Annette Velde Sande er ultraløperen som sliter med dørstokkmila

Denne saken stod også på trykk i Kondis nr 8 som sendes ut i disse dager.

For Annette er det to forhold som har vært viktige for å komme seg ut på trening: Det å ha et program å følge og noen venner å løpe med.

– Jeg er veldig sosial, og jeg løper gjerne sammen med ei løpegruppe på friidrettsstadion på onsdagene selv om jeg ikke kjører de samme intervallene som dem. Det er mye lettere for meg å komme meg ut om jeg har gjort en avtale med andre, sier hun og legger til:

– Det er også avgjørende for meg å ha en coach som følger meg opp med treningsprogram og råd. Jeg er alt for ustrukturert og uerfaren til å klare å trene slik jeg har mest nytte av uten hjelp, sier Annette.

5 uker, 5 kilo og 5 sesonger

I dag har hun Didrik Hermansen som trener. Han var også treneren hennes fram mot seieren i «Soria Moria til Verdens Ende 100 miles» (SMVE) tidligere i år, men etter løpet valgte Annette overraskende nok å legge opp.

– Selv om du vinner, er det ikke sikkert at det er du som får den største opplevelsen, sier Annette.

Selv hadde hun som mål i år å vinne den europeiske ultraserien i Spartan OCR og bli europamester, men så kom koronaen.

– Jeg hadde trent målbevisst mot denne sesongen og var i kjempeform! Jeg skulle egentlig løpt en ultra i Andorra, men løpet ble kansellert, og da meldte jeg meg på SMVE som trøsteløp i stedet. Jeg husket veldig godt hvor vondt dét løpet føltes året før, og i år hadde det blitt fem kilometer lengre og fått flere høydemeter. Men jeg visste at jeg var i mye bedre løpeform nå og så virkelig frem til å løpe det igjen. I tillegg ville årets løype passe meg mye bedre da jeg ikke likte å løpe flatt. Og sammenlignet med året før gikk det som en drøm! I fjor haltet jeg inn til mål etter ca. 30 timer, med skikkelig hovne og vonde føtter, men med tidenes største glis og mestringsfølelse! Virkelig en stor opplevelse som jeg var så heldig å få dele med Henning Lauridsen, sier Annette som kom på sjetteplass med tiden 29.41.59.

– Jeg har aldri vunnet noe før og har alltid tenkt at det å vinne er det største du kan oppleve. Men det var ikke det. Mestringsfølelsen var mye større i fjor, og i stedet for å føle glede og stolthet over ha vunnet kvinneklassen, satt jeg igjen med en litt rar følelse og tenkte i etterkant at jeg både burde og kunne ha løpt en god del fortere. I tillegg bebreidet jeg meg selv for den megalange pausen jeg tok på Hengsrød. Men jeg var jo tross alt lærling hos demotivasjonscoachen i fjor, så jeg følte at jeg måtte ta meg tid til å erte Frank Løke litt for at han ga seg der, smiler hun og blunker.

Nærområdet: Annette har flotte treningsmuligheter i nærområdet. (Foto: Marianne Røhme)

– Det at det føltes såpass lett å løpe et så krevende løp som SMVE, og under de ekstreme forholdene vi hadde i år, var beviset på at jeg var i knallform, og at målet om å bli europamester kunne vært innen rekkevidde. Jeg ble nedfor og følte at all treningen hadde vært forgjeves nå som korona hadde tatt fra meg den drømmen, sier Annette som verken klarte å glede seg over å ha vunnet eller den flotte tida på 24.28.00.

Etter seieren kjørte hun hjem til Jessheim hvor hun la seg på sofaen og så på TV. Der ble hun liggende i fem uker! Det eneste Annette gjorde utenom jobb var å ligge på sofaen og se på «Et sted å høre til».

– En meget bra serie, fastslår Annette og ler.

