Cato Thunes om bråstopp og opptrening

Om Cato Thunes og Livsløpet

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 5–2024

Les del 1:Cato Thunes – høydeopphold for en ikke-olympier
Les del 2:Cato Thunes om nysgjerrighet, høydetelt og treningseffekt

Jeg hadde i lengre tid latt meg fasinere av våre olympiere som tilbringer lange perioder i høyden. Det måtte jeg forsøke. I sosiale medier ble mitt opphold i simulert høyde grundig dekket. Jeg jaktet høyere blodverdier og nye rekorder.

Etter to måneder i høydeteltet skrek kroppen etter overskudd. I etterpåklokskapens lys, ser jeg at både treningsintensitet og volum burde vært tatt ned i denne perioden. Jeg burde også ha lagt inn langt mer tid til restitusjon. Da kunne jeg ha fått utbyttet av høydeoppholdet.

Ergerlig

Det var ergerlig, for jeg var så innmari i dytten. Kroppen hadde fungerte som et sveitsisk urverk i lang tid. Det klødde i beina etter å fortsette den gode utviklingen fra 2023-sesongen. For da satte jeg ny personlig rekord på både maraton (2.55.32 i Chicago) og halvmaraton (1.22.33 i Drammen).

Jeg var fast bestemt på å skru til alle skruene for å levere enda bedre i 2024. Men da jeg mente å ha knekt koden, sluttet alt brått å virke.

Noen dager før min deltagelse i Boston Marathon 15. april, møtte jeg Kristian Ulriksen. Vi slo av en prat, og jeg delte min status med han. Kristian la ingen ting imellom: «Du har bare deg sjøl å takke når du ikke prioritere behandling av beina.»

Jeg må innrømme at jeg ikke har brukt mange kronene på behandling hos fysioterapeut. Sportsmassasje hadde jeg ingen erfaring med, og jeg hadde ikke en gang troen! Men etter å ha løpt Boston Marathon med elendige bein, var jeg rådvill og villig til å forsøke hva som helst for å få tilbake de gode beina som gav fart i skoa.

Status på kroppen generelt og beina spesielt var at all fleksibilitet i muskulaturen var borte. Når jeg er i form, er musklene myke og fleksible. Da har jeg den rette muskelmodusen, den som skal til for å prestere. Før start i Boston var musklene fra legg til nakke som en frossen kyllingfilet. Alt var knallhardt, og kroppen responderte ikke på løpeturene. Aldri før har jeg opplevd å ha det slik, og jeg håpet det var forbigående.

Realitetstesten

Realitetstesten fikk jeg 7. april i Drammen. Da var det tid for å løpe 10 kilometer i den superraske traseen i hjembyen min. Jeg hadde vært villig til å satse penger på at jeg var i stand til å løpe godt under 38 minutter, men da hadde jeg tapt. For allerede etter 1 km var det helt tomt i kroppen. Jeg var i sone V før jeg visste ordet av det.

Etter løpet viste Garmin at jeg hadde løpt 33 sekunder i sone II, 39 sekunder i sone III, 4 minutter og 7 sekunder i sone IV og 34 minutter og 1 sekund i sone V. Det var ikke et bærekraftig løpsopplegg, og jeg klokket inn på tiden 39.25.

Umiddelbart etter løpet ringte Sindre Buraas meg, og vi la en plan for hvordan jeg skulle få orden på kroppen. Jeg tok derfor turen til fysioterapeuten Arne Olav på Magnat fysikalske. Han sjekket meg og sa som jeg fryktet: «Muskulaturen din er som en frossen kyllingfilet».

Intuitivt forsto jeg hva han mente, for det stemte med min opplevelse. Jeg hadde jo fått signaler på at noe var riv ruskende galt. Morgenpulsen min hadde vært 10-14 slag høyere enn normalt i mange uker, men jeg hadde ignorert signalet.

Det er ganske så utrolig, ja rett og slett helt hull i hodet at det går an å være så skjødesløs. Jeg måler laktat, søvn, puls, matinntak, timer, minutter og sekunder. Men da kroppen sa tydelig ifra, justerte jeg meg ikke inn! Det var rett og slett en amatørfeil!

På benken:Med forsiktig opptrapping og hjelp fra både muskelterapeut André Sønstrød og andre forsøker Cato Thunes å finne tilbake formen. (Foto: privat)

Planen

Etter at fysioterapeut og trener hadde snakket sammen (de ble begge fritatt for taushetsplikten), fikk jeg «dommen». Kroppen måtte rebootes. Helt konkret handler det om å ta ned både volum og intensitet ganske så drastisk i ca. fem uker. Formålet var å få tilbake riktig muskelmodus og overskudd.

