North Downs Way 100: På 100-miles tokt i vesterled

2.juledag: Jeg ligger i fosterstilling på stuegulvet med akutt «hekseskudd». Kona og yngste dattera må heise meg på beina og støtte meg bort til sofaen. Jeg tar telefonen og ringer: – Morten, blir du med på North Downs Way 100 miles i august? - I august sa du, ja det er jeg med på! - Supert, jeg trenger et mål å trene mot. Vi snakkes.

Morten Melå er 57 år, fra Bodø, gift og har barn og barnebarn. Idrettsbakgrunn har han fra langrenn og orientering i ungdommen. I tillegg ble det både løpt en maraton og sykla Den Store Styrkeprøven Trondheim – Oslo, som «ung voksen.»

Jeg er Kolbjørn Botten, 53 år, gift og tre barn, fra Nordmøre, men bodd i Bodø de siste 20 åra. Idrettsbakgrunnen har jeg fra friidretten i Møre & Romsdal på slutten av 80 tallet / begynnelsen av 90 tallet.

Begge har vi løpt noen 100 miles løp tidligere, mitt siste var Black River Run i Sverige i 2023, sammen med blant andre Morten. Siden da har ryggen krangla. Ikke hele tida, men slik at det ikke har blitt flere 100 milere.

7.august, Bodø flyplass: Endelig er vi klare for avreise til øya i vest, England, kjempers fødeland, for sesongens store mål: North Downs Way 100 miles.

Siden romjula har ryggen blitt gradvis bedre. Det tok et par måneder før den var cirka i vater, men de siste tre månedene er det trent brukbart, men er det godt nok? Tre 40 kilometers løpeturer rundt Straumøya pluss en 37 kilometers fjelltur er unnagjort. I tillegg en del kortere langturer, blant annet en 5 runders backyard på Stjørdal / Hell i april, sammen med Morten.

Morten på sin sida har hatt en aktiv sesong allerede: På Hell backyard ble det hele 20 runder i ruskeværet. Etter det er det løpt både 100 miles i mai, Soria Moria, en 12 runders backyard i Bodø og en Frontyard i Bodø. Bodø Backyard ble gjort unna med en imponerende snittfart på fem blank på kilometeren! Jeg tenker at i England får vi løpe hver våre løp, å henge på Morten vil bli for risikabelt for meg. Av og til er det for risikabelt selv for Morten å henge på Morten, og i den formen han er nå frykter jeg for høy åpningsfart.

Fakta om North Downs Way 100 miles:

• Løpet arrangers av Centurion running, en arrangør som har en rekke faste årlige ultraløp i England, blant annet fem forskjellige100 miles løp.

• Arrangøren har egen podcast med omtale av løpa både i forkant og etterkant, mye god informasjon der. I tillegg finnes det naturligvis diverse på Youtube og annen info på nettet.

• Løpet er et point to point løp, fra Farnham som ligger cirka 6 mil sør-vest for London og østover til Ashford.

• Løyperekorder:

• Damer: 18:13:58, Herrer: 15:18:41

• Løpet er Western States qualifier.

Løpet bærer navnet sitt etter stien den går på, endepunktet i øst er Dover, og hele stien er 153 miles lang. I hvert fall deler av stien som er en gammel pilgrimssti.

Målet vårt er sub 24 timer, da får vi 100 miles – One Day – beltespennet. Maxtida er 30 timer, de som klarer det får 100 miles finisher beltespennet.

Det er Kolbjørns forkjærlighet for beltespenner som har satt oss på sporet av denne arrangøren, og Mortens allerede tettpakka konkurranseplan, både på egenhånd og sammen med datter Ingrid, som har ført oss til akkurat dette Centurion løpet.

Vi er fremme i Farnham tidlig på ettermiddagen fredag, dagen før løpet. Vi rekognoserer og finner både lokasjon for utdeling av startnummer, Farnham leisure centre, og starten for løpet, North Downs way trail head. Disse ligger noen få minutters gåtid fra hverandre.

En hodepine i ukene før løpet har vært varmen i England, og det absolutte fraværet av det samme i Bodø. Det er behagelig å løpe rundt i Bodømarka og omegn i shorts og 10 grader, men det gir dårlig akklimatisering til det varme været som har vært hele sommeren i sør-England. Dagen før dagen er det klart at vi kan forvente oss rundt 27 grader hele ettermiddagen og helt til sola går ned. Dette kommer til å bli hardt! Salttabletter er kjøpt inn for lengst og research er gjort på hvor mye veske og elektrolytter som må fylles på underveis.

De siste forberedelsene består i å fylle på kroppens saltlager og smøre føttene med vaselin, for min del begynner jeg med dette to dager før løpet.