– Jeg fant etter hvert ut at jeg ikke kunne ligge der å bli «førti, feit og ferdig». Etter fem uker hadde jeg gått opp fem kilo og sett alle fem sesongene. Jeg måtte finne et nytt mål som kunne få meg i gang igjen, sier hun.

Nytt mål

I januar var hun på løpereise på Grancanaria, i regi av Sondre Amdahl. Da løp de deler av ruta til Transgrancanaria.

– Jeg digget det! Det var en veldig bra tur med en hyggelig løpegjeng! Det var jo gøy å løpe langt uten hinder underveis også. Og der var løsningen – Transgrancanaria kunne få meg ut av sofaen, sier hun.

Nordbytjern: Annette bor under én kilometer fra Nordbytjern. I bakgrunnen kan vi skimte Romerike Folkehøgskole hvor mange kjente skuespillere har startet sin karriere. (Foto: Marianne Røhme)

Annette tok kontakt med Didrik igjen og spurte pent om han kunne ta henne tilbake. Didrik var heldigvis grei, men hun måtte love å ikke ta så mange uker pause igjen.

– Det å kaste bort den gode formen på den måten, er jo helt krise, sier Annette.

Hatet løping

Det er ingen selvfølge at Annette skulle bli så god til å løpe. I yngre år hatet hun løping. Så ble hun syk og kunne ikke løpe.

– Jeg fikk plutselig problemer med å gjøre raske bevegelser. Alt gikk veldig sakte enten jeg skulle løfte armene eller flytte beina. Har du hatt et sånt mareritt der du prøver å løpe fra noen som skal ta deg, men så klarer du liksom ikke å akselerere? Sånn var det i virkeligheten for meg, sier Annette.

Det ble tatt mange prøver uten at noen fant ut av hva som var galt. Legene vurderte om det kunne være ME. Ved en tilfeldighet byttet hun prevensjonsmiddel og sluttet med p-pillene.

– To uker etterpå kunne jeg kjenne energien boble i kroppen, og hvis jeg ville løpe, gjorde beina som de fikk beskjed om. Kroppen virket igjen! Jeg ble så glad og takknemlig at jeg begynte å løpe – bare fordi jeg kunne! Og jeg som aldri før hadde løpt én meter frivillig, opplevede plutselig en enorm løpeglede! Jeg bestemte meg for å ta bedre vare på kroppen og trene mer, sier hun.

Etter dette begynte Annette å løpe i tillegg til å trene styrke. Det var imidlertid ingen faste rutiner eller spesifikke mål.

– Jeg trente fordi jeg kunne, og for å se bra ut naken, ler Annette.

Var det fint vær ble det gjerne flere løpeturer enn om det regnet. Da brukte hun heller tida på treningssenteret. Etter hvert som hun kom i bedre form, ble det til at hun løp lenger istedenfor raskere, og en dag var hun endatil blitt ultraløper. Da hadde hun løpt det nye løpet Dobbeltraver’n, som er Nordmarkstraver’n tur/retur. Et løp på 60 kilometer i Nordmarka.

– Jeg var kjempestolt og fornøyd med meg selv. Jeg hadde klart å fullføre 60 kilometer og kom på sjuendeplass av åtte deltakere. Tenk at jeg ble blant topp ti i mitt første ultraløp, ler hun.

Annette er utdannet i Forsvaret og har i mange år vært offiser i Kystvakten.

– Tida i Forsvaret har lært meg at det er svært mye jeg klarer av utfordringer. Selv om kroppen er sliten, vet jeg at den klarer mer, sier hun.

Ultra OCR ved en tilfeldighet

Deltakelsen i Dobbeltravern skulle komme godt med da hun seinere samme året meldte seg på Ultra OCR World Championship 24-timers som skulle være på Island i desember 2017. Hennes nye kjæreste og nåværende samboer hadde meldt seg på og lurte på om ikke Annette ville være med. Det ville hun, men istedenfor å melde seg på i åpen klasse som kjæresten, meldte hun på i eliteklassen.

