Gaea Norvegica Trail, løpet der ingen kom til mål, der ingen kom halvveis

Gaea Norvegica Trail (GNT400) er en utfordring selv de færreste ultraløpere våger å prøve seg på. Sannsynligheten for å komme til mål er ganske liten, og for utenlandske deltagere som forviller seg til løpet etter å ha studert løypeproifilen, må det være et sjokk å møte norske stier på sitt beste (verste).

- Det er umulig å løpe på sånne stier, og jeg hater å gå!
En av årets deltagere var Benny Keuppens fra Belgia, en rutinert ultraløper som bl.a. kom på en sterk 8. plass i 246-kilometeren i Transgrancanaria i fjor - på 57 timer.  Nå kom han til GNT400 der han var overbevist om at han skulle kunne løpe på under 80 timer, det var jo mye flatere enn på Transgrancanaria. Etter bare 60 kilometer, 150 kilometer før de virkelige utfordringene i Hedmarksmyrene startet, ga han seg. Han var egentlig i fin form, men han var drittlei siden han hadde snublet flere ganger på natta og han mente at løypa var beregnet kun for vandring. Han mente at det var umulig å løpe på sånne stier og han hater å gå!
 

Øyunn og Leif er fortsatt de eneste som har fullført GNT400

Historien ovenfor illustrerer at Nordmarkastier og norsk skogsterreng generelt kan være svært brutalt selv om det ikke er tusenvis av høydemeter. Når man som i GNT400 også skal løpe halve løpet i våte myrer på Hedmarksvidda - da blir det enda verre, men så langt kom jo ikke noen av årets deltagere.

Dermed er det desto større grunn til å la seg imponere av Leif Abrahamsen og Øyunn Bygstad som faktisk kom til mål etter å ha fulført det forrige GNT400 i 2017 på 120 og 128 timer.

2017: Øyunn og Leif i mål på Gaea Norvegica Trail etter 5 døgn

Fulvio Øksendal i Bérhem Ultraløperklubb har etterhvert arrangert mange ultraløp på Hedmarksvidda, og felles for dem er at fåtallet av deltagerne kommer til mål. Best gikk det vel egentlig i fjorårets Bèrghem Ultra Trail (130 km) der nesten halvparten fullførte.
Bare 9 av 21 fullførte Bèrghem Ultra Trail

I årets GNT400 endte det altså slik:

Vi har tatt en prat med både løpslederen og Jørgen Grøndal, se lenger ned.


Løypekart. Det starter "snilt" fra Oslo til Hedmarksvidda, men blir deretter svært tøft i myrene på vidda.

Video fra de siste 4 minuttene før start og starten.
Løpsleder Fulvio Øksendal avslutter med å si: -Ja, vi får se hva som skjer da! ...og det som skjedde var altså at ingen kom til mål i år.

-It's not supposed to be easy!

Vi kontaktet løpsleder Fulvio Øksendal etter løpet, det var mens han ennå kjørte rundt i skogene sør for Rokosjøen og lette etter den finske deltageren, så vi måtte vente en halvt døgn før vi fikk snakket med han. Det vi innledningsvis lurte på var om han hadde forventet at noen av deltagerne skulle klare å fullføre.

Det fikk vi egentlig ikke noe svar på, men når han litt senere bekrefter at det blir et nytt GNT400 i 2025, og smilende forteller om åpningsetappen, da forstår vi godt at hans motto er: -It's not supposed to be easy!

- Jeg kan garantere at på GNT400 i 2025 skal de fleste gi seg allerede på den første etappe til Eidsvoll stasjon. Den etappen blir ca 104 kilometer med over 3000 høydemeter og frist på 24 timer, sier Fulvio og legger til: resten er hemmelig inntil videre.

Det ble bare 4 startende i år selv med 9 påmeldte, og opprinnelig hadde Fulvio ventet fullbooket løp med 15 deltagere, men det håpet ble knust med Covid19 - som stoppet de fleste utenlandske deltagerne.

Av årets deltagere var det kanskje Jørgen Grøndal som hadde størst forutsetninger for å fullføre, han hadde blant annet trent mye på Hedmarksvidda etter at han flyttet til Hamar, og visste hva som møtte han. Yngve hadde bare løpt Hardangerjøkulen 100K og Hardangervidda Marathon (45K) tidligere, og også Karim Lahmini manglet erfaring fra så lange løp. Men, Karim prøvde seg på Hedmarksvidda i fjorårets Bèrghem Ultra 130K der han brøt etter 80 km - og nå ville han ta hevn på Hedmarksvidda.

Den klart mest rutinerte og meriterte løperen på start var belgieren Benny Keuppens, som vi har skrevet om innledningsvis. Han ble tatt fullstendig på sengen av de norske stiene, og kom altså aldri i nærheten av de utfordrende myrene på Hedmarksvidda. Her var det nok snakk om total mangel på research på forhånd - han hadde nok bare lest høydeprofilen og sammenlignet den med den 246 kilometer lange distansen i Transgrancanaria. Der var det over 13000 høydemeter, mens det i GNT400 bare var 8300 høydemeter på 400 km. 


