Selv om jeg i unge år kun fant fire-fem krystaller, tente funnene en brann i meg. Jeg visste at om jeg snudde hver stein, kunne jeg være heldig å finne de vakre skattene. De gangene krystallene dukket opp, ble jeg fylt med en enorm lykkefølelse og kraft.
Min barnlige nysgjerrighet bidro til at det ble utallige timer på knærne i steinbruddet. Jeg har ennå nysgjerrigheten i meg – og graver fortsatt.
Våre olympiere
Annonse
Våre olympiere graver dypt, og de er gode. Døgnets tjuefire timer blir nøye planlagt slik at de kan nå sitt potensiale som idrettsutøvere. De som i tillegg til hardt arbeid er nysgjerrige på tilværelsens muligheter, blir best.
Ole Einar Bjørndalen, skiskytterlegenden fra Simostranda, hadde nysgjerrigheten i seg. På leting etter det som kunne gjøre han bedre, «snudde han hver stein». Han samarbeidet tett med utstyrsprodusentene, noe som bidro til at både staver, ski, støvler og bekledning ble optimalisert for ulike forhold.
Før VM i Östersund visste Bjørndalen at kulden kom til å bli en utfordring på standplass. For å være best mulig rustet under disse forholdene, bidro han til å utvikle en hanske for å holde varmen. Det jeg er mest imponert over når det gjelder Bjørndalen, er hans nysgjerrighet. Uten driven til å teste ut nytt utstyr og metoder for trening, hadde han aldri nådd så langt som han gjorde. Nysgjerrigheten var motoren i hans suksess.
Jeg har lagt hodet på blokka og postet mine målsetninger. Derfor skal ikke denne teksten handle om Bjørndalen, men om mitt høydeopphold. Bakgrunnen for min innledning er at jeg ønsker å vise betydningen av å være nysgjerrig. Jeg er ingen olympier, men trigges av å «snu hver stein» på leting etter det som kan gi meg det lille ekstra løftet. Jeg vet hodet mitt ble lagt på blokka da jeg postet at høydetelt skulle testes. Nå har jeg fasiten.
Det virker
I en alder 62 år oppdager jeg at det er mer å hente ut av kroppen. Jeg responderer på ulike typer stimuli. Både for mye eller for lite mat, søvn, restitusjon og trening gir ulike utslag på kroppen. Jeg forsøker derfor å finne frem til en bærekraftig hverdag for å hente ut mitt potensiale.
Nå har jeg tilbragt to måneder i høydeteltet, og fasiten et klar. Høydetelt virker definitivt på kroppen. Allerede etter få dager i simulert høyde økte morgenpulsen og følelsen av overskudd på treningsøktene varierte.
Høydeoppholdet ble avsluttet på det statistisk sett mest optimale tidspunktet for å hente ut høydeeffekten. Under Drammen 10 km skulle det skje. I løpet stilte jeg til start med egen pacer, men allerede etter 1 km kjente jeg at det buttet imot. Det var ingen ting å kjøre med. Selv om beina kjentes relativt lette ut, ville ikke pusten være med på kjøret.
Før løpet hadde jeg vært villig til å sette penger på at jeg kom til å løpe sub 38 minutter på 10 km. Men den søndagen i Drammen hadde jeg tapt de pengene, for jeg klokket inn på tiden 39.25. Selv om det holdt til klasseseier, hentet jeg ikke ut den positive gevinsten fra mitt høydeopphold som jeg hadde håpet på.
Uken etter løp jeg Boston Marathon og drømte om et lite «høydeunder». Det uteble, og jeg måtte ta til takke med tiden 3.25.27. At høydetelt virker, det er det ingen tvil om. Spørsmålet er bare: Hvilken vei på resultatlisten vil oppholdet sende deg?
Underveis:Sjøl om det ikke gikk så fort som han hadde håpet på, så fikk Cato Thunes (i svart drakt) en flott opplevelse i Boston Marathon. (Foto: Boston Athletic Association)
Bortkastet?
Var så to måneders høydeteltopphold verdt det jeg satt igjen med? Svare er et ubetinget JA. Resultatmessig var det ingen ting å skrive hjem om, men det er bare en side av saken. Selv om flere «forståsegpåere» på forhånd predikerte et slikt resultat, visste ingen hva som kunne ha skjedd om jeg ikke hadde forsøkt. Dersom jeg hadde lyttet til de som ristet på hodet, ville jeg vært «frarøvet» min erfaring.
Jeg fulgte i stedet nysgjerrigheten og høstet verdifull kunnskap. Dette kan jeg bygge videre på. Min grunnleggende nysgjerrighet har ført meg dit jeg nå er i livet, og fra tid til annen har det gått helt til topps. Slik er det både i arbeid og idrett.
Empiri
Foruten å øke antall røde blodlegemer sies det at høydeopphold «fyrer» musklenes små kraftverk, mitokondriene. Kroppen min fikk trolig for mye «Møllers tran», for jeg følte meg helt utbrent etter to måneder. Kroppen arbeidet hardt og gav uttrykk for dette på ulike måter. Morgenpulsen ble drevet opp med 10 slag, morgenurinen hadde en kraftigere farge og overskuddet mitt forsvant. Alle signalene var kroppens tilbakemeldinger på at oppholdet i høydeteltet hadde en effekt.
Dersom jeg hadde hatt muligheten til å restituere de timene jeg faktisk måtte jobbe, tror jeg resultatet hadde vært annerledes. Den simulerte høyden krevde rett og slett så mye av den 62 år gammel kroppen min at restitusjonstiden burde vært lengre.
Neste høydeopphold må derfor legges til fire av mine ferieuker. Da vil jeg kunne restituere lenge nok til å kunne forvente et annerledes utbytte. Spør du om jeg tror et opphold i høydetelt har en effekt? Svaret er definitivt JA.
Nysgjerrigheten lenge leve!
Thunes og teltet:Cato Thunes tok turen inn i høydeteltet, og nå forteller han hva som skjedde med formen. (Foto: Tore Sandberg)