– Kravet for å delta i eliteklassen den gangen var at en måtte ha en topp ti-plassering i et løp av «nasjonal størrelse», og det kunne jeg fortelle dem at jeg hadde hatt fra Dobbeltraver’n samme år. Jeg nevnte jo ikke at det bare hadde vært med åtte kvinner, ler hun og legger til:

– Det var egentlig bare på kødd at jeg meldte meg på i eliteklassen. Jeg hadde aldri vært med på et slikt hinderløp tidligere og hadde ingen andre ambisjoner enn å løpe nok runder til å få en medalje som souvenir, forteller Annette.

Kravet for å få medalje var å gjennomføre minst fem runder i den 12 kilometer lange løypa, og en måtte fullføre siste runde mellom klokken 9 og 12 neste dag.

Rundene var imidlertid svært tunge i teknisk terreng med mange høydemeter og krevende hindre som skulle passeres. Alle obligatoriske hinder måtte forseres for å ikke bli disket, og i tillegg måtte de gjennomføre mange andre hindre og få et stempel som beviste at de var fullført. Hvis en ikke klarte hinderet, ble det ikke noe stempel, og det betydde 30 burpees i straff i målområdet før en fikk starte på ny runde. Alle disse måtte gjennomføres foran kamera, og dommerne la på tidsstraff dersom ikke burpeesene ble korrekt utført, eller om du glemte en. En burpee er å ta et froskehopp med hendene over hodet, så ned med med brystet i bakken og opp igjen.

– Siden jeg ikke var så vant til slike hinder, ble det mange burpees, jeg tror jeg hadde over 1000 det året. Det meste jeg måtte ta på en gang, var 120, sier Annette!

Hun tok det med ro og jogget gjennom løypa. Etter fem runder og medaljen i boks, lagde hun seg en middagsporsjon med Real turmat inne i hallen som var transfer-area, og la seg til å sove noen timer.

– Jeg ville jo ikke slite meg ut. Vi var tross alt på vår første ferie sammen, og jeg ville ha litt overskudd til sightseeing også, så jeg satte mobilen på vekking og la meg til å sove før jeg la ut på bonusrunden og timet den til å komme i mål rundt klokka 11.30. Da jeg løp i mål, var kjæresten min helt i ekstase. Han lurte på om jeg hadde klart sju eller åtte runder. Det var forskjellen mellom femteplass eller bronsemedalje for meg, for de andre jentene i eliten hadde allerede fullført. Seks, svarte jeg, litt betuttet. «Hæ, la du deg til å sove, eller?!», utbrøt han.

Jeg hadde jo ingen fjerneste anelse om at jeg hadde ligget så godt an underveis. Jeg tok det som en selvfølge at jeg som var så uerfaren lå langt nede på lista og tenkte ikke engang på å sjekke resultattavla før jeg la meg til å sove. Istedenfor en mulig pallplass ble det sjuendeplass, sier Annette.

Allerede da bestemte hun seg for at hun skulle tilbake til Island igjen året etter. Hun måtte rette opp i tabben.

Økte treningsmengden

I 2017 hadde hun løpt fra null til tre ganger i uka, og hun endret ikke treningsregimet sitt før det begynte å nærme seg konkurransen året etter. Utpå høsten økte hun treningsbelastningen til én til fire løpeturer i uka. I tillegg gjorde hun styrketrening.

– Det gikk jo så lett sist at jeg tenkte at det ikke var nødvendig å løpe så mye mer. Jeg trente en del mer spesifikk styrke i forhold til hinder og tok mange hang-ups for å bedre grepsstyrken. Inkludert styrketreningen ble det trening fem ganger i uka mot slutten, sier Annette, som hadde bestemt seg for at hun denne gangen skulle ut av komfortsonen.

– Jeg skulle presse meg selv og yte mitt beste. Målet var å ikke dra derfra og tenke at «jeg kunne klart en runde til». Og denne gangen hadde jeg med crew. Det hadde jeg sett at de beste hadde året før, forteller hun.

