Mens jeg løper ...

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

Med et sånt bakteppe har løpingen vært gulroten i hele år. Et prosjekt ble å teste alt som var av karbonsko. Det gjorde meg relativt besatt en stund. Fortsatt rykker det litt i kjøpefoten når jeg leser om nye modeller også - men altså, det er nok ikke liv laga å ha ALT som er av sånne sko. Men det fikk tankene over på noe annet da. Og ikke minst lettet lommeboken for de pengene som var øremerket London Marathon og New York Marathon.

Jeg har nok i år endret litt syn på det å løpe. Resultater - eller jaget etter resultater - er ikke der lenger. Jeg trenger ikke det liksom. For løpingen for meg er ikke å prestere for å vise at jeg er sånn passe god. For jeg er i ok form til å være en godt voksen president (selv om jeg kanskje er blant de yngste presidenter i verden). Behovet for å være god er egentlig erstattet av behovet for å leve. Løping er å leve!

Dette ganske enkelt fordi hver eneste løpetur jeg gjør, er preget av det jeg har i hodet til enhver tid. De tankene er ikke alltid rosa heller, så da er det godt å bare komme seg ut å leke.

Leke med løpesko faktisk. Heldigvis har jeg også mange å leke med. Noen av de får mine usensurerte tanker også under diverse løpeturer. Resultatet av de turene er at jeg alltid er i bedre humør etterpå fordi jeg får lov til å være meg selv - på godt og litt vondt. Kanskje er det sånn at livet er mer enn å hele tiden hevde seg selv.

I den sammenhengen tenker jeg heller at det er viktigere å kunne løpe de neste 20 årene også, uten noe som helst tvang om å prestere. Og ikke minst ikke bruke et eneste sekund på skuffelse over dårlige treninger, dårlige løp og dårlige sko.

De tingene betyr så utrolig lite i dagens verden. Det er jo også sånn at når jeg ser meg i speilet, så ser jeg jo at jeg blir eldre. Og tankene begynner jo å svirre litt rundt det om hvor lenge jeg klarer å løpe som jeg vil …

Ikke sånn dommedag da, men jeg skjønner jo at jeg rent fysisk vil merke det mer og mer. Da tenker jeg litt sånn at hvis jeg kan senke skuldrene litt, løpe som før, men leke mer – og ikke minst få noe positivt ut av hver eneste løpetur – DA snakker vi.

Samtidig er det jo også slik at de fleste av oss aldri blir best i verden. Det viktige må jo være å være best i sin egen verden.

I min verden er jeg ikke alltid best altså. Jeg vet jo svakhetene mine. Men igjen: det løpingen gir meg gjør meg til en tøffere dude i «voksenlivet» uansett. Sånn sett er det også viktig å løpe. Ergo løper jeg for å gjøre meg selv bedre rustet til hverdagen, samtidig som jeg kan våkne hver morgen, hoppe ut av sengen, se meg selv i speilet og tenke at alder bare er tall – i hvert fall til jeg har fått på meg brillene …

Så moralen er: enhver løpetur er faktisk en fest. Det tenker jeg mens jeg løper.

Tim Bennett
President i Kondis