Marte Mæhlum Johansen la opp som skiløper - fant ny drivkraft i løpingen

Intervjuet stod også på trykk i Kondis nr. 6 - 2025

Marte Mæhlum Johansen var en av Norges mest lovende langrennsløper med blant annet to gull fra junior-VM og plass på Skiforbundets rekruttlandslag. Overgangen til seniornivå ble imidlertid brutal. Motivasjonen forsvant, og hun følte seg psykisk nedbrutt.

Sommeren 2020 flyttet hun fra hjemtraktene på Østre-Toten til Oslo for å studere på Norges Idrettshøgskole. Våren 2021 ble hun med Jørgen Aukland på Team Ragde for å gå langløp på ski, men la opp som langrennsløper i november samme år.

Kastet pulsbeltet

I desember i fjor dukket plutselig Marte Mæhlum Johansen opp på resultatlistene igjen. Denne gangen fra Valencia som debutant på maraton med tiden 2.47.32. Og i april i år kom hun på 12. plass i Hamburg Marathon på 2.34.50. Samme måned løp hun 10 kilometer i Drammen på 33.38 og viste dermed sin kapasitet og potensial som løper.

– Maratonløpet i Hamburg var en kjempeopplevelse. I tillegg var mamma med, noe som var veldig gøy. Hun har alltid vært en av mine viktigste supportere på ski og har kanskje savnet mer enn meg å være på idrettsarrangement, forteller Marte Mæhlum Johansen.

– Jeg har alltid vært glad i å løpe og løp også mye mens jeg satset på langrenn. Kanskje mer enn de fleste andre skiløpere. Men som skiløper ble det mest løping i terreng og motbakke, så jeg hadde da ikke noe forhold til kilometertider, tilføyer hun.

I perioden etter at hun la opp som langrennsløper trente hun kun etter lyst og motivasjon uten lenger å følge planer eller program.

– Jeg var veldig lei av å ha treningsplaner og kastet pulsbeltet samme dag som jeg la opp, forteller Marte.

Høsten 2022 meldte hun seg imidlertid på Hytteplanmila. Dette var første gang hun deltok på et 10 km gateløp.

– Jeg hadde det siste året fått flere nye venner som drev med gateløp og bestemte meg for å trene litt mer strukturert den siste halvannen måneden før Hytteplanmila, forklarer Marte.

Resultatet gikk over all forventning. Hun kom i mål på 35.06 og syntes det var veldig gøy.

Ganske dystert

Marte Mæhlum Johansen fortsatte å trene slik hun følte for og hadde lyst til, men fikk i fjor en litt seig vinter og dårlig start på våren.

– Fra januar i fjor ble jeg sykemeldt fra jobben. Totalbelastningen hadde blitt for stor, og jeg gikk på en mental smell. Det var ganske dystert, men for å være i litt aktivitet bestemte jeg meg for å gjennomføre ett gjøremål per dag. Det kunne for eksempel være en liten joggetur, delta på en yogatime, møte noen venner eller gjøre litt husarbeid. Det holdt med en slik ting i løpet av dagen. Det var skikkelig ekkelt for en som var vant til å stå opp klokka seks, trene før jobb og kanskje ha en ny økt på ettermiddagen, forklarer Marte.

Etter en drøy måned med hundre prosent sykemelding, begynte hun gradvis å trappe opp jobben igjen. Hun måtte finne ut hva som ga henne energi istedenfor å tappe henne for det.

– Jeg kom gradvis inn i trening og jobb igjen, men har aldri i hele mitt liv vært i så dårlig form som jeg var på vinteren i fjor. Jeg kjente ikke lenger igjen min egen kropp, forklarer Marte og illustrerer utsagnet med at dersom hun på mølle løp 4-minuttersintervaller så fort hun kunne, hadde hun en fart på 4.15 min/km. Til sammenligning løp hun tidligere i år maraton, altså hele 42,2 km sammenhengende, med en snittfart på 3.39 min/km.

– Jeg begynte med intervaller i slutten av februar i fjor. I starten var det veldig tungt, men jeg bestemte meg for å gjennomføre to intervalløkter i uka uansett hvor tungt det var. Jeg visste at det en eller annen gang kom til å løsne.

Framgangen kom, og i juni i fjor hadde hun sin første uke med hundre kilometer løping. Da var det bare å bygge formen sakte, men sikkert videre.

Fikk lyst på mer

Til tross for en periode med startnummerangst løp hun i september i fjor halvmaraton under Oslo Maraton.

