Er fysisk trening en jobb som bare må gjøres, av alle?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

Debatten

I årets første utgave av NRKs Debatten fikk vi se Nina Owing lede en diskusjon med blant andre medisinprofessor Eivind Wang, som er leder av forskningsgruppen i fysiologi på Høyskolen i Molde. Han kritiserte de generelle treningsrådene for ikke å være godt nok faglig fundert. Med sin doktorgrad i klinisk medisin har han en ganske solid kunnskap om kropp, trening og helse, og hans budskap tok utgangspunkt i at trening er medisin. Og at vi har et enormt inaktivitetsproblem i befolkningen, i tillegg til at vi blir flere eldre som medfører en stor mengde helseproblemer.

Eivind Wang poengterte at vi må lytte til godt dokumentert kunnskap når det gjelder noe så viktig som helsen vår, og det å prestere i godt voksen alder. Dette er altfor viktige spørsmål til å overlate til vilkårlige trender og påstander, hevder han.

Wangs budskap var at fysisk trening er en jobb som hver enkelt av oss må gjøre, selv om det ikke alltid oppleves som like spennende. Omtrent som arbeidslivet altså. Og treningen må gjøres både for utholdenhet og styrke, der begge områder må trenes med en viss grad av intensitet: høy puls og tung styrketrening.

Professor Wang ble imøtegått av flere andre i selve studiodebatten, og i ettertid også av Ole Petter Hjelle og Mads Kaggestad som kalte dette en skivebom, i et innlegg som vi har referert her i Kondis.

De deler begge Wangs bekymring for at vi har et folkehelseproblem her i landet siden folk beveger seg for lite. Men de hevder med stor styrke at det ikke finnes en treningsform eller oppskrift som fungerer for alle, og vi må derfor slutte å debattere hvilken treningsform som er best. Litt trening er bedre enn ingenting, og det er i hvert fall bedre enn en intervalløkt som blir planlagt, men ikke gjennomført, argumenterer Hjelle og Kaggestad.

Medisinprofessor Eivind Wang i Debatten. Hans poeng er at alle må trene utholdenhet og styrke hvis vi skal beholde en velfungerende kropp hele livet ut. (Foto: Skjermprint fra NRK).

Samfunnsperspektivet

Professor Eivind Wang ble etter denne NRK-debatten intervjuet i DNMagasinet, og han fikk der utdype sine synspunkter. Han ønsker å drive folkeopplysning og bringe strengt faglige råd inn i helsedebatten:
– Folk må forholde seg til trening som medisin på linje med kirurgi, hevder han.

Og som sin videre begrunnelse for sitt engasjement kom han med følgende synspunkt:

– Jeg tror ikke folk helt forstår hva som skjer i helsevesenet. Helsevesenet er under enormt press. Man ser det allerede nå, men om 20 år blir situasjonen svært alvorlig, sier han.

– Helsevesenet har advart lenge. De har ikke kapasitet til å ta seg av alle som trenger hjelp. Og problemet blir bare større. Vi har ikke råd til å bruke tradisjonell medisin på alle som trenger det. Folk må ta ansvar selv. De må være en ressurs. For barna, foreldrene og samfunnet.

Her ser han altså på helse fra et samfunnsperspektiv. Og hans budskap er at riktig trening gir folk en medisin som gir dem full funksjon livet ut. Ikke evig liv altså, men bare å ha en kropp som er velfungerende så lenge den er i live.

En sunn diskusjon

I denne diskusjonen om helse, treningsprinsipper, folkehelse, livsstil og helsevesen så er jeg litt enig med alle som deltar i dette ordskiftet. Alle har litt rett, det er bare ulike perspektiver som bringes inn i samtalen. Professor Wang har det faglige perspektivet om hva som skal til for at motoren og maskineriet i kroppen vår kan fungere knirkefritt livet ut. Men så er det slik at ikke alle og enhver er motivert til å gyve løs på 4x4-trening med høy puls og tunge vekter og mye pliktfølelse. Mange sliter med problemer som hindrer dem i å ta de rette valgene. Det kan være psykiske helseutfordringer som kanskje skyldes ensomhet og manglende sosial tilhørighet. Og hvordan får man motivasjonen som skal til for å drive trening som skal sikre en sunn kropp?

Jeg mener at hele diskusjonen rundt dette er grunnleggende sunn og bidrar til en læreprosess for hele samfunnet. Det bringer helsedebatten over til å se på forebyggende tiltak og ikke bare den vanlige samtalen om behandlingstilbud.

Vi må også huske at helse er et stort område av vårt samfunn: antall sysselsatte i Norge har klart flest innen helse og omsorg, langt flere enn innen både varehandel, industri, bygg og anlegg, undervisning og annet, målt i forhold til ansatte i hver av disse.

Så her er det bare å heie på debatter om trening, livsstil og helse, nærmest uansett hvilke perspektiver som bringes inn.

Hvis hver enkelt av oss kan legge seg til vaner som sikrer oss et bedre liv med en velfungerende kropp, så er det til fordel både for individet og for samfunnet.

Så enkelt og så vanskelig er det.