Dette året ble det selvfølgelig ingen soving. Løypa var enda litt mer krevende enn året før, men hun klarte åtte runder og endte til slutt opp på tredjeplass.

– Jeg var ubeskrivelig glad og stolt da jeg kom i mål. Jeg hadde klart å ta ut alt. Etter syvende runden ville jeg ikke ut igjen. Jeg var så sliten. Jeg satt på do og gråt en skvett. Jeg ante ingenting om hvilken plassering jeg var på, for dette skulle være et oppgjør med meg selv, og plassering skulle ikke være fokus. Men nå trengte jeg å vite det. «Du er på tredje- eller fjerdeplass. Vi vet ikke helt, for dere kom inn ganske likt nå, og vi vet ikke om hu andre har dratt ut igjen enda», forklarte crewet mitt. Jeg samlet meg, og startet på ny runde. Det jeg ikke visste, var hvor liten tid jeg hadde i forhold til snittiden min per runde, og at crewet mitt var supernervøse for at jeg ikke skulle klare å komme i mål innen fristen. Er du ikke over mållinjen innen 24 timer, blir du disket, forteller Annette.

Sisterunden ble en slags triumfrunde. Annette var så sliten som hun aldri før hadde vært.

– Jeg hadde vondt overalt, men jeg fortsatte, og jeg var innmari stolt av meg selv! Jeg håpte at så lenge jeg ikke lot noen løpe forbi meg, ville jeg komme inn til en tredjeplass, men jeg visste jo ikke sikkert. Hun kunne være foran meg. Likevel fantaserte jeg om å komme i mål til tredjeplassen og ble så rørt av tanken på det at jeg gråt en skvett. I tillegg var jeg så sliten at jeg så syner. Jeg så utøvere som satt i løypa lenger fremme og hadde gitt opp. Jeg tenkte at jeg måtte få dem med videre, så de ikke skulle fryse i hjel, men oppdaget at de ikke var virkelige da jeg kom nærmere, sier hun.

Annette beskriver løpet som sitt livs største prestasjon.

– Tenk det, lille meg, verdens tredje beste OCR-ultraløper!

– Det var utrolig stort å komme i mål og få vite at det ble tredjeplass. Jeg jublet vilt med kjæresten min, som hadde vunnet åpen klasse, og med crewet mitt. Jeg hadde virkelig gitt alt, og jeg tror jeg var mer fornøyd enn hun som vant, sier hun.

– Jeg har blitt kristen. Dere må be!

I 2019 skulle hun til Åre i Sverige for å forsvare pallplassen fra Ultra OCR World Championship 24-timers.

– Nivået innen hinderløping hadde blitt mye høyere siden jeg løp mitt første løp i 2017. Jeg visste derfor at om jeg skulle klare å forsvare pallplassen, måtte jeg trene mer, men det føltes fortsatt lenge til. Tre måneder før konkurransen fikk jeg det plutselig travelt og fikk heldigvis kapret Hans Kristian Smedsrød som coach. Jeg fikk da et treningsprogram å følge for første gang i mitt liv. Det bidro til at jeg fikk stor framgang, sier hun.

Fire uker før VM løp hun et OCR-løp i Barcelona. Her var hun uheldig og falt ned fra en slackline – et balansehinder.

– Det var ikke høyt, og jeg merket ikke noe da, men kneet hovnet opp etterpå og var svært vondt, sier Annette.

Det så mørkt ut for deltakelsen i VM i Åre, men hun og crewet reiste dit likevel. Alt var jo allerede betalt, så om det ikke ble løp var det uansett en anledning for venninnene fra befalsskolen til å tilbringe litt tid sammen. Kneet var hovent og hun haltet da hun gikk.

– Dagen før tok jeg kontakt med arrangøren og fortalte at jeg var skadet og vurderte å trekke meg. Jeg hadde fått gratis start siden jeg ble topp tre året før, og spurte om jeg kunne få flytte starten til neste år i stedet. Det fikk jeg, men arrangøren ville gjerne at jeg skulle stille på startstreken dette året også og heller bryte underveis. De ville gjerne ha alle fra pallen i fjor på startstreken. Det var en grei avtale, forteller hun.