– Jeg kom i mål på 1.24.12 og var kjempefornøyd. Det var mitt første halvmaratonløp. Selv om det var slitsomt, så var det en veldig bra opplevelse som gjorde at jeg fikk lyst på mer, sier Marte.

To uker senere meldte hun seg på full maraton i Valencia i desember.

– Jeg har alltid tenkt at jeg en eller annen gang i løpet av livet skal løpe en maraton, men at det ikke kom til å skje før om mange år. Men i fjor høst var jeg midt mellom to jobber og hadde dermed litt ekstra tid til å trene. Likevel er nok to måneders trening i underkant av hva mange anbefaler, mener hun.

Målet var i utgangspunktet å komme under den magiske tretimersgrensa, men treningen gikk så bra at målet ble stadig justert nedover. Blant annet løp hun i november halvmaraton på Jessheim på 1.18.29.

– Det var en bekreftelse på at treningen fram mot Valencia fungerte. Jeg bestemte meg da for å gå ut i en fart til 2.50, forklarer Marte.

Hun kom i mål på 2.47.32 i maratondebuten. Langt bedre enn hun et par måneder tidligere hadde trodd var mulig.

– Jeg var kjempefornøyd, og med en gang jeg kom i mål, bestemte jeg meg for at dette ville jeg gjøre mer av, sier en smilende Marte Mæhlum Johansen.

Mye enklere enn langrenn

Løpingen har gått bedre og bedre og blitt stadig gøyere, synes Marte Mæhlum Johansen. Sist vinter ble det mye mindre langrenn enn hun hadde sett for seg. Det siste året har hun omtrent bare løpt.

– Etter at jeg la opp som langrennsløper, er det mange som har spurt om jeg ikke skal gå Birken eller Vasaloppet. Selvfølgelig hadde jeg kommet meg gjennom, men jeg har ikke så lyst til å stille opp så lenge jeg vet at jeg ikke har lagt ned innsatsen som trengs for å gjøre det bra. På ski vet jeg at jeg aldri igjen kommer til å bli så god som jeg en gang var. Da frister det mer med løping hvor jeg bare har blitt bedre og bedre og ikke har noe å sammenligne med fra tidligere, forteller hun.

– Dessuten, etter at jeg fikk et mer normalt liv der jeg ikke lenger er toppidrettsutøver, så har jeg likt at løping er så enkelt. I bunn og grunn trenger man bare et par sko og gå ut av døra. Skal man ut på ski, så er det smøring av ski, inn i bilen og komme seg av gårde. Alt tar så mye mer tid, synes hun.

Treningsprogram fra Ulriksen

I februar, i forbindelse med en assistentjobb for Breaking Marathon Limits, kom Marte i kontakt med Kristian Ulriksen som begynte å sette opp treningsprogram for henne. Med sin bakgrunn som langrennsløper kan Marte mye om trening generelt, men ikke spesifikk maratontrening.

– Jeg har egentlig bare gitt min tillit til Ulriksen når det gjelder treningen. Samtidig har jeg fordelen av å ha vært idrettsutøver tidligere. Jeg kjenner kroppen min veldig godt og kan trening på min måte, så jeg er ikke redd for å spørre om det er noe jeg lurer på eller gi beskjed om jeg er sliten og må justere treningsplanen. Han har vært helt essensiell for min del og det har vært veldig givende for meg å være i miljøet rundt han og kunne trene sammen med andre. Selv før tøffe treningsdager gleder jeg meg til å møte gruppa og gjøre jobben sammen med dem, forklarer Marte.

Planen hennes er å løpe en maraton også til høsten, sannsynligvis i Berlin i september.

– Det er på maraton jeg ønsker å bli god. Jeg synes det er en skikkelig kul distanse som passer meg bra. Jeg har alltid vært seig og likte meg best i de lengste konkurransene også som skiløper, sier hun.

Samtidig er maraton en såpass lang og krevende distanse at man normalt ikke får så mange sjanser i løpet av året. De beste løper gjerne kun to; en på våren og en på høsten.

– Med så få konkurranser så tenker jeg at jeg må tørre å satse litt når jeg først stiller til start. Under 2.30 føler jeg dermed er et naturlig mål nå. Jeg forbedret meg med nesten 13 minutter fra Valencia til Hamburg, men skjønner jo at jeg ikke kan ta 13 minutter til, da er man jo ned mot norsk rekord. Men fem minutters forbedring og under 2.30 tror jeg er realistisk, mener Marte.

