Cato Zahl Pedersen: – Lykken ligger ikke i to armer

– Dersom noen hadde tilbudt meg å få armene tilbake, så hadde jeg sagt nei tvert. Det er ingen lykke for meg å få armene tilbake. Det hadde rett og slett ødelagt meg, forteller Cato Zahl Pedersen under et foredrag i regi av Human-Etisk Forbund på Halden Bibliotek i januar.

Han fylte nylig 65 år og i over 50 av disse har han hatt det han selv omtaler som diagnosen armløs.

Det var full sal da Cato Zahl Pedersen i januar hadde foredrag på Halden Bibliotek. (Foto: Bjørn Johannessen)

Ulykken

Cato Zahl Pedersen ble født 12. januar 1959 og er oppvokst på en gård på Nesodden. Blant sine fire søsken (tre brødre og ei søster) var han odelsgutten som skulle ta over gården. Han var veldig fingernem og praktisk anlagt.

Da han var 14 år, nærmere bestemt 6. mai 1973, var han ute i skogen på Nesodden sammen med sine søsken. De var i gang med å bygge en liten hytte av restmaterialer de hadde funnet i det nærliggende byggefeltet.

– Det var en disig kveld og begynte å bli ganske mørkt. I det fjerne kunne vi se lysene fra Oslo. Det var en fin kveld og jeg fikk veldig lyst til å komme meg opp i høyden og se innover mot Oslo. Like ved stod det en høyspentmast der vi tidligere hadde lekt litt i de nederste trinnene. For å komme seg opp i høyden fant jeg ut at det var lettere å klatre i høyspentmasta enn i et tre, så jeg begynte å klatre. Jeg var nok kommet 8-10 meter opp i masta, men deretter husker jeg ikke noe mer. Jeg kan ikke ha tatt i ledningene, for da hadde jeg blitt forbrent på en annen måte. Sannsynligvis var jeg kommet for høyt og fått strømoverslag. Det smalt 17 000 volt gjennom kroppen. Jeg datt ned fra masta, overlevde, men var noe redusert, forteller Cato Zahl Pedersen om hendelsen som resulterte i at han mistet hele venstrearmen og halve høyrearmen.

Hva nå, Cato?

I oppveksten på Nesodden levde Cato Zahl Pedersen det han omtaler som «et praktisk liv».

– Jeg var egentlig en kar som gjorde minst mulig på skolen. En «Ng+-elev». Jeg hadde ikke så mange egne ambisjoner, men var med på alt det som kortsiktig tiltrakk meg. Det var mye utendørsaktivitet. Født med ski på beina og var flink til å leke. Men jeg skulle ta over familiegården og syntes det var veldig interessant å hjelpe bestefar på gården og sette meg inn i alt som inngikk i gårdsdriften, forklarer Cato Zahl Pedersen.

Alle aktiviteter var derimot ikke like sunne.

– På begynnelsen av 1970-tallet kom narkotikaen til Nesodden. Jeg testet det en gang, men det ble med den ene gangen. Det var en forferdelig opplevelse. Flere av mine venner og skolekamerater er i dag døde av overdose og det kunne gått riktig galt med meg også, mener han.

Så inntraff ulykken der han mistet armene.

– Da startet jeg helt på bånn. Det kunne gått veldig galt, men for meg har det likevel gått veldig bra. Dette takket være folk som var rundt meg på riktig tid. Og riktig tid er egentlig hele tiden.

Opprinnelig var Cato Zahl Pedersen odelsgutten som skulle overta familiegården på Nesodden. Etter ulykken, der han mistet begge armene, ble resultatet at lillebroren overtok odelsretten isteden. Men dette er mye av årsaken til at Cato takket ja til å være blant deltakerne i årets utgave av "Farmen kjendis". Han ville oppleve litt av hvordan det var å drive gård for 100 år siden.
Bak fra venstre: Programleder Dorthe Skappel, Egil Skurdal, Sondre «Sondrey» Mulongo Nystrøm, Cato Zahl Pedersen, Unni Askeland, Bjørg Thorhallsdottir, Daniel Franck, Sander «Randulle» Dale og Anne-Kat. Hærland. Foran fra venstre: Emilie Voe Nereng, Bahare Viken, Emma Ellingsen og Cristian Brennhovd. (Foto: Anton Soggiu/Strix Televisjon/TV 2)

Vippepunktet

– Livet er hva dine tanker gjør det til. Tanker har veldig stor betydning, sier Cato Zahl Pedersen mens han viser et bilde der han står på ett bein og balanserer på det som ser ut som kanten av et stup.