Løperne venter på starten, her ser vi Jørgen og Yngve. (Foto: Fulvio Øksendal)

Hvordan utviklet løpet seg?

- Konkurransen startet klokken 20 på mandag i fint vær med sol og 18 varmegrader, men det var ikke så lenge lyst før hodelyktene måtte fram. Det var en endring fra 2017 da man startet 08 på morgenen. Etter noen få kilometer tok Benny og Yngve ledelsen, mens Jørgen og Karim startet roligere. De første 10 kilometerne langs Akerselva og etterpå i lysløypa innover i Maridalen gikk det rask, sier Fulvio - og dette var da løpets suverent letteste parti selv om det var noen høydemeter.


Benny og Yngve i bra driv ved Låkeberget i Maridalen, mens det ennå er veiløping. (Foto: Fulvio Øksendal)

- På natta økte ledelse til Benny og Yngve gradvis ledelsen fram til soloppgang da Yngve fikk luke til Benny. Deretter gikk det stadig saktere for Benny mens Jørgen nærmet seg noe bakfra.

- Da plutselig fikk vi en telefon fra kona til Benny, litt for klokka 9; hun fortalte at Benny ikke ville fortsette konkurransen; han var i Maura (ca 12km fra CP1) der vi hentet han etter å ha sjekket inn Yngve på CP1 (Eidsvoll 82 km) på tiden 12:58:04.

- Jeg ble skikkelig overrasket over det Benny fortalte (se lenger opp i saken) og forsto jo at det han kalte var trailrunning er det vi i Norge kaller løping på skogsveier.


Benny - her ved start - ga seg før løpet kom skikkelig i gang. - Det er umulig å løpe på sånne stier, og jeg hater å gå, sa belgieren.

- Jørgen kom til CP1 etter drøye 16 timer og fortsetter etter noe få minutter. Yngve hvilte lenger fram i Eidsvoll sentrum, men fortsatte like før han ble tatt igjen av Jørgen. Bare fire timer senere, ved 16-tiden, ringte Yngve og forklarte at han hadde skadet foten og klarte ikke å forsette. Høyre ankel låste seg. Han kom 100 kilometer før vi hentet ham. 


Jørgen ved CP1 Eidsvollsbygningen. (Foto: Fulvio Øksendal)


Yngve ga seg ca 2 mil etter CP1 - etter ca 100 km. (Foto: Fulvio Øksendal)

På dette tidspunktet begynte vi som fulgte løpet via RaceTracker å ane at ingen skulle komme til mål i årets GNT 400.

- Ja, Karim var ganske langt unna og vi lurte om han kunne klare fristen i CP1, men det gikk greit med 3 timers margin (21 timer). Han fortalte at han startet rolig med vilje for å ha mer krefter senere i løpet, mens jeg måtte forklare han at løype til neste sjekkepunkt er utfordrende på de siste 45 km så det var lurt å ikke stoppe for mye på CP1, men allerede 10 km senere i Eidsvolls sentrun tok han en ny pause, mens Jørgen var godt på vei mot neste sjekkpunkt sier Fulvio.


Karim på CP1. (Foto: Fulvio Øksendal)

- Farten synker for begge deltagerne, men Jørgen ankommet på CP2 onsdag ettermiddag etter 46 timer og 14 minutter, 1 time og 46 minutter før fristen. Han var bestemt på å gi seg; det ble for mye smerter i kroppen og han hadde sovet lite. 

- Trackeren til Karim stoppet ved Opsang (ca 24 km fra CP2) allerede fire timer før Jørgen kom til CP2. Sover han, eller han har mistet GPS'en? Vi ventet til fristen klokken 20, seks timer etter at trackeren hadde endret posisjon, før vi startet en leteaksjon etter Karim. Han svarte ikke på telefon, men det kunne ha vært for dårlig dekning eller at han var tomt for batteri.


Hvor var Karim? Bildet er fra før start. (Foto: Fulvio Øksendal)

Leteaksjon

- Opsang i Stange Almenning ligger midt i skauen hvor det er en del skogveier som er sperret med bommer; veldig vanskelig å vite om det var mulig å kjøre i nærheten men vi måtte bare gjøre det, sier den blide løpslederen.

- Etter 30 kilometer kjøring var vi bare 2 km unna Opsang, men med null dekning på mobilen.Tommy i klubben begynte å løpe til Opsang på stien, mens jeg ventet i bilen i tilfelle Karim kom langs grusveien. Det begynner å mørkne, og det var tåkete......tiden går, men endelig etter 1 time fikk jeg litt dekning på mobilen og så meldingen om at  Tommy hadde funnet Karim og han var i fin form og på vei til bilen. En time før midnatt var alle i bilen på vei til sivilisasjonen.

- Karim sa han hadde muligheten å komme seg til CP2 innen fristen, men bestemte seg for å kose seg på DNT-koia foran peisen med god mat. Han var tom for strøm på mobilen og hadde glemte hvordan han kunne sende en SOS melding med GPS-trackeren.