Et hårete drømmemål

28-åringen er nå veldig motivert, føler hun fortsatt er ung som maratonløper og har mye å gå på. I juli hadde hun sin første økt med pulsmåler siden 2021, så det er tydelig at ambisjonene er trappet opp.

– Kanskje litt sjukt å si, men det er OL i Los Angeles om tre år. Det er et hårete drømmemål å løpe maraton der. Jeg drømte om OL da jeg gikk på ski også, men det ble det dessverre aldri noe av. Det er lov å ha nye drømmer nå, men aller først er målet altså å komme meg under 2.30. Klarer jeg det, så begynner det å bli bra nivå, mener hun.

Til OL i Paris 2024 var for øvrig kvalifiseringskravet til det internasjonale friidrettsforbundet på 2.29.30 for kvinner på maraton.

Kombinerer trening og jobb

Marte Mæhlum Johansen er utdannet innen Sports Management på Norges Idrettshøgskole (NIH) og jobbet fram til i fjor høst for Salomon. For tiden jobber hun imidlertid som barnehageassistent. 

– Det begynte med et vikariat mens jeg i fjor høst lette etter ny jobb, men så har jeg bare fortsatt i barnehagen. Jeg trives godt der, og har en veldig forståelsesfull sjef som har gitt meg fleksibilitet med tanke på trening, men det er nok likevel ikke der jeg drømmer om å ha en karriere, forteller Marte som nå jobber 80 prosent og dermed har en fridag i uka som hun bruker til å trene dobbel terskeløkt.

– Kan det en gang i fremtiden være aktuelt for deg å vende tilbake til langrennsmiljøet – som trener, leder eller noe annet?

– Jeg skal aldri avskrive langrenn, men det må i så fall bli bak kulissene – mot marked og sponsorat. Det var dette jeg hadde veldig lyst til da jeg begynte å studere Sports Management på NIH. Men etter at jeg la opp, har jeg faktisk vært skitrener for junior og yngre utøvere i både Kjelsås og Røa. Det var gøy, men likevel ikke der jeg har min lidenskap, sier hun.

For tiden prøver hun å legge inn mest mulig innsats for å se hvor god hun kan bli på maraton. Det som legger en liten begrensning, er at hun skulle jobbet litt mindre og dermed fått tid til mer trening og mer hvile.

– Men livet må jo gå rundt også. Man blir ikke rik av å være halvgod på ski. Det gjør man heller ikke på løping, men fordelen med løping er at det er lettere å kombinere jobb med trening på relativt høyt nivå. Løping krever ikke like mange treningstimer som langrenn. På det meste som skiløper trente jeg 900 timer i året. Da er det begrenset hvor mye overskudd man har til andre ting. Det er få jeg kjenner som satser langrenn og samtidig har en ordentlig jobb. I løpet av 45 minutter med joggesko kan man imidlertid få til ekstremt mye, men på ski var det nesten så jeg ikke loggførte økta om jeg bare hadde trent 45 minutter, forteller Marte.

Slik situasjonen er nå, vil hun derfor ikke bruke ordet «satse» om sin maratonløping.

– Siden jeg jobber såpass mye som jeg gjør, så blir det for meg feil å bruke ordet «satse». Dette i motsetning til da jeg gikk på ski og nesten hver dag kunne sove litt på dagtid. Jeg lever nå et mer normalt liv enn da jeg var langrennsløper. Da levde jeg av å gå på ski. Nå lever jeg ikke av å løpe. Om jeg skulle satset for fullt på løping, så burde rammene rundt vært mer optimale, forklarer hun.

Helt avgjørende som skiløper

Med en oppvekst på Toten kommer Marte Mæhlum Johansen fra det hun vil omtale som en typisk idrettsfamilie.

– Mamma drev med ski og fotball, og det var egentlig hun som gjorde pappa interessert i ski da de møttes. Han ble veldig sprek etter at de giftet seg og trente alltid selv også når han kjørte meg på trening. Jeg trente mye med han da jeg var yngre, og det var nok det som gjorde meg god allerede som ung, forklarer Marte.

I oppveksten hadde hun en liten periode med håndball og fotball også, men egentlig mest for det sosiale. Det var alltid langrenn som var den store interessen for Marte.