– Jeg var ikke kristen selv, men en god venninne, Marit, var troende, og hun pleide å si at hun ba mye for meg. Selv om jeg ikke trodde det hjalp for noe, så syntes jeg jo det var veldig hyggelig å tenke på. Jeg ringte henne for å høre om hun kunne be for kneet mitt. Jeg tenkte at det skadet ikke å prøve, sier Annette.

Da spurte venninnen til Annette:

– Hvis kneet holder under konkurransen i morgen, vil du tro da?

– Ja, hvis kneet i det hele tatt holder en runde er det et mirakel, så da har jeg ikke noe valg. Vi skal opp og ned et fjell, det er sykt bratt. Det kommer aldri til å gå å løpe så bratt nedover på det kneet der, sa Annette.

Neste dag hadde ikke Annette vondt i kneet i hele tatt.

– Jeg løp og kjente at jeg var full av energi. Jeg skjønte ingenting. Da jeg kjempet meg oppover fjellet om natta, fikk jeg en sterk følelse av at det ikke bare var Marit, men at det var mange som ba for meg. Det kjentes som om jeg ble løftet oppover av en helt enorm kraft. Jeg skjønte at det var Gud. Jeg kan ikke beskrive det, sier hun.

Da hun løp inn fra den åttende runden ropte Annette til crewet sitt:

– Jeg har blitt kristen. Dere må be!

– Vi ber som bare det, ropte de tilbake.

Annette fortsetter:

– Crewet mitt hadde jo sett at kneet var hovent og svært vondt dagen før, og de hadde ikke noe tro på at det ble en langvarig konkurranse på meg. Det de så nå var et mirakel. Jeg var helbredet, og jeg har heller ikke hatt vondt i kneet etter dette, sier Annette, som fullførte ti runder og løp til sammen 8000 høydemeter det døgnet.

– Jeg visste at det jeg opplevde under konkurransen i Åre var Guds nærvær. Det var en fantastisk opplevelse. Jeg fikk ingen pallplassering, men jeg fikk noe som var mye større, sier Annette.

Etter konkurransen gledet hun seg til å ringe Marit og fortelle hva som hadde skjedd.

– Da fikk jeg vite at det ikke bare var hun som hadde bedt for meg, men hele menigheten hennes! Det kjente jeg, sier Annette.

En ny tid

Siden januar i år har Annette hatt Didrik Hermansen som trener. Under hans kyndige veiledning trente hun målrettet mot den europeiske serien i Ultra OCR, og deretter har de samarbeidet om å sette nye mål for å få Annette i form igjen etter ukene på sofaen.

– En av de første turene jeg tok etter de fem ukene på sofaen var en progressiv løpetur på 12 kilometer med ei løpegruppe på Jessheim. Jeg holdt i 8 kilometer og måtte bryte på 4.45-fart. Jeg var helt ødelagt, sier hun og legger til et godt råd til alle som kunne tenke seg å legge inn en pause i treningen:

– Du kan unne deg én uke, men for all del ikke ta fem. Da er det kjørt, ler hun.

Kuttet hinder: Etter koronaen har Annette (t.v) kuttet ut hinderløping for en stund. Det ble for mange kontaktpunkter og stor risiko for smitte. Nå løper hun heller vanlige ultraløp som her hvor hun løper 50 km i Kondisløpet sammen med Sofiia Granheim under Kondistreninga Årnes sitt arrangement i oktober. (Foto: Marianne Røhme)

Det første målet på veien var å ta Østmarka Backyard Ultra som en real langtur.

– Her løp jeg sammen med Lars Erik Gylland og Jo Inge Norum fra Hell Ultraløpeklubb. Lars Erik sa at jeg må komme og løpe «24 hours in Hell». Aldri i livet, sa jeg, løpe rundt i ring på asfalt på den måten er det siste jeg kunne tenkte meg å gjøre!