Løpsstrategi:

Trass usikkerhet om hvor mye varmen vil sinke oss, blir vi enige om å opprettholde målet om sub 24 timer, i hvert fall fra start. Kolbjørn fremfører sitt vanlige mantra om at det må løpes så jevnt som mulig, og at sannsynligvis er engelskmennene like elendig i løpsstrategi som vi har sett på 100 miles løp før både i Norge og Sverige. «La ikke oss bli de personene som puster og peser etter få kilometer, til skeptiske blikk fra medløperne». Morten forsikrer at vi skal ta det rolig fra start. Taktikken blir å prøve å vinne mest mulig terreng i de kjøligere morgen- og formiddagstimene, dog i et kontrollert tempo, for deretter å komme oss igjennom ettermiddagsvarmen som best vi kan. Når temperaturen dropper til natta, håper vi å kunne løpe mer effektivt igjen. Som nordboere er vi begge vant til å løpe i mørket og har gjort flere «nattløp» tidligere i forskjellig typer av terreng. Siden det er 12 matstasjoner underveis, sparer vi vekt ved å bare bære med oss en bunke gels, men vi må sørge for å ha to fulle flasker ut fra hver stasjon, gitt den høye varmen. Det er to droppbags underveis, her har vi mer gels + hodelykt, sokkeskift, powerbanks med mer

Vi har fått med oss at en relativt liten andel av deltagerne bruker å løpe under 24 timer, mindre enn en fjerdedel de to siste åra. På vei ned til start klokka 0700 sørger vi derfor for å posisjonere oss et stykke foran midten av de 245 deltagere store startfeltet.

Løpet:

Selve løpet ble en fin opplevelse, der vi klarte tidsmålet med akkurat en times margin; sluttida ble 23:00. Dette gav en delt 28 plass, «over all forventning», selv om historikken tilsa akkurat en slik plassering med den sluttida. Dette var vi klar over på forhånd, det var akkurat derfor tidsmålet føltes en smule hårete, spesielt når varmen ble såpass krevende. Gleden var derfor intens når vi kom i mål og fikk utdelt det etterlengtede 100 miles One Day – beltespennen!

Årets løp var det 16. i rekken og hadde enn fullføringsprosent på 56%, en av de høyeste DNF-andelen som har vært. Mange slet tung i varmen, også vi. Lenge føltes temperaturen behagelig og vi holdt god flyt, til ettermiddagsvarmen gradvis kom sigende på med 27 grader i skyggen. Når varmen sto på som verst, oppmuntra vi hverandre og fokuserte på de basale behovene: drikke, nedkjøling, huske å ta salttabletter og å holde en jevn fremdrift uten å ta knekken på oss selv. Begge hadde kjøpt «ice-bandanas» på start, og de var gull verdt! Vi erkjente at i disse varme timene var marginene små mellom suksess og fiasko, justerte tempoet deretter, og så fremover mot den kjøligere natta. Taktikken vår for natta fungerte. Hele løypa var godt merka, og om natta dro vi fordel av refleksbånda det var merka med, så det var nesten lettere å finne frem da. Om vi ikke akkurat økte farten, så opprettholdt vi god fremdrift utover kvelden og natta.  At vi holdt sammen hele løpet og kunne jobbe sammen om å motivere hverandre og å holde farten oppe var nok avgjørende. Nesten utrolig at det skulle klaffe så bra. På de andre langløpa vi har gjort sammen har vi ikke kommet sammen til mål, men nå klaffa det. Jeg hinta frempå noen ganger underveis om at jeg ikke klarte tempoet stort lenger, men hver gang forsikra Morten at han også var «helt på det berømte stålet», og det ble til at vi fortsatte sammen. Vi veksla på å ligge foran, og vi bytta «sømløst» mellom å løpe – gå – løpe. Etter at felte spredde seg ut løp vi mye for oss selv, men i perioder sammen med andre, spesielt en trivelig skotte som vi veksla frem og tilbake med flere ganger.

Motivasjonstriks:

Morten hadde laga en laminert kort med navn og avstand til hver av de 12 aid-stations. Dette var gull verdt slik at vi kunne telle ned til neste. Jeg sto for sekundering: Løpet ble delt opp i åttendeler som ble ganske akkurat 21 km, og tredeler, cirka 55 km. Hver åttende del måtte gjøres unna på 3 timer skulle vi klare målet på 24 timer. Etter 21 km var vi cirka 20 minutter foran, etter 42 km cirka 40 minutter foran. Neste sekundering ble etter en tredjedel (55 km), og vi økte fortsatt forspranget. Det var fint å bygge opp en buffer, men løp vi raskere enn vi burde? Halvveis (83 km) hadde vi økt bufferen til 90 minutter, men nå var varmen på sitt høyeste og tvilen begynte å melde seg.  Vi ble derfor positivt overraska når vi ved neste «sjekkpunkt» (104 km) hadde økt bufferen til 100 minutter, og så klarte å holde denne til 2/3 (111 km). De positive sekunderingene gav en boost. For hvert «sjekkpunkt» regna jeg ut hva vi måtte ha på klokka når vi kom til neste sjekkpunkt for å ikke begynne å spise opp av bufferen, og så jagde vi den tida. Det å ha konkrete delmål underveis i et så langt løp er avgjørende for å holde seg skjerpet og motivert og ikke begynne å «subbe rundt». All hoderegninga bidro også til å få oppmerksomheten over på noen annet enn å tenke på hvor sliten man var. Vi viste ikke så mye om hvordan vi lå an plasseringsmessig underveis. Fikk en tekstmelding hjemmefra tidlig på kvelden om at vi lå rundt nummer 50, men denne meldlingen leste vi først mange timer senere. Vi hadde på følelsen at vi klatra litt i feltet, for vi holdt tempoet brukbart oppe. Gåpausene var få og korte, bortsett fra i motbakkene. Men noen deltagere hadde crew og brukte derfor ikke de offisielle matstasjonene, så det var ikke så lett å holde oversikten på konkurrentene. Uansett hadde vi for det meste nok med å fokusere på oss selv, å telle plasseringer var underordnet.