Bil på leteaksjon... (Foto: Fulvio Øksendal)

Vi liker det! -It's not supposed to be easy!

- Så eventyret sluttet ikke på den meste måte, men det er en bekreftelse på at GNT400 kun er for noen få ultraløperne, og vi liker at det er slik, sier Fulvio og gjentar: - It's not supposed to be easy!
 

Jørgenselfie fra løypa.

JØRGEN GRØNDALS LØPSRAPPORT

"Jeg klarer ikke å forstå at jeg skal finne noen skjulte krefter"

Jørgen Grøndal kom lenger enn de andre, og vi lurte jo veldig på om han i det hele tatt vurderte å ta seg ut på myrene på Hedmarksvidda. Jørgen selv forteller om løpsopplevelsen - så lenge det varte:

GNT400, hvor skal man starte? Utfordringen startet allerede ved beslutning om å delta. Så mange ting som må planlegges, testes og justeres. Jeg har aldri vært mer klar eller bedre forberedt for et løp før, om jeg klarte å være en god problemløser, så skulle jeg klare det. 

Løpet starter 20:00, sekken veier ca. 9.5 kg. Allerede før start har jeg gjort en liten brøler i planleggingen. Jeg hadde optimistisk nok tenkt å sove første gang på 135 km med en estimert tid på 28 timer. Første seksjon til CP1 går greit nok unna, men ca 2 timer tregere enn antatt. Nå var det bare å se frem til soving og hytte ... men, kilometerne går saktere og saktere. Før start hadde jeg antatt at jeg skulle klare en snittfart under bevegelse på ca. 5 km/t. Dette gikk ganske greit til CP1 og starten på CP2, men når kroppen mangler søvn skjer det rare ting. 


Stemningsfoto fra første natta. (Foto: Jørgen Grøndal)

Jeg klarte fortsatt å få i meg plenty mat og drikke. Jeg runda ca. 100km, og etter å ha beregnet fart og tid så skjønner jeg at jeg ikke er fremme på hytta ved 135 km før 02:00 - 03:00 et sted. Hvis jeg hadde fortsatt sånn så ville jeg ha gjort unna 135 km på 30 timer++, noe som ikke lover godt videre. Jeg klarte å fikle meg igjennom telefonen og fikk booket DNT-hytta på Gamlesaga som var etter ca 120 kilometer. (Pga. korona må man forhåndsbooke hytter)

Jeg kom frem der rundt 21:00 tirsdag kveld og fikk lagt meg ca. 22:15 (masse bortkasta tid på surr). Fikk omtrent ikke sove, lå bare å vrei meg og var for varm. Soveposen har ikke glidelås (alt for å spare vekt), så jeg fikk ikke ventilert og holdt temperaturen nede, dette endte opp med en blanding av bisarre drømmer og at jeg tilslutt la meg oppå posen. Med kanskje 1.5 time søvn og 1.5 time frustrasjon så valgte jeg å komme meg ut igjen. (Et lite hint av konkurranseinstinkt også, da Karim nærmet seg). Nok en gang kaster jeg bort bortimot en time på mat samt sørge for at hytta ser fin ut før jeg forlater den. Enda har det ikke slått meg at jeg virkelig begynner å få dårlig tid. 

Det er nå ca. 57 kilometer til CP2, og klokka er 02:30. Jeg jobber ganske greit videre på myrlagte stier, stopper og lager meg en god kopp kaffe på Fløtdamkoia (135km). Nå er det starten på slutten. Det går saktere og saktere. Jeg ligger på mellom 80 - 90 minutter på 5 kilometer. Terrenget er veldig krevende, og jeg går så raskt jeg "klarer". Småspringer til og med  (kanskje 6 km/t?), da jeg føler jeg får dårlig tid.


Myrløping i mørket. (Foto: Jørgen Grøndal)

Jeg skjønner at jeg kommer frem til CP2 innenfor fristen, men etter å ha hatt 40 timer med sitt eget hode har man regnet på fart, tid og distanse litt for mange ganger. Jeg klarer ikke å forstå at jeg skal finne noen skjulte krefter med det eksisterende underskuddet på søvn, samt langt til neste hytte etter CP2 for ordentlig hvile (Mållia, 39 km etter CP2). Realisten og logikken i meg får meg ikke til å godta all smerten, når det virker umulig å banke ut det som trengs av hastighet oppå vidda som jeg kjenner veldig godt fra før.

Så med et stort smil om munnen bestemmer jeg meg for at det stopper ved CP2 for denne gang, jeg klarer ikke å velge å være så miserabel i 3 døgn til, når jeg ikke lenger har troen på at gulroten finnes i enden. Gir meg selv et klapp på skuldra, du har ihvertfall fullført din første 100 mile distanse (I one-go). 

Jørgen Grøndal


Jørgen på CP2, smiler til tross for at eventyret er over etter 2 døgn. (Foto: Fulvio Øksendal)

Løpets hjemmeside
Facebook