– Gjennom renn jeg deltok i, så skjønte jeg at langrenn var noe jeg hadde potensial til å gjøre det bra i. Mer seriøst ble det da jeg begynne på NTG på Lillehammer og bestemte meg for å satse for fullt på langrenn. Miljøet og oppfølgingen vi hadde på NTG var viktig for meg. Den første treneren jeg hadde på NTG har vært helt essensiell i livet mitt som langrennsløper og for den progresjonen jeg fikk. Sannsynligvis hadde jeg ikke oppnådd det jeg gjorde om det ikke var for NTG, sier hun.

Den brutale overgangen

Både i 2016 og 2017 vant hun individuelt gull i junior-VM – noe som er det største du kan oppnå når du er junior og driver med langrenn.

– Det var kjempestort og ga ekstra motivasjon for veien videre. Jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å oppnå den samme følelsen som jeg hadde da jeg stod på toppen av seierspallen den gangen, forteller hun.

I tillegg til nevnte gullfangst i junior-VM, anser hun U23-VM i 2020, hvor hun tok gull på stafetten og sølv individuelt, som sine høydepunkt i langrennskarrieren.

– I U23-VM konkurrerte jeg mot Ebba Andersson. Hun hadde allerede da konkurrert på seniornivå, så jeg visste at hun holdt bra nivå. Det å slå henne to ganger er derfor gøy å ha på CV-en nå, fortelle Marte om svenske Ebba Andersson som blant annet har vunnet seks VM-gull på seniornivå.

Men for Marte Mæhlum Johansen gikk ikke overgangen fra junior til senior spesielt bra.

– Nei, den overgangen var brutal. Den største forskjellen var nivået på konkurransene. Som junior kunne jeg i Norge komme på pallen selv om jeg ikke helt hadde dagen, men som senior raste jeg nedover på resultatlista om dagsformen ikke var på topp. Det var mange flere på høyt nivå, og konkurransen var tøffere.

Gjennom hele sin juniorkarriere hadde Marte hatt stor framgang. Hun skjønte selvfølgelig at det ikke kunne gå på skinner hele veien videre, men likevel ble motgangen som senior tung å takle. Hun følte hun ikke fikk uttelling for den store innsatsen hun la ned.

– Men selv om det buttet imot, så hadde jeg hver sesong som senior i alle fall noen bra renn som gjorde at jeg glemte alle de dårlige opplevelsene. Det verste er når man kommer inn i en spiral med mange dårlige renn på rad – slik jeg hadde i perioder. Da er det vanskelig å snu trenden. Det beste da er å stille opp i et lokalt renn og å få en seier der for å heve selvtilliten litt igjen. Selvtillit tror jeg er ekstremt viktig uansett hva man driver med av idrett. Selv om man kanskje vet at man ikke har forberedt seg godt nok, så må man bare stå på startstreken med selvtillit. Ellers har man tapt på forhånd, mener Marte.

Et evig jag

For Marte Mæhlum Johansen endte det hele opp med å bli et evig jag etter å prestere i de rette kvalifiseringsrenna for å få muligheten til å gå renn i verdenscupen. Det gikk ikke i lengden. Vinteren 2020/21 mistet hun plassen sin på rekruttlandslaget.

– Jeg var i villrede om hva jeg skulle gjøre. Jeg visste jeg kunne komme inn på regionslagene, men var ikke supermotivert for det. Følte det var å ta et steg ned igjen. Jeg slet skikkelig med å finne ut hva jeg skulle gjøre, men ønsket ikke å gi meg med langrenn heller, erindrer Marte.

Det var da Jørgen Aukland ringte og spurte om hun ville gå langløp for Team Ragde.

– Først tenkte jeg at det var helt uaktuelt, men fant etter hvert ut at det kanskje var nettopp dette jeg trengte – noe helt nytt. Nytt miljø og nye folk kunne kanskje gi meg motivasjonen tilbake. Det som er veldig bra med langløp, er at du på forhånd vet hvilke renn du får gå. Du trenger ikke kvalifisere deg, forteller Marte.

Hun ble våren 2021 med på Team Ragde for å gå langløp på ski, men ga seg allerede i november samme år og var i praksis kun med et halvt treningsår uten å ha gått noen renn.

– Det var hardt og brutalt, men samtidig skikkelig gøy å trene til langløp. Jeg fikk brutt både fysiske og psykiske barrierer, men etter å ha vært syk på høsten ble det veldig seigt å komme i gang med treningen igjen. Til slutt hadde jeg ikke lenger lyst til å gjøre det som stod på treningsplanen. Jeg slet med å få motivasjonen tilbake, forteller Marte.