Jeg er jo terrengløper og skyr asfalt som pesten, men to dager seinere meldte jeg meg på likevel. Det var jo ingen andre løp akkurat da, sier Annette.

Deltakelsen på Hell endte med tredjeplass og 215,3 løpte kilometer – kun noen ørsmå kilometer unna VM-kravet på 24-timers på 220 kilometer.

– Det var fryktelig irriterende. Jeg hadde laget et skjema på forhånd og visste hvilket tempo jeg måtte holde for å klare VM-kravet. Klokka viste at jeg løp halvannet minutt saktere på kilometeren enn det jeg gjorde i virkeligheten, men det visste jo ikke jeg. Jeg så bare tempoet og trodde det gikk altfor sakte. Du kan jo ta deg sammen, og løpe 1,5 minutt fortere en stund, men ikke i mange timer i strekk. Dermed ga jeg litt opp, og det førte ihvertfall ikke til at det gikk noe fortere. Om jeg hadde visst at jeg i virkeligheten ikke var bak skjemaet, så hadde jeg klart 220, sier hun og håper forbundet tror på potensialet og tar henne med på landslaget likevel.

– Jeg har mer enn 220 kilometer inne, men det er ingen flere løp igjen å vise det i, sier hun.

Det neste målet nå er å løpe 100 km i Bergen på under 8.30.

– Jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg har jo aldri gjort det før, men det går i hvert fall ikke om jeg ikke prøver, sier hun.

Løper 100 kilometer i uka

Didrik setter opp et variert program for Annette, på rundt 100 kilometer i uka fordelt på nøkkeløkter, langturer og rolige turer.

– Jeg jobber fullt ved siden av, og noen ganger varer vaktene fra 08.00 til 22.00. Disse dagene er det vanskelig å få inn trening. Om jeg ikke får trent i arbeidstida, pleier jeg å sløyfe treningen disse dagene, sier Annette som har fått en prioriteringsliste av Didrik som hun bør følge.

Den viktigste økta som alltid må prioriteres er langturen. Denne kan være alt fra 20-60 kilometer.

– Det nest viktigste å gjennomføre er nøkkeløktene. Dette kan for eksempel være intervaller på 3 x 15 minutter i overfart, eller en terskeløkt på 40-60 minutter, sier hun.

Imellom disse øktene har hun rolige løpeturer og hviledag ca. en dag i uken. Om hun må stå over en økt, er det de rolige øktene som utgår.

Annette smiler når hun tenker tilbake på hvordan treningsopplegget hennes har endret seg. Hun syntes hun var riktig flink høsten 2018 da hun løp opptil fire ganger i uka i løypene på mellom 5 og 10 kilometer på Sessvollmoen i Ullensaker. Da var 10 kilometeren langturen. Nå føler hun ikke det er langtur før hun har passert 20 kilometer.

– Det fine med Didrik sine program er at de er så varierte. Denne uka har jeg to dager etter hverandre hvor jeg løper 20 kilometer. Deretter er det en fridag før jeg tar en tur på 18 kilometer. Totalt har han faktisk lagt inn to hviledager denne uka, sier hun og gliser.

Tøyer lite

Annette bruker lite tid på tøying, og nå når det er ultraløp uten hindre som er i fokus, har det også blitt mindre styrketrening.

– Vi har en hang-ups-stang i åpningen inn til kjøkkenet. Jeg prøver å ta noen hang-ups der av og til, men bortsett fra det blir det lite styrketrening for tida. Jeg burde skjerpe meg der, sier hun.

Bortsett fra kneskaden og en Haglunds hæl, har hun imidlertid vært lite skadet.

– Kneet har vært helt fint siden Åre, og Haglundsen holder jeg i sjakk med litt store sko og behandlinger hos kiropraktor og muskelterapeut, forteller Annette. Hun legger til at hun hadde litt vondter her og der før, men at de forsvant da hun ble mer bevisst på løpestilen.