– Når jeg står der, så kan det gå veldig bra eller veldig galt. Hvis jeg fokuserer på å ikke falle, så faller jeg. For da fokuserer jeg på dypet. Du må isteden tenke på det å stå stødig. Klamre deg til den fjellhylla du står på og kjenne på hva som gir deg balanse. Konsentrer deg mer om å balansere enn trusselen om å falle.

Uten armer ble det ikke noe av den tiltenkte planen om å overta familiegården. Lillebroren overtok odelsretten.

– Etter ulykken startet på en måte livet mitt på nytt. Jeg hadde mistet begge armene og måtte leve med det resten av livet. Jeg ble veldig bevisst på mitt liv. At jeg måtte være sjåfør og ikke passasjer i mitt eget liv.

– Starten var veldig viktig for meg. At jeg opplevde mestring i egen rehabilitering og hadde de riktige menneskene med riktig innstilling til hva det ville si å gi meg en hjelpende hånd og tre støttende til. Vi som stiller med handicap blir understimulert på forventninger til oss. «Kan du kjøre bil?», kan folk finne på å si overrasket til meg. Ja, bil har jeg kjørt i 38 år. Jeg klarer det meste selv, men trenger hjelp til enkelte ting, som å kneppe skjorteknappene. Da sier jeg ifra og ber om hjelp, forteller Pedersen.

Nettopp dette er også bakgrunnen for at han i 1998 etablerte CatoSenteret i Son i Vestby kommune. Dette er et rehabiliteringssenter med «en filosofi som bygger på troen på menneskers verdi og iboende kraft, med fokus på mestring gjennom egendefinerte mål for en vei videre».

Se videoen: Slik virker protesen

– Livet er hva dine tanker gjør det til. Tanker har veldig stor betydning, sier Cato Zahl Pedersen.

Paralympisk mester

Cato Zahl Pedersen har klart det meste og oppnådd mer enn de fleste av oss kan drømme om. Under Idrettsgallaen i begynnelsen av januar ble han tildelt hedersprisen som følge av sitt arbeid og prestasjoner i idretten over en periode på over 40 år.

13 gullmedaljer og en sølvmedalje i Paralympics, i alt fra langrenn og alpint om vinteren til 100 m, 5000 m og lengde om sommeren, er hva Cato Zahl Pedersen står bokført med i perioden fra 1980 til 1994.

– Det var en ren tilfeldighet. Jeg hadde ingen ambisjon om å bli Paralympisk mester, forteller han.

Det begynte med at han ble invitert med på å spille bordtennis på Sunnaas sykehus.

– Dette ble starten på et liv med prestasjon. Idrett er veldig bra. Det handler om lek og fremgang. Et ønske om å bli litt bedre enn i går, mener han.

Birgit Skarstein er dagens mest profilerte parautøver. Cato Zahl Pedersen hadde tilsvarende posisjon på 1980- og 90-tallet. (Foto: Geir Owe Fredheim / NIF)

Begrensninger kun i eget hode

Under ekspedisjonsnavnet «Unarmed Expedition» gikk i 1994 Cato Zahl Pedersen, sammen med Odd Harald Hauge og Lars Ebbesen, hele veien fra Berkner Island til Sydpolen. Uten assistanse utenfra.

– Jeg ble «lurt» inn i Antarktis, for jeg hadde ingen drøm om å gå til Sydpolen. For meg hørtes det i utgangspunktet helt meningsløst ut, forteller Cato Zahl Pedersen.

Det hele startet i 1992 da Odd Harald Hauge, daværende økonomiredaktør i Aftenposten, tok kontakt med Cato Zahl Pedersen.

– Du får jo til alt du prøver på. Er du interessert i å bli med på en ekspedisjon til Sydpolen, spurte Hauge. Vel vitende om at med profilen Cato Zahl Pedersen på laget, så kom også sponsorene.

Uten å tenke seg om, var Catos spontane svar: «Nei, absolutt ikke. Er det ikke fryktelig langt, tungt, hardt og kaldt? Og hvordan går jeg på do der?».

– Hvor kom den responsen fra, undres Cato Zahl Pedersen i dag.

Før han selv besvarer spørsmålet:

– Underbevisstheten vår ligger langt foran oss og sørger for at vi ikke utfordrer oss selv med noe som ikke passer oss. Jeg er min største begrensning. Samtidig er jeg også min største mulighetsgjører, og da spesielt om noen pusher meg litt. Begrensninger finnes kun i eget hode - mulighetene likeså, mener han.

Etter litt betenkningstid endret han holdningen og ble med på turen til Sydpolen.

