Nyttårsforsett, målsetting eller tvangstanker?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

Hvert år setter omtrent halvpart av alle nordmenn seg nyttårsforsett. I mange år har det mest populære nyttårsforsettet vært å trene mer. Nesten halvparten av alle som har nyttårsforsett har trening på topp.

Nesten like populært som trening er det å gå ned i vekt, som til en viss grad også kan knyttes til trening. Inne på topp 5-lista finner vi også å spise sunnere. Rundt 30 prosent har ett av de to sistnevnte som nyttårsforsett.

Som en konsekvens av tiden vi lever i, så har de seneste årene også nyttårsforsett som å spare penger og redusere skjermtid blitt blant de mest vanlige nyttårsforsettene.

Men, de fleste nyttårsforsett ryker allerede før årets første måned er omme og kun hver fjerde person klarer å holde nyttårsforsettene de satte seg.

Det mest populære nyttårsforsettet er å trene mer. Nesten halvparten av alle som har nyttårsforsett har trening på topp. (Illustrasjon: Steve Buissinne / Pixabay)

Bytt ut «forsett» med «mål»

Noe seriøst nyttårsforsett kan jeg ikke huske å ha hatt noen gang, selv om jeg en gang hadde et spøkefullt nyttårsforsett om å slutte å trene og begynne å røyke. Altså motsatt av noen av de da mest vanlige nyttårsforsettene. Dette var naturligvis som en parodi på fenomenet nyttårsforsett. Og mine to nyttårsforsett ble brutt allerede første dag i det nye året.

Personlig synes jeg ordet nyttårsforsett høres litt negativt og avleggs ut. Et nyttårsforsett er noe man kommer opp med på nyttårsaften – gjerne i kombinasjon med litt for mye alkohol. Det kunne gjerne vært strøket fra ordlista.

Selv foretrekker jeg ord som mål og målsetting. Mål er noe man kan sette seg når som helst i løpet av året, ikke bare på nyttårsaften og starten av det nye året. Mål virker på meg mer motiverende, er gjerne bedre planlagt og mer seriøst enn nyttårsforsett, tenker jeg.

Nyttårsforsett som å trene mer eller gå ned i vekt er dessuten lite målbare. Det er bra å ha mål, men for å nå dem, bør de være godt definert. Konkret hvor mye skal du trene eller gå ned i vekt?

Personlig foretrekker jeg ord som mål og målsetting framfor nyttårsforsett. (Illustrasjon: Rosy / Bad Homburg / Germany / Pixabay)

Når målet resulterer i tvangstanker

I 2003 satte jeg meg et mål om at jeg skulle løpe hver eneste dag i et helt år. På det tidspunktet hadde jeg ikke hørt om fenomenet runstreak og måtte derfor lage mine egne regler. Kravet jeg satte var at en løpetur måtte være minimum både 5 kilometer og 30 minutter lang. Er man i bra løpsform, slik jeg var på den tiden, var det et overkommelig minimumskrav, mente jeg. Det handlet jo ikke om noen annen prestasjon enn «kun» å gjennomføre.

Og gjennomføring vil jeg, i all beskjedenhet, påstå jeg er temmelig god på. Jeg var i alle fall det den gang. Har jeg bestemt meg for noe, så gjennomfører jeg. Det er klart noen dager var mer utfordrende enn andre, slik som når jeg var skadet eller syk. Det krevde også litt ekstra vilje de dagene jeg måtte løpe på natta for å være sikker på å få gjennomført dagens løpeøkt.

Det var imidlertid kun i slike spesielle tilfeller jeg begrenset den daglige løpingen til minimumskravet på fem kilometer. I praksis ble det langt flere kilometer hver dag. Målet eskalerte raskt til å bli minimum 100 km pr. uke – og etter hvert også minimum 500 km pr. måned.

Løping og trening kan skape en sterk avhengighet og resultere i tvangtanker. (Illustrasjon: intographics / Pixabay)

Mitt livs beste løpsopplevelse

I det store og hele viste det seg at målet om å løpe hver dag i et år gikk nesten overraskende greit å oppnå. Det store problemet var at jeg i løpet av dette året ble mer og mer «hektet». Det å løpe hver dag var ikke lenger bare et mål, men en besettelse. Det utviklet seg til avhengighet og tvangstanker. Naturligvis ikke den verste avhengigheten man kan ha, men, sett i etterkant, langt ifra bra heller. Hver eneste dag var løpeøkta det viktigste for meg, så det gikk naturligvis på bekostning av andre ting i livet. Dessuten «måtte» jeg ha stadig større doser. Et år løp jeg i snitt 22 km/dag.

Denne løpsavhengigheten og tvangstankene kom jeg meg ikke ut av før i 2016. Det som startet med et mål om å løpe hver dag i ett år ble altså over ti år med avhengighet og mengder laaangt over den opprinnelige planen. «Redningen» var for meg en hamstringsmuskel som (delvis) røyk av på en løpeøkt og gjorde at jeg i en lengre periode hadde store problemer med å i det hele tatt gå. Å løpe fikk jeg ikke gjort på flere uker. I løpet av disse ukene ble jeg kvitt besettelsen og tvangstankene.

Nå, sett i etterkant, anser jeg episoden med hamstringsmuskelen som røyk som mitt livs beste løpsopplevelse. Den bidro til at jeg fikk et «sunnere» forhold til løping og trening.

Etter hvert som jeg har fått det hele på avstand, så angrer jeg mer og mer på at jeg satte meg mål om å løpe hver dag i ett år. Eller retter sagt: det jeg angrer mest på er at jeg ikke samtidig også satte meg mål om å slutte å løpe hver dag når året var omme. For på et tidspunkt tok avhengigheten og tvangstankene over og det ble en mye større utfordring å slutte enn å fortsette å løpe hver dag.

Ellers var det første året med å løpe hver dag en fin utfordring. Etter dette året hadde jeg klart målet mitt og bevist overfor meg selv at jeg var i stand til å løpe hver dag. Men, slik jeg ser det nå, ga de påfølgende ti årene meg ikke noe mer glede eller mestringsfølelse enn det første året allerede hadde gitt meg. Snarere tvert imot. De påfølgende ti årene ga meg ikke noe annet enn en negativ livsoppslukende avhengighet det var vanskelig å komme ut av.

Etter denne erfaringen har jeg vært forsiktig med å sette meg tilsvarende mål som strekker seg over en for lang tidsperiode. Alt med måte, som det heter.