Run, Forrest, run!

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Ikke alle har opplevd så mye i livet på grunn av løpingen som det Forrest Gump gjorde»

Forrest Gump blir i barndommen utstyrt med beinskinner for å forsøke å rette opp en skeiv rygg. Han blir ofte mobbet på grunn av funksjonshemmingen sin. En dag han flykter fra mobberne mens bestevenninnen, Jenny, roper «Run, Forrest, run», faller beinskinnene av og det blir klart at han har et åpenbart tallent for løping.

NRK lagde en parodi på denne scenen i programmet «Helt Ramm» under OL i Pyeongchang. Her var det Johannes Høstflot Klæbo som spilte Forrest Gump, mens Nicolay Ramm var Jenny og hadde replikken «Løp, Klæbo, løp». I følge historien var det i denne scenen at Klæbo-klyvet ble skapt.

Løpingen brakte Forrest til University of Alabama hvor han fikk stipend for å spille fotball, og etter skolen vervet han seg i militæret. Før avreise formanet Jenny han til ikke å spille tøff, men å løpe hvis han møtte problemer. Det gjorde han. Han løp for å redde både seg selv og sine medsoldater.

Ikke alle har opplevd så mye i livet på grunn av løpingen som det Forrest Gump gjorde, men mange har vi erfart at både små og store problemer har blitt mindre i løpet av en løpetur. Mens vi løper får vi bearbeidet ting på en god måte og får en avstand til problemene. En stresset hverdag blir også langt mindre stressende i løpet av turen.

I helga hadde Kondis landsmøte på Clarion Hotell & Congress Oslo Airport. Den formelle delen var gjort unna på 1,5 time. Deretter ble det tid til både interessante foredrag og en 5-kilometer i Kondisløpet.

En av foredragsholderne var førsteamanuensis Audun Havnen fra NTNU som har vært ansvarlig for den faglige delen av samarbeidsprosjektet NTNU og Kondis har hatt om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og psykisk helse. Han kunne vise til at Kondismedlemmer hadde mindre angst og depresjon enn gjennomsnittsbefolkningen. Årsaken var at de trente mer enn gjennomsnittsbefolkningen, mente forskeren. Audun Havnen og hans kolleger fant også ut at det var de som hadde minst motstandskraft mot psykisk sykdom som hadde mest igjen for å trene.

Også nevrolog Ole Petter Hjelle holdt et foredrag for oss. Han kunne fortelle at en fikk stadig mer igjen for å trene, men at det var mest å hente for de som var innaktive og som bestemte seg for å begynne å trene.

Vi hadde også besøk av to psykologistudenter fra NTNU som hadde skrevet en hovedoppgave på hva som motiverte folk til å trene. Studentene Anne Halvorsen og Didrik Jeppesen Berg-Hanssen hadde gjennomført dybdeintervjuer med deltakere på Kondistreninga Trondheim og kommet fram til at det som fikk folk til å bli med på treningen var at det var sosialt, at de løp intervaller på tid (holder gruppa samlet uansett hastighet), at det var lavterskel og noe alle kunne være med på, og at trenerne arrangerte interne konkurranser av ulike slag. Det var flere av deltakerne som hadde startet å trene seint i livet, men som når de hadde kommet igang spurte seg selv om hvorfor de ikke hadde startet før.

Samarbeidsprosjektet med NTNU ble satt i gang for å se hvordan trening påvirket deltakernes psyke gjennom koronaperioden. Mye tyder på at det å være fysisk aktiv har hjulpet mange gjennom de årene vi nå har lagt bak oss med korona.

Det er imidlertid ingen grunn til å slutte å være fysisk aktiv. Nå kan det se ut til at våre bekymringer rundt koronapandemien har blitt avløst av bekymringer i forbindelse med krigen i Ukraina. Det er viktig at vi tar vare på helsa vår i tida framover slik at vi klarer å holde hode over vannet når alt rundt oss blir så trist og skremmende.