– Jeg bestemte meg for at det var viktig for meg å nå fram til Sydpolen. Å planlegge og gjennomføre Antarktis-ekspedisjonen var for meg omtrent som å komme seg ut av sykesenga og videre i livet. Det ble en ny milepæl i mitt liv. Jeg gikk til Sydpolen for å gjøre en forskjell, men også for å vise kapasiteten min, sier Cato Zahl Pedersen og er igjen inne på at handicappede blir understimulert på forventninger.

– Og så toppet det hele seg da en idrettslege på Toppidrettssenteret av media ble spurt om hva han tenkte om den kommende sydpolekspedisjonen til Pedersen. Legen respons var at det ville være fysiologisk umulig, erindrer Cato.

Det forsterket ytterligere hans lyst til å nå Sydpolen.

Cato Zahl Pedersen mener begrensninger kun finnes i eget hode - mulighetene likeså. (Foto: Bjørn Johannessen)

Til Sydpolen uten polvotter

Så begynte treningen. De gikk og trakk bildekk og bar sekker på 30 kg.

– Når du skal gå ti timer på ski hver dag med 120 kg på slep, så er det overbelastningen som tar knekken på deg. Dette var hverdagen der ute, dag ut og dag inn. Derfor måtte vi trene på nettopp dette, forteller han.

I to måneder var de i Antarktis uten kontakt med omverdenen, noe som fort kan gjøre at man går hverandre på nervene. Men det ble en fin atmosfære blant de tre polfarerne.

– Allerede første uka fant vi ut av vi bare måtte glemme tanken på Sydpolen. Den var så ekstremt langt unna. Vi måtte bare sørge for å gå i riktig retning og ha det hyggelig. I tillegg bestemte vi at det var enten alle eller ingen som skulle fram til Sydpolen. Så hvis en av oss ble skadet, så påvirket det oss alle. Derfor måtte vi sørge for hverandre og passe på hverandre, forteller Cato Zahl Pedersen.

Sydpolen ble nådd etter 56 dager. Da var 1400 km tilbakelagt, i temperaturer fra 30 til 75 kuldegrader og med pulker på 120 kg på slep.

– Armløshet var ingen problem. Det er faktisk en fordel å ikke ha hender i Antarktis, for det blir kaldt. 75 kuldegrader på julaften. Da jobbet vi halv dag. Det hadde vi med oss fra tariffen hjemmefra, sier Cato og gliser.

Cato Zahl Pedersen jobber i dag på Olympiatoppen. Her sammen med parasvømmer Andreas Bjørnstad. (Foto: Caroline Dokken Wendelborg / NIF)

Annerledeshet og mangfold

Historien om Cato Zahl Pedersen kan kanskje høres ut som en solskinnshistorie fra start til mål, men han innrømmer at det ikke alltid har vært like lett.

– Det har ikke vært så lett som det kanskje høres ut. Jeg velger å fortelle om oppturene og det positive i livet, men det var tøft å starte uten armer. Det har vært mange nederlag og jeg hadde fire år uten innsats, sier han.

Cato Zahl Pedersens motto er: La «Impossible» bli til «I’m possible».

– Har du fått diagnosen armløs for resten av livet, så bør du glemme den fortest mulig. Det er ikke noe vits i å gå og bære på den. Den diagnosen skal i alle fall ikke begrense meg, mener han.

– Vi må heller erkjenne de situasjonene vi er i. Sette pris på og se verdien i at det er som det er. Jeg aksepterer ikke at det skapte er det perfekte eller optimale. For meg har det vært et mye mer optimalt liv å ha denne annerledesheten. Den lever jeg fint med. Identiteten min er den jeg er. Lykken ligger ikke i to armer. Lykken ligger i å håndtere den tilstanden man har til enhver tid.

– I tidligere generasjoner var livet fysisk anstrengende og kropp var veldig viktig. I dag er ikke kropp viktig i det hele tatt. Alt er så forenklet at vi nesten ikke behøver å bruke kroppen. Faktisk bruker vi den altfor lite. I de fleste yrkesfunksjoner er hodet mye viktigere enn kroppen. Og med dette som utgangspunkt, så skjønner jeg ikke at det ikke er flere funksjonshemmede som er i arbeid. De har jo klart å håndtere sin vanskelige livssituasjon og sitter dermed på masse kompetanse, avslutter Cato Zahl Pedersen.

– Jeg aksepterer ikke at det skapte er det perfekte eller optimale. For meg har det vært et mye mer optimalt liv å ha denne annerledesheten. Lykken ligger ikke i to armer. Lykken ligger i å håndtere den tilstanden man har til enhver tid, sier Cato Zahl Pedersen. (Foto: Bjørn Johannessen)