Gjør syklinga enda mer givende
Å sykle til jobb, til butikken eller skolen er effektivt og morsomt, og ofte raskere enn andre reisemåter. I tillegg er det miljøvennlig – og i det siste er det også blitt populært. Sykling øker både som transport- og mosjonsform i Norge og mange andre land.
Men her til lands har vi mange infrastrukturutfordringer om syklingen skal fortsette å vokse i antall syklede kilometer og antall syklister. Veinettet vårt er ikke laget med tanke på sykling (noen bilister mener det ikke er laget for biler heller), og særlig i byene er det noen steder vanskelig eller i det minste utfordrende å komme seg fram på to hjul uten motor.
Norges Cykleforbund regner med at 60.000 nordmenn vil løse lisens i løpet av 2010 for å delta i et organisert sykkelritt. Dette er formidabelt, og aldri tidligere har så mange nordmenn drevet ”sportssykling”. Det er ”in” å holde seg i form, og sykling er en form for aktivitet som er snillere mot skjellett og muskler enn mange andre treningsformer. Kroppen utsettes ikke for direkte støt mot underlaget, og ramme og hjul tar av for de vibrasjonene man utsettes for. Ergo kan flere trene og konkurrere på sykkel, og færre får skader enn ved annen trening.
I tillegg har syklingen det momentet mange godt voksne velsituerte menn og kvinner setter ekstra pris på, nemlig det faktum at det er ubegrensede muligheter for å jåle seg til med utstyr og ”stæsj”. Sykling kan være sporten for utstyrsfreakene blant oss.
Men viktigere for de fleste, heldigvis, er utøvelsen av aktiviteten og gleden ved å komme i form gjennom hardt arbeid. For hardt er det å sykle, akkurat som det er hardt å løpe fort og langt, eller å gå på ski fort og langt.
Sykling er kanskje den mest ekstreme av utholdenhetsidrettene. Konkurransetiden kombinert med intensiteten på og frekvensen av konkurransene gjør at sporten setter enorme krav til utøverens forberedelser og vilje. Mer enn i de fleste andre idretter.
Om man ønsker å bli så god til å sykle som de beste i verden, må man være villig til å forsake nesten alt annet. Tommy Prim sa til meg en gang midt på 80-tallet, rett etter at han hadde vunnet Giro d`Italia, at om jeg ønsket å bli god til å sykle var det tre ting som var essensielle:
1. Du må sykle mye.
2. Du kan ikke gjøre ”en dritt annet”.
3. Du må gå med hendene vinklet ut hele tiden. (Dette siste krever nærmere forklaring, og det kan dere få ved å henvende dere direkte til artikkelforfatteren.)
Kanskje har du ikke ambisjoner om å bli en ny Tommy Prim eller Edvald Boasson Hagen, men heller om å fullføre Trondheim - Oslo på under 20 timer eller å ta merket i ”Birken”? Eller kanskje gå ned noen kilo overflødig opplagsfett? Uansett er det noen grunnregler som gjelder, tålmodighet, vilje, tålmodighet, vilje, tålmodighet, vilje osv.
I tillegg kan du forsøke å stille deg selv følgende spørsmål:
1. Hva ønsker jeg å oppnå ved å trene på sykkel?
2. Hvor mye tid kan jeg bruke på denne aktiviteten per uke, måned og år?
3. Hvor lang tid (i år) ser jeg for meg at jeg har tålmodighet til å bruke før jeg når målene mine?
4. Er jeg villig til å høre på andre når det gjelder tilegning av teknikk, utstyr, metodikk?
Dessuten er det for sykling som for alle andre idretter viktig at målene du setter deg er realistiske og tilpasset svarene du kommer fram til på spørsmålene over.
Sykling ligner på andre idretter ved at en må trene på det en skal bli god til. Akkurat som du må løpe for å bli god til å løpe og svømme for å bli god til å svømme, må du sykle mye for å bli god til å sykle. Spesifisitet i treningsarbeidet er avgjørende for hvor god du blir til å sykle. Muskulaturen du bruker ved pedalering er ikke lik løping, trappeløping, skøyting på ski, skøyteløp eller løping i myr, selv om noen av disse aktivitetene ligger nærmere til sykkelbevegelsen enn andre og dermed mobiliserer muskelgrupper som også benyttes ved sykling. Ingen annen aktivitet kan erstatte sykling, annet enn ved skadesituasjoner hvor man må bedrive alternativ trening.
Teknisk er sykling en aktivitet som er mindre komplisert enn f.eks. klassisk skiløping eller butterflysvømming, men det er ikke tilfellet at sykling er noe alle kan, i hvert fall ikke på høyere nivå, ei heller teknisk. Pedaleringsteknikken er viktig, sittestillingen også, og det samme er tilfelle når det gjelder variasjon i posisjon i forhold til fart og terreng.
Ett område mange overser eller tar for lett på, er tilpasning av sykkelen med hensyn til valg av ramme (rammestørrelse og geometri), innstilling av setehøyde og seteposisjon framover og bakover, styrestemlengde, styrehøyde i forhold til setehøyde, styrebredde, krankarmlengde og ikke minst klossens plassering under skoen i forhold til pedalakslingens senter. Særlig er dette blitt et aktuelt problem etter hvert som syklene produseres i færre størrelser og sykkelbutikkenes, sportsbutikkenes eller – skrekk og gru – nettbutikkenes betjening har liten kunnskap, vilje og/eller evne til å formidle kunnskapen sin på området, ofte med den bakgrunn at de ønsker et raskt salg av det produktet de til enhver tid har på lager.
Skal du kjøpe deg sykkel for trening og konkurranse, sørg for å gjøre det hos en forhandler som vet hva han gjør, og som har tid og lyst til å bruke så mye ressurser på deg og sykkelen din, at du går derfra med en doning du vil trives på i lang tid framover. Du skal ”ri jernhesten” i mange timer før du når det første av målene dine, og det kan oppstå mange ”vondter” som har sin årsak i utstyret.
I tillegg er det nødvendig med en hjelm som sitter godt, er lett og har god ventilasjon. En sykkelbukse som sitter godt med polstring som sparer baken din etter 4-5 timer på setet, er også nødvendig. Sykkelsko kommer du heller ikke utenom, uansett om det er terreng- eller racersykkel du skal ha.
Dette er den første i en serie artikler om sykling i Kondis, og i den neste skal jeg skrive mer om treningsarbeidet og metodikken for dette.
Bli KONDIS-medlem! les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
Tilbake til KONDIS nr.4 oversikten.
Til KONDIS-ARKIVET (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999)
