Gunnar Fæhn klarte nok en gang å kombinere en feriereise med et ultraløp, denne gang UROC 100 km i Virginia på vei til New Orleans.

Bildet: Gunnar på matstasjonen 37 kilometer ut i årets UltraBirken (foto: Aslak Wangen)

Gunnar "Trailrunner" Fæhn (63) fra Algarheim (løper for Romerike Ultraløperklubb) har løpt ultraløp over hele verden, oftest som en separat reise til et eller annet eventyrlig ultraløp, men også ultraløp han leter opp som kan kombineres med famileturer eller andre reiser.

Denne gangen skulle han og kona til New Orleans i helt andre og mer musikalske ærend  ultraløping, men Gunnar fant altså et ultraløp i Virginia som kan kunne kombinere med reisen til New Orleans. Det var et løp der eliten inviteres til å kjempe om prengepremier, mens Gunnar og de andre er mer enn fornøyd dersom de fullfører. Og Gunnar fullførte selvsagt, selv om han trengte betydelig mer tid enn vinneren med det imponerende navnet Max King

Løpets hjemmeside: Ultra Race of Champions 100K

Ultra Race of Champions (UROC)100km

En kort rapport fra Gunnar Fæhn

 

På vei til et annet reisemål i USA fikk jeg muligheten til å delta på UROC. Løpet gikk i idylliske, høstfargede løvskoger på en jevn blanding av asfalt, dårlige grusveier og smale (tildels krevende) stier i Virginia. Samlet stigning var ca 2500 meter, for det meste samlet i noen få, slakke, lange bakker. Traseen startet med en fram-og-tilbake-sløyfe på ca 1 mil med et fall ned til vending på ca 600 høydemeter. Dermed fikk man mørnet de fleste løperne helt i starten. Resten av løpet gikk i en annen fram-og-tilbake-sløyfe, men returen fulgte bare delvis traseen utover. Det stilte vel hundre til start på 100km, litt færre på den halve distansen.

 

Merkingen var eksemplarisk og matstasjonene godt utstyrt. Med unntak av den siste. Ved 92 km, i mørke, trøtt, sulten, duskregn og kaldt, var det bare noen stakkars chips-flak igjen.

 

Det mest spesielle var løpets konsept. Man samler sammen over hundre tusen kroner, inviterer USAs beste løpere til å konkurrere om pengepremier, og satser på at mosjonistene strømmer til for å få lov til å løpe sammen med eliten. Hvorvidt konseptet er vellykket, er det vanskelig å ha noen formening om. Det som er sikkert er i alle fall at eliten så vi lite til. De startet i grålysningen 15 minutter før den gemene hop, og deres nærvær merket man bare når man måtte hoppe ut av stien for å gi plass når de kom tilbake fra den vendingen som du var på vei ut til.

 

Hvis man er på de kanter når løpet arrangeres, så er det absolutt et løp å ta med seg. Å reise ens ærend over Atlanteren for å delta gjør man bare hvis man vil sikre seg et monster av en beltespenne.

 

Hilsen Gunnar