Det var en psykisk omstilling å bare løpe én fjerdedel av det jeg pleide, men «det må til», sa Sindre Buraas.

Hvem som helst kan følge et treningsopplegg, det er en «no-brainer». Den virkelige utfordringen er å lytte til kroppen slik at situasjonen frossen kyllingfilet ikke oppstår. Det krever treningsintelligens å lytte til kroppens signaler. Kanskje betyr det at jeg er en «slow learner»? Jeg var ergerlig på meg selv fordi jeg hadde vært for grådig inn mot 2024-sesongen, og jeg var nå fast bestemt på å lytte til kroppen.

Nytt regime

Allerede etter fire dager med mitt nye treningsregime kjente jeg at overskuddet begynte å pitre i beina. De korte løpeturene lå godt innenfor pulssone I. Stigningsdragene mot slutten av hver økt bidro til at de raske muskelfiberne ikke sovnet.

Kyllingfilet-tilstanden hadde strammet muskulaturen til på en slik måte at det kjentes ut som knuter hist og her. Den første umiddelbare responsen på redusert treningsbelastning var at den lille knuten i hamstring og den såre setemuskelen tinte litt opp. Jeg ble løsere i muskulaturen.

For å være i stand til å holde meg på den riktige siden av terskelfarta, løp jeg alle intervallene på min Woodway 4Front. Både for roligturene og intervalløktene var den største utfordringen og faktisk løpe som oppsatt. For etter en uke hadde jeg bra med trøkk og overskudd. Etter tre uker var jeg «sikker» på å være tilbake, men jeg falt ikke for fristelsen til å droppe ut av opplegget.

Med ukentlig besøk hos fysioterapeut Arne Olav og min lokale muskelterapeut André Sønstrød (bildet), kjente jeg at muskulaturen i beina begynte å tine. Allerede etter ett par behandlinger på benken kjente jeg merkbar forskjell. Sakte, men sikkert fikk jeg troen på at dette hadde noe for seg. Kroppen lyver jo ikke. Min erfaring med massasje så langt (uke fire) er at det svir godt når tverrmassasjen går dypt. Men dagen derpå er beina mye lettere. Jeg merker også at krampetendensene i fotbuen og legg ikke dukket opp like hyppig om natten.

Kontroll: Styring av intensiteten ved hjelp av laktatmålinger skal hjelpe til slik at ny smeller kan unngås. (Foto: Cato Thunes)

Frustrasjon

En av mine store frustrasjoner med å trene kun én fjerdedel av det jeg pleier, er at vekta går opp når treningsvolumet går ned. For inntaket av mat er det samme nå som før bråstoppen. Det sier seg selv at energiforbruket er mindre når det løpes 40-60 km i uka, mot 120-160 som er normalt. Den overflødige energien legger seg på kroppen, og jeg liker det dårlig.

Men min vurdering er at jeg trenger det i denne fasen. Derfor stresser jeg ikke med vekta, men passer likevel på. Unødvendige kalorier som det er mange av nå i sommersesongen, forsøker jeg å holde meg borte fra. Det er derfor veldig motiverende og ikke minst disiplinerende å legge inn noen løp utover sommeren. Så får jeg heler tåle at 4-6 kg ekstra vekt fører til at jeg ikke løper like fort.

Mål

I skrivende stund (2. juni som er min 62-årsdag) går jeg inn i femte opptreningsuke. Treningsvolumet er nå opp i 70 km, og jeg vil i løpet av neste uke runde 80 km. Da håper jeg å være ferdig opptint og klar for normale treningsuker.

Jeg følger med på morgenpulsen som en hauk, og vil dra i brekket dersom den øker. Det er definitivt ikke noe mål for meg å løpe 160 km i uka. Men det er ingen hemmelighet at jeg liker å trene mye! Morgen og kveldsøktene gjør godt for kropp og hodet. Jeg kommer derfor til å være enda å flinkere til å intensitetsstyre alt av økter, for på den måten få mine doser. Dersom jeg våkner opp til forhøyet puls, står jeg av eller går ned på farta.

Hvor stort volum jeg lander på etter hvert vil vise seg. Jeg skal definitivt ikke inn i kyllingfilet-tilværelsen igjen.

Neste løp

• 5 km eller 10 km Kristinaløpet 21. juni i Tønsberg
• 10 km i Vadsø 7. august
• 21,1 km Copenhagen Half Marathon 15. september
• 42,2 km Valencia Marathon 1. desember

God sommer!

Med måte:Drinkene er denne sommeren lette og uten alkohol. (Foto: privat)