Jakob Ingebrigtsen: – Jeg har vunnet 5 prosent av det jeg burde ha vunnet

Etter VM-sesongen og en tung sommer ble høsten en tid for både fysisk og mental opprydding for Jakob Ingebrigtsen. Familien tok noen ekstra dager i Tokyo, før han vendte hjem og umiddelbart startet arbeidet med å få kroppen tilbake i balanse.

Det første han gjorde, var å undersøke akillessenen, som lenge hadde vært en kilde til frustrasjon og smerte. Målet var å finne ut om skaden hadde blitt forverret, og legge en plan for de kommende ukene. Resultatene var positive.

– Det så veldig bra ut, sier Jakob.

Deretter tok han en beslutning han hadde utsatt i flere år: å operere bort mandlene. Problemet har vært å finne riktig tidspunkt, et vindu der han kunne ta to uker helt uten aktivitet. Nå var det endelig mulig.

– 14 dager uten fysisk aktivitet. Det var litt vondt, men det var verdt det.

Operasjonen ble en slags nullstilling. Da han begynte å løpe igjen, gjorde han det med stor forsiktighet, lyttende til kropp og føtter, og startet helt rolig. Etter noen dager med rolige økter, gjennomførte han også to økter med høyere intensitet for å teste formen.

Samtidig har han brukt perioden til å reflektere over hva som gikk galt i 2025, og hvordan han skal unngå å havne i samme situasjon igjen.

Ikke seg selv

Når Jakob Ingebrigtsen ser tilbake på 2025, er det særlig én følelse som står igjen: savnet etter å kunne gjøre jobben sin på ordentlig vis. Manglende kontinuitet, skader og stadige avbrudd har ikke bare påvirket prestasjonene, det har gått inn på hele tilværelsen.

– Jeg har ikke vært meg selv, og det liker verken jeg eller familien. Det mangler en stor bit når jeg ikke får gjort jobben min slik jeg ønsker, sier han.

Selv om han har fått tilbringe mer tid hjemme, har det ikke veid opp for følelsen av å stå på sidelinjen. For Jakob handler det ikke bare om å trene og konkurrere, det handler om identitet og livskvalitet.

Den siste måneden har han likevel kjent at noe er i ferd med å løsne. Det er ikke lenger snakk om å ta sjanser for å rekke noe som uansett ikke ville blitt optimalt. Nå er det kroppen som bestemmer tempoet, og tålmodigheten er tilbake.

– Jeg vil ikke gjøre litt ekstra bare fordi jeg har gjort lite tidligere. Det er akkurat da man risikerer å bli ute i tre uker eller enda lenger.

Tro på prinsippene, men åpen for nytenkning

Jakob er tydelig på at han nå må gjøre ting på sin måte, og ikke la seg presse til kompromisser. Treningen skjer i tett samarbeid med brødrene Henrik og Filip, og sammen har de forsøkt å være så smarte som mulig i en utfordrende periode. Men nå handler det om å komme tilbake til det som har vært kjernen i hans utvikling som løper.

– Jeg har hatt progresjon hele livet ved å følge de samme prinsippene, sier han.

Det handler om å trene mye, systematisk og målrettet - og å bygge form og kapasitet over tid. Disse prinsippene har vært grunnmuren i karrieren hans, og de skal ikke kastes over bord. Samtidig erkjenner han at det kan være rom for utvikling også innenfor det kjente.

– Jeg må ikke glemme hva som har gjort meg god, og hvor jeg kommer fra. Men når man har bygd et solid fundament, åpner det seg muligheter for å fokusere på nye ting, sier han.

Jakob ønsker å utforske nye områder i treningen, kanskje med litt høyere risiko, men først når kroppen er klar for det. 

Han legger heller ikke skjul på at skaden han har slitt med, i stor grad er et resultat av for stor totalbelastning over tid.

– Det er ikke én konkret ting. Det er summen av alt jeg har gjort det siste året. Men vi kan lære av det, og være mer forsiktige med hvordan vi tilpasser oss ulike belastninger fremover.

Trening først, løp senere

Selv om kalenderen er full av løp, er det ingen konkrete planer om konkurranser før kroppen er klar.

– Jeg markerer alle løp i kalenderen, men det betyr ikke at jeg skal stille i dem. Jeg vil være konkurransedyktig, ikke bare stille opp.

Jakob er tydelig på at han har høye krav til seg selv. Målet nå er å være minst 98 prosent klar før han igjen stiller på startstreken.

Gnisten er fortsatt der

Til tross for et vanskelig år, bærer ikke Jakob Ingebrigtsen preg av resignasjon. Tvert imot. Det er lett å høre at motivasjonen er intakt, og at målet fortsatt er det samme: å bli best, på egne premisser.

– Jeg har vunnet 5 prosent av det jeg burde ha vunnet. Jeg jakter fortsatt på noe jeg kan være stolt av, sier han.

Selv med en imponerende merittliste bak seg, er det ikke nok. Han er drevet av en urokkelig tro på at han har mer inne, mye mer. Det handler ikke bare om medaljer og rekorder, men om å få ut hele sitt potensial. Å lykkes med det han vet han er kapabel til.

Veien dit går gjennom det arbeidet han alltid har gjort: jevn, målrettet trening over tid, og spesielt det han kaller det spesifikke arbeidet - styrke og kapasitet.

– Når jeg føler meg sterk, kan jeg gjøre arbeid som få andre løpere klarer. Det er det som gjør meg til den jeg er, sier han, og legger til at det er den følelsen han ser mest fram til å kjenne på igjen.

Den beste skal faktisk være best

Mot slutten av videoen blir det tydelig hvor mye konkurranse betyr for ham, og ikke bare det å vinne, men hvordan man vinner. Han bruker et bilde: Tenk deg et lager hvor det står en bil som er raskere enn alle andre. Ute på banen kappkjører ti andre biler, og en av dem blir kåret til vinner.

– Skal du da være fornøyd, når du vet at den raskeste bilen aldri ble med i løpet?

Det er dette som plager ham: tanken på at noe blir feiret som det beste, når det egentlig ikke er det. Ikke fordi han trenger rampelyset selv, men fordi han ikke tåler at sammenligningen ikke er reell. Han har aldri vært fornøyd med det nest beste, og han forstår ikke at andre kan være det heller.

Det er kanskje nettopp her vi finner essensen i Jakob Ingebrigtsens vesen: en kompromissløs perfeksjonist med en dyp kjærlighet til sporten, og en urokkelig tro på at hans aller beste dager fortsatt ligger foran ham.