Det endte opp med at hun kontaktet treneren sin fra tiden på NTG og spurte om råd. Han anbefalte å ta en måned der hun kun trente det hun hadde lyst til. Det kunne for eksempel være å bare stikke ut av døra og løpe halvhardt i 45 minutter før hun skulle på forelesning.

– Når jeg begynte å reflektere over det, så fristet det stadig mer å leve et normalt liv og bare gjøre det jeg ville og trene det jeg følte for. Samtidig var det sykt skummelt å bestemme seg for å ikke lenger være skiløper. Jeg har alltid vært «hun som går på ski» og fikk dermed en identitetskrise. Spesielt gruet jeg meg til å si det til mamma og pappa, men de ble selvfølgelig ikke skuffet over meg. Det viktigste for dem var jo at jeg hadde det bra, forteller Marte som nå i ettertid ikke har angret på at hun ga seg som langrennsløper.

Dobbel terskel for første gang

Erfaringen og bakgrunnen sin fra langrenn er hun imidlertid veldig glad for, og hun er helt sikker på at hun har fordel av denne også nå som maratonløper.

– Helt siden jeg var 16 år har jobben min vært å trene. Mange år med mye trening har gjort meg robust. Jeg kjenner kroppen min veldig godt og skjønner hva jeg tåler. Selv om jeg garantert har et lavere oksygenopptak nå enn da jeg gikk på ski, så har kroppen et minne på hva jeg har gjort tidligere. Dette er en fordel når jeg nå har begynt å trene mer igjen, forteller Marte som synes hun er privilegert som gjennom mange år har fått lov til å satse på en idrett som langrenn.

Treningsmengdene hennes er i dag litt varierende, men i oppkjøringen til maratonløp er 100-120 kilometer løping i uka ganske vanlig.

– Det har derimot vært lite styrketrening i det siste, men målet er i alle fall å ha en styrkeøkt i uka. Da i hovedsak tung styrke for beina. I tillegg basistrening for mage og rygg etter rolige løpeturer to ganger i uka.

Intervaller på ski har hun ikke gått siden hun la opp, men å gå lange turer i marka og på fjellet trives hun fremdeles veldig godt med. Fram til sist vinter gikk hun ganske mye på ski, men nå bli løping prioritert.

– Det har generelt vært lite alternativ trening. Dette fordi jeg har vært svært lite skadet, sannsynligvis takket være treningsbakgrunnen min og at jeg gradvis har trappet opp løpsmengdene. Dersom jeg har en kjenning eller vondt, så er jeg heller ikke redd for å ta det litt med ro. Rulleski har jeg sluttet helt med. Jeg ønsker ikke å ta risikoen med å falle eller å bli påkjørt. Det er det ikke verdt nå når jeg ikke lenger er aktiv skiløper.

– Hva er dine styrker og svakheter som løper?

– Jeg er ikke superrask, men samtidig tror jeg at jeg har potensiale på litt kortere distanser også, som 3000 og 5000 meter, men man må trene på det man vil bli god på. Jeg har «toppidrettshodet» og den mentale styrken som trengs for å grave det siste lille selv om man tror det er tomt. Den egenskapen har jeg hatt mye nytte av, mener hun.

– Har treningsfilosofien din endret seg noe nå som du er maratonløper i forhold til da du gikk langrenn?

– Den største forskjellen er nok at jeg i februar i år kjørte dobbel terskeløkt for første gang. I utgangspunktet var jeg usikker på om det var noe for meg, men det har vært veldig spennende å teste ut. Ellers har jeg alltid hatt troa på at man må gjøre mye av det man ønsker å bli god på. Det prinsippet fulgte jeg da jeg gikk på ski, og det tror jeg også gjelder for løping – og da spesielt for maraton. Langturen på maraton tror jeg er helt essensiell. Målet er å øke treningsvolumet litt videre framover også. Så lenge man tåler det, så gjelder det å få flest mulig kilometer med løpesko, mener Marte.

– Og hvis du kunne gitt 18 år gamle Marte ett råd, hva ville det vært?

– Som 18-åring var jeg nok litt for opptatt av å bry meg om hva alle andre trente og ble nesten stresset dersom noen hadde gått lenger enn meg på en langtur. Du må trene det som er best for deg selv og på det nivået du er nå. Jeg tror det er viktig at man i alderen rundt 18 år har noen man virkelig stoler på, som man kan rådføre seg med og få hjelp av, avslutter Marte Mæhlum Johansen.