Ernæring og nedkjøling:

For egen del besto sikkert 90% av kaloriinntaket av gels og sportsdrikk. Dette var bevist og har fungert godt tidligere, og gir mindre behov for dobesøk.  Resterende var litt potetgull og banan. Jeg spiste to gels mellom hver matstasjon, en fra arrangøren og en fra egen medbrakt. I tillegg ble det drukket kanskje 2/3-liter sportsdrikk mellom hver stasjon pluss en kopp på hver stasjon. På de senere stasjonene drakk jeg en kopp melk. Mellom hver stasjon tok jeg en eller to saltkapsler. Fra ca. en tredjedel i løpet ble jeg småkvalm. Dette prøvde jeg å holde å sjakk ved å blande vann, chiafrø og litt salt på en egen 0,33l flaske. Blandinga gjorde ikke underverker, men jeg holdt i hvert fall kvalmen i sjakk. Begge hadde vi stor nytte av de omtalte «ice-bandanene» vi kjøpte på start. Selv om det ikke var strøm på alle aid-stations, så hadde arrangøren klart å få til isbiter på så godt som alle stasjonene. Isbiter rundt nakken i bandanaen pluss i capsen utgjorde en stor forskjell! Vi hadde ikke mye innhold i dropbaggene. Bortsett fra hodelyktene som lå i den første, ble vel nesten ingenting brukt fra baggene. Ingen av oss bytta sko.

Løypa:

Løypa besto av 80% sti og 20% vei ifølge arrangøren, og det stemmer sikkert. I starten var det mye bred og fin sti, etter hvert ble det mer innslag av ulendt sti. Mange steder løp vi gjennom smale, tette tunneler med jungelaktig vegetasjon. Med tornebusker på den ene sida og piggtråd på den andre og ikke så bredt imellom, var det ikke akkurat definisjonen på flytsti. Andre steder løp vi på kanten av kornåkeren. De cirka 3300 høydemetrene var fordelt på mange og ofte bratte bakker, både opp og ned. Disse stigningene var tøffe nok når vi var kommet langt ut i løpet og temperaturen var høy, selv om hver enkelt ikke var på veldig mange høydemeter. De bratte utforløpingene tok også på etter hvert som løpet skred frem. Den berykta Box hill, som kom etter cira fire mil, gikk imidlertid overraskende greit. Landskapet var et flott, bølgende kulturlandskap, med store kornåkere, solsikker, beitende kyr, og forskjellige landsbyer vi løp gjennom. Nær mål løp vi i en «tunnel» gjennom en stor maisåker. Arrangøren sier at av de fem 100 milesløpa de har, er dette det mest tungløpte, men Sør-England er ikke akkurat kjent for sine fjellkjeder da.

Arrangøren:

Alle kudos til arrangøren! Som sagt var dette det 16. NDW, og det merkes at Centurion running har arrangert ikke bare dette løpet men mange andre løp tidligere. Gode nettsider, gode informasjonsmailer på forhånd og livesendt racebrifing på Zoom cirka ei uke før, denne ble også tatt opp. Avviklinga av selve løpet var også plettfri så langt vi kunne se, fra startnummerutdeling på morgenen, til vi var i mål og fikk servert varm mat og utlevert målbaggen. Matstasjonene hadde bra utvalg og hjelpsomme frivillige, og løypa var veldig godt merka.  Så vidt vi vet var det bare en annen Norsk deltager, litt overraskende med tanke på hvor bra løp dette er. I det hele tatt var det en veldig god atmosfære under hele løpet, både blant løperne og alle de hyggelige frivillige. Vi fikk også mye applaus og heiarop fra de forskjellige crewene til de løperne som hadde eget. Veldig hyggelig så klart.  Siden vi kom i mål syv timer før cut-off og dermed fikk i overkant mange timer å vente på bussen tilbake til start, valgte vi å svi av noen pund på taxi til hotellet på Heathrow.  Vi fikk dermed en human søndag med målgang klokka 0600 og en lang ettermiddag i senga på hotellet. Det gjorde godt!

Oppsummering:

Selv om det koster litt å reise utenlands på tur, så var dette absolutt verdt det! Sør-England har ikke de fjella vi har i Nord-Norge eller andre steder man kan dra til for å løpe utraløp, men løypa var absolutt fin for det! Og arrangementet som sagt veldig bra fra start til mål, anbefales absolutt. Dessuten; en nydelig ny beltespenne i samlinga er aldri feil! Kan godt hende det blir flere 100 miles løp i England!