– Det første jeg øvde på var å øke stegfrekvensen. Jeg telte da 15 steg på den ene foten i løpet av 10 sekunder. Da får en 180 steg i minuttet til sammen på begge beina. I tillegg prøver jeg å være bevisst på å få hofta fram, være rett i kroppen og med vekta framover. Da forflytter beina seg mye av seg selv, mens jeg ikke trenger å bruke så mye krefter på det. Etter litt øving på stegfrekvens og riktig holdning, ble det automatikk av det etter hvert, forteller hun.

Annette vet ikke helt hvilket potensiale hun har inni seg og hvor god hun kan bli til slutt, men hun føler hun hele tida utvikler seg og at det fortsatt er mye framgang å hente.

– Jeg tror jeg har mye igjen å ta ut, og jeg håper virkelig jeg får vist det, sier hun.

Annette liker framgangen og det å kjenne at hun utvikler seg som løper, men samtidig så savner hun litt den tida da det viktigste var å delta.

– Jeg savner litt det å kunne melde meg på en konkurranse og bare kunne glede meg til selve turen. Nå som jeg først har gjort det bra, endres fokuset til hvor bra jeg kan gjøre det istedenfor å bare kose meg underveis, sier hun.

Fullført: Her er Sofiia og Annette i mål etter fullførte 50 km i Kondisløpet på Årnes. (Foto: Hilde Johansen)

Litt om Annette Velde Sande

Alder: 38 år
Sivilstatus: Samboer
Idrett: Ultraløping og Ultra OCR
Trener: Didrik Hermansen
Meritter:

• 3.plass, Ultra OCR World Championship 24-timers, 2018
• 1. plass, Soria Moria til Verdens Ende 100 miles, 2020
• 3. plass, 24 hours in Hell, 2020

Perser:

• 24-timers: 215,3 km (2020)

Ingen typisk treningsuke

Didrik lager svært varierte program for Annette mot de målene hun har satt seg. Det er derfor ingen uke som kan kalles en typisk treningsuke bortsett fra at hun løper rundt 100 kilometer til sammen hver uke. Oversikten nedenfor viser hvordan Annette trente i uke 47 i år (16.-22. november). Dette var i oppkjøring mot 100 kilometeren i Bergen som skulle gått 5. desember.

Mandag: Rolig 10 km. Løp på det underlaget du ønsker. Lav sone 2.
Tirsdag: 15 km i 5.00-fart
Onsdag: Hviledag
Torsdag: 20 km i 5.08-fart
Fredag: 20 km i 5.08 fart
Lørdag: Hviledag
Søndag: Rolig 18 km. Løp på det underlaget du ønsker. Lav sone 2.

Annettes hodebry

Noe som har gitt Annette hodebry i det siste var da hun fylte 38 år og fikk et gavekort fra Löplabbet på 1500 kroner i posten på bursdagen, uten at det stod noe om hvem som var avsender. Hun ble svært glad for gaven, men hun fikk jo ikke takket og var redd giverne rett og slett hadde glemt å skrive en hilsen på kortet. Tenk om noen trodde at hun var utakknemlig. Hun spurte i omgangskretsen hvem giveren kunne være, og etterlyste han/henne på sosiale medier uten noe hell.

Det å ha mottatt en så flott gave uten å vite hvem giveren var, har gnagd Annette siden bursdagen i oktober.

Helt til dette intervjuet.

– Kan det ikke være at du har meldt deg inn i Kondis for en tid tilbake og tegnet et medlemskap ut 2022 som innbefattet et gavekort fra Löplabbet, spør jeg.

Annette sperrer øynende overrasket opp og braser ut i latter.

– Jaaaa, det har jeg gjort! Helledussen, det hadde jeg helt glemt! Så da er det jeg selv som har kjøpt gavekortet da, sier hun overgitt.

– Ja, det er nok det.

– Ja, men det var jaggu en fin gave jeg hadde gitt til meg selv. Akkurat det jeg ønsket meg, ler Annette.