«Det verste var ikke at Tønseth slo. Det verste var det som utspilte seg etterpå.»
Da staven til Didrik Tønseth brakk, svarte han med å slå etter Magne Haga med staven, og traff staven til Haga slik at den også brakk.
Det burde han ikke gjort. Etter en tid innrømmet også Tønseth at reaksjonen hans i skiløypa var feil og at han ønsket å gi Haga en unnskyldning.
Det er så åpenbart at det er feil å slå. Derfor er det så overraskende hvordan utøverne håndterte dette i ettertid. Jeg kan godt forstå at mange kan finne på å gjøre ting de ikke burde gjort eller si noe de ikke burde sagt i en opphetet situasjon. Derfor er det så viktig at de har et godt støtteapparat rundt seg som beholder roen, og som kan kan gi råd og realitetsorientere dem.
Da Tønseth kom i mål var han opptatt av at han hadde fått svekket sin mulighet for VM-plass etter hendelsen. Vi andre var opptatt av hvor feil det var av han å slå. Det ble også uttrykkelig uttalt fra TV-kommentatorene under langrennssendingene på NRK.
Jeg skulle ønske at Tønseth kjente umiddelbart etter slaget at det var feil av ham å slå Haga med staven. Jeg skulle ønske at han sa unnskyld til Haga der og da, og aller helst skulle jeg ønske at Tønseth ga Haga sin høyre stav slik at Haga kunne fullføre rennet etter beste evne.
Dette sier jeg i etterpåklokskapens navn, og jeg kan godt forstå at Tønseth handlet annerledes. Jeg kan også forstå at han kjente behov for å forsvare handlingen da han kom i mål. Her mener jeg han burde blitt ivaretatt av gode ledere som umiddelbart etter målgang, forklarte ham hvor feil det var å slå og at han med en gang måtte be Haga om unnskyldning. Tønseth trengte et annet perspektiv på saken og det burde skiledelsen hjulpet han med.
Det verste var ikke at Tønseth slo. Det verste var alt som utspilte seg etterpå.
– Jeg vet hvordan Magne Haga er i felt. Så jeg synes det var fortjent, sa Emil Iversen.
Også Martin Johnsrud Sundby mente det var greit av Tønseth å slå så lenge han sa unnskyld etterpå.
– Det er Haga som går helt umotivert og brekker staven til Didrik. Det er utrolig kjipt for Didrik, og det er et øyeblikks frustrasjon, det må man kunne unnskylde så lenge Didrik sier unnskyld i ettertid. Så er det kjipt at det skjer (at folk går på staven) gang etter gang, når vi går fellesstart, sa Sundby med et skjult stikk til Magne Haga.
Selv kjente jeg at jeg ble utrolig trist på Magne Hagas vegne under tre-mila. Det var vondt å se hvordan hans løp ble aktivt sabotert av en overivrig konkurrent, og hvor sterkt det gikk inn på Haga etter løpet. I tillegg til å bli slått av en konkurrent, var det også flere i langrennsmiljøet som mente han fortjente det og som hang han ut som en ukompetent skiløper i felt.
Dette opplevde jeg som aktiv mobbing.
Fantes det ingen grenser for hva Haga skulle måtte oppleve denne dagen, og hvor var langrennslederne som hadde ansvaret for denne «ungeflokken»?
Det kan se ut til at skiheltene våre ikke fikk så mange råd før de gikk inn til pressekonferansen. Når en så alvorlig episode fant sted under rennet, så var det en stor mulighet for at det kom spørsmål til utøverne rundt denne selv om de ikke var direkte involvert i hendelsen selv. Pressen er ganske enkelt mer opptatt av det kritikkverdige som skjedde under rennet, enn hvordan pallegutta opplevde sine løp. Premievinnerne burde derfor på forhånd ha snakket gjennom hendelsen og hvordan de stiller seg til denne. Og her burde langrennsledelsen kommet på banen og gitt dem råd slik at de hadde sluppet å velge mellom å ofre moralen eller sin gode venn Didrik. Ledelsen burde hjulpet dem til å tenke gjennom hva de burde svare før spørsmålene kom haglende mot dem.
Min oldemor, som var født på slutten av 1800-tallet, hadde sin egen kategorisering av snille menn.
– Han er nå snill. Han slår ikke kjærringa si, kunne hun si.
Det var ikke så mye som skulle til for å være en snill mann på den tida. Eller snill far for den saks skyld. Det å gi kjærring og unger juling, var helt akseptabelt. Iallfall hvis de fortjente det.
Heldigvis har mye forandret seg siden den gangen. I dag er det til og med straffbart å utøve vold mot andre mennesker enten de er totalt ukjente mennesker en møter gjennom livet eller de er koner og egne barn. I dag skal du ikke slå, men løse de utfordringene du møter gjennom livet på andre måter. Det finnes ingen unnskyldning lenger for å slå uansett hvor vanskelig situasjonen er.
Det er ikke mange generasjoner siden det livet min oldemor levde. Likevel har vår innstilling til vold i nære relasjoner endret seg fullstendig. Vi vet at det er feil å slå og vi vet at det er ingen som fortjener å bli slått. Dette sitter i ryggmargen til de fleste av oss nå, og det gjør det nok også til langrennsgutta. De så det bare ikke akkurat da.
Det må sies at Emil Iversen etter pressekonferansen beklaget sin uttalelse til NRK.
– Jeg angrer på det jeg sa på pressekonferansen. Jeg hadde nettopp blitt norgesmester på hjemmebane, adrenalinet kokte og det gikk en kule varmt i presserommet. Det var barnslig av meg, sa han etterpå.
Jeg synes det er fint at Iversen beklager, men jeg savner flere unnskyldninger. Noen fra ledelsen bør også si unnskyld til langrennsgutta for at de ikke var der da de trengte dem. Her kunne mange dårlige følelser vært unngått med litt hjelp.
