varierte mellom asfalt, grusvei, rullestein, stier og bakker, ja mange bakker både opp og ned, til dels ganske bratte og med innlagte snublefeller.

Avstanden mellom disse stasjonene var sånn omtrent 12-16 kilometer og det var mat/drikke å få på disse. Å komme inn til første stasjon midt på natta til stormende jubel og applaus er skikkelig morsomt og ga ekstra energi. Standarden på drikke og mat var det ikke noe å si på, frukt, ost, skinke, brød kaker og kaffe, til og med varm mat på enkelte stasjoner var det også. Underveis til første stasjon hadde jeg mistet Stig Morten men traff på han igjen med mat i kjeften. Etter en kort pause så bestemte vi oss, uten å si ett ord om det, for å løpe sammen.
I løpet av natten så løp vi igjennom bitte små samfunn med masse folk i gatene, gamle damer som hang i vinduene og masse barn som alle klappet og ropte oss fremover. Opp en av de bratteste bakkene jeg har løpt/gått langt uti ødemarken var det helt plutselig noen som slo på trommer. Midt oppe i bakken var det noen som hadde plassert seg med store trommer og lagde masse lyd når vi kom, snakk om å sette preg på det som skjer.


Fortsatt optimistiske karer i nattemørket.

Foreløpig hadde vi grei margin når det gjaldt tid, en drøy time til gode på første og når vi kom til andre så var vi ca 50 min før siste frist. Fortsatt føltes kroppen bra, ikke var jeg trøtt og humøret var på topp. Å løpe i bratt terreng oppover og nedover i kun lyset fra hodelykten gjør at det går litt saktere, spesielt nedover, ikke ser man så mye av naturen heller. Ett sted var det så smalt og med store kaktuser på begge sider av stien, med blikket litt for mye ned holdt jeg på å tre trynet rett inn i en kaktus. Slapp unna med skrekken heldigvis. Jeg skriver løp/løper på disse stiene, men sannheten var nok mer rask gange veldig ofte da terrenget på Gran Canaria er ganske bratt og vilt.

Etter hvert så begynner det å lysne så vidt det er, passer perfekt siden hodelykten begynner å bli litt svakere, greit å slippe å bytte batteri midt på stien. Med lyset kom også neste stasjon, da var vi på maratondistansen. Her skulle det vise seg at veldig mange ga seg, fant senere ut at mange faktisk ikke rakk tidsfristen allerede på første stasjon. Selv hadde vi greit med tid fortsatt. Vi fylte opp drikke og fikk i oss noe mat og sånt, for min del ble det mest drikke og mindre med mat da jeg slet med å svelge unna fast føde.


Selfie på en av matstasjonene.


Idyllisk dal...

Vel ute i løypa igjen så var det en helt annen verden som åpenbarte seg, med fullt dagslys ble også den spektakulære naturen synlig. Det ble lettere å bevege seg, men bakkene var ikke blitt mindre bratte. Etter en lang stund og mange kilometer mente vi at vi burde nærme oss neste stasjon, klokka viste at det kun var kort vei igjen og tiden skulle ikke være noe problem. Dette viste seg å være feil, Det var lengre igjen enn vi trodde, terrenget var skikkelig ille med utrolig teknisk nedstigning i en utrolig vakker dal, vel nede fant vi ut av vi skulle tilsvarende opp igjen. På dette tidspunktet stekte solen og temperaturen som opprinnelig var meldt viste seg å bli mye varmere.

Nesten oppe fra dalen igjen ble jeg uvel, tror kombinasjonen av for lite fast føde og for mye varme gjorde utslaget. Jeg prøvde så sende Stig Morten videre men han valgte å bli værende. Heldigvis så kom jeg meg greit igjen etter en liten stund og plutselig var vi kommet ut på asfaltert vei og vi kunne se neste stasjon i det fjerne. Vi så også at den gode tiden vi hadde hatt tidligere nå var spist opp så vi la inn et ekstra gir for å rekke tidsfristen. Når vi endelig kom fram slapp vi igjennom, fikk i oss noe kjapt å drikke og avgjørelsen om at formen min nå var såpass ok at vi skulle fortsette sammen. Det viste seg at vi var de siste som rakk denne tidsfristen. Naturen herfra og til neste stasjon minte meg litt om skogene hjemme med furutrær og ”norske” stier bortsett fra alle de lange bakkene selvsagt. Fram til neste stasjon skulle det nå være ganske godt med tid i forhold til distansen oppgitt, men nok en gang var det noe som ikke stemte. Hadde vi notert feil distanser? Vi visste vi skulle til Artinara og distansen jeg hadde notert var passert og tiden begynte å bli knapp.

På dette tidspunkt ga jeg Stig Morten klar beskjed om å stikke av gårde på egen hånd, han var litt raskere enn meg nedover og dumt om vi begge skulle ryke på tiden. Etter en kilometer eller to kom helt plutselig en kjent figur opp på siden av meg, Stig Morten hadde blitt uvel og fant noen busker som fungerte til den bruken han trengte de til. Han hadde tatt i litt for mye for å rekke tiden og løpt seg tom rett og slett. Akkurat hvor langt vi nå var kommet er jeg usikker på for omtrent akkurat her gikk klokka tom for strøm og ville heller ikke la seg lade av den medbrakte powerbanken, skikkelig dritt!


Målportalen, dit kom vi aldri.

Etter noen flere kilometer så  vi endelig Artenara og klokka til Stig Morten viste at vi ikke rakk tidsfristen. Vel nede ved stasjonen så satt det mange som hadde gitt seg selv om de rakk tiden. Sjekket distansen og vi hadde da kommet til ca. 67 km som er 15 km mer enn jeg noen gang har løpt og over halvveis til mål. Det viste seg at løypa var lagt om litt slik at den var blitt litt lenger. Hadde jeg bare sjekket søppelposten min før start så hadde jeg visst det.

At vi var litt nedstemte kan man trygt si, selv ble jeg litt trist og emosjonell over at løpet nå var over, rett før vi nesten bare hadde nedoverbakker til mål. Trøsten var at vi nå ikke trengte å stresse med å spise, hadde all verdens tid på oss nå. Sosialiserte oss litt med noen av de andre som var der mens vi ventet på en buss som skulle ta oss tilbake til Maspalomas. Vel på bussen så kom avgjørelsen om at hvis det passer inn med jobb neste år så gjør jeg ett nytt forsøk.


På bussen fra Artenara til målområdet i Maspalomas.

Dagen etter er jeg innom den lokale løpebutikken i Las Palmas og prater litt med han som jobber der. Det viser seg at han også hadde deltatt, men hadde gitt seg allerede på stasjon 2, han sa at varmen på dagen var helt uutholdelig med over 30 grader. Da skjønner jeg at jeg synes det var varmt når temperaturen bikker 30 og de lokale løperne rister på hodet av galskapen.

Av en eller annen grunn så føltes det ikke som et nederlag å ikke komme helt til mål, men nesten som en seier for å ha holdt ut i omtrent 14-15 timer. Faktisk så kjente jeg en stolthet over å ha kommet så langt, det er jo ikke mer enn tre år siden jeg løp min første kilometer og trodde jeg skulle stryke med.

At man får hele 5 UTMB poeng for dette løpet skjønner jeg godt, for maken til røft terreng skal man lete lenge etter. Totalinntrykket jeg sitter igjen med er at det å være ultraløper er utrolig trivelig, utfordrende mentalt og fysisk og krever en annen tilnærming enn hinderløp som jeg er mest vant med. Selve løpet og alt rundt synes jeg var utrolig velorganisert, bra merka løyper, fantastiske funksjonærer og ikke minst fantastiske innbyggere som virkelig byr opp til fest. En stor takk til Stig Morten for selskapet under løpet, vi hadde det trivelig så lenge det varte.


Lars og Stig Morten.

Løpets hjemmeside
ALLE RESULTATER

Norske deltagere vi fant i